Nordkalottcocktailen Kristina

Kristina Jensen (35) har hjem i tre land: I Finland, Sverige og Norge. Hun snakker tre språk og farter mellom Muonio, Keinovuopio og Skibotn (Yykeänperä). Og synes det er helt naturlig og berikende.

Fjellet er viktig

Kristina er trespråklig og trekulturell, og trives på viddene på Nordkalotten. Moren er fra finske Muonio, faren fra svenske Keinovuopio, mens hun selv jobber og bor i Skibotn.

Foto: Privat

Det er ett ord hun bruker veldig ofte, og det er «naturlinen». Ordet er en blanding av et norsk/svensk ord «naturlig» og finsk «luonnollinen». Det å føle seg hjemme i tre land og kunne kommunisere med alle uavhengig av språk, er en selvskreven del av hennes hverdag.

– Denne måten å leve på er helt naturlig for meg. Det er en fordel å kunne flere språk også, det er lettere å finne seg jobb. Og så kan jeg heie på alle tre Nordkalottland når det er sport på TV, ler Kristina med glimt i øyet.

– På skolen i Norge ble jeg kalt for en bastard fordi jeg kunne ikke presentere meg hverken som finsk, norsk eller svensk, for jeg var jo en blanding av alle disse.

Oldefaren til Kristina kom fra Skibotn og farmoren fra Manndalen, så hun har aner over hele Nordkalotten.

Kristina med barna

Kristina har alltid trivdes i naturen. Her et bilde fra Keinovuopio da barna Sandra og Silja var litt mindre.

Foto: Privat

Skole på tre språk

Hun gikk første– og andreklassen på skole i Kilpisjärvi i Finland, så fra tredje til niende i svensk Karesuando, og så videregående og høgskole i Norge. Hun jobber nå i 80 prosents stilling i hjemmetjenesten i Skibotn, og gjør en viktig arbeidsinnsats i en kommune hvor mange eldre enda kan snakke finsk eller kvensk. Hun jobber også i 20 prosent stilling som faglig leder i Skibotn avlastningsbolig og trives veldig godt i jobben.

Kristina på jobb

Kristina Jensen farter rundt i Skibotn i hjemmetjenesten og trives utmerket med det. Det er også kort vei fra Skibotn til Keinovuopio, så hun kan besøke faren og barndomshjemmet sitt om helgene hvis ønskelig.

Foto: Privat

Kristina har to barn som tross morens trespråklig bakgrunn har norsk som morsmål og føler seg mest norsk. Barna snakker også norsk med sin far som de besøker jevnlig.

– Jeg har ikke snakket så mye finsk eller meänkieli til dem. Jeg har på en måte ikke lært noen språk helt fra bunnen av, siden jeg i ung alder har bodd i tre ulike land. Noen ganger føler jeg at jeg ikke kan noen språk helt ordentlig, sier Kristina ettertenksomt.

Barna får undervisning i finsk som andrespråk på skolen, men det er bare cirka to skoletimer per uke. Kristinas finske mor er ofte innom og snakker både finsk og norsk med dem. Barna svarer enten på norsk eller finsk, alt etter hva det snakkes om.

Barnedåp ved Rounala

Begge barna til Kristina er døpt under den faste påskegudstjenesten i palmesøndag ved gamle Rounala kirkested i Sverige. Det var viktig for henne å gjennomføre seremonien langt ute på viddene, i kjente og kjære omgivelser, med svenske, finske og norske «kirkegjengere» til stede.

Minnesmerke over gamle Rounala kirkested

Gamle Rounala kirkested er et populært utfartsted året rundt.

Foto: Laila Lanes / NRK

Godt mottatt i Skibotn

Kristina flyttet første gang til Skibotn i femtenårsalderen sammen med foreldrene sine. Da hun var ferdigutdannet vernepleier fra Høgskolen i Harstad, var det naturlig å komme tilbake til Skibotn. Hun ønsket å jobbe der og bygde seg etter hvert hus også. Halv pris på tomta og 100 000 kroner som etableringsstøtte, gjorde det mulig for henne å etablere seg i kommunen.

Sissel Bjørklund og Kristina Jensen

Godt samarbeid i godt arbeidsmiljø. Sissel Bjørklund, tjenesteleder i hjemmetjenesten i Storfjord kommune, er glad vernepleier Kristina Jensen trives på jobben i Skibotn.

Foto: Privat

Sissel Bjørklund, tjenestelederen for hjemmetjenesten i Storfjord, er veldig glad for at Kristina valgte å bli i Skibotn.

– Ja, det er kjempeflott! Storfjord kommune er en trespråklig kommune og vi har mye fokus på språk og kulturforståelse. Ved ulike former for kognitivt svikt hender det at personer tar tilbake sitt morsmål når de skal kommunisere. Spesielt innenfor sykdommen demens er det vanlig. Vi har ansatte som kan samisk, finsk og kvensk. Det er alltid hyggelig å få tak i kvalifisert personal som kan flere språk, forteller Bjørklund.

Mange andre sambygdinger ble også glad da Kristina kom tilbake til Skibotn etter endt utdanning.

Skibotn-pensjonister

– Vi ønsker ungdom hjertelig velkommen til Skibotn, sier Hildur Nilsen som sitter fremst. Eva Johansen og Dagfinn Grape er helt enig.

Foto: Anne Mari Rahkonen Berg / NRK

– Det er veldig fint, vi ønsker ungdommen hjertelig velkommen, sier Hildur Nilsen mens vi snakker sammen på kaféen i Nordkalottsenteret/ Pohjoiskalottikeskus.

– Det skulle vært flere arbeidsplasser og boliger her, ønsker hun i samme slengen og skryter av kaféen som endelig har åpnet dørene etter en lang pause.

Pensjonistene på stedet pleier å møtes her hver tirsdag. Kaffe og delikate kaker i fellesskap løfter stemningen og livskvaliteten betraktelig – særlig når mørketiden senker seg over bygda og fjorden.

Et levende og vital bygd gagner alle, er de unisont enige i.