Vil bevare håndverkstradisjonen: Hver minste detalj skal stemme

Barest AS er et firma som driver tømring og utleie av lagringsplass med base i Vadsø. Det er det eneste firmaet i Finnmark som driver med antikvarisk restaurering.

Lars-Inge Pedersen er ansatt som tømrer i Barest og jobber innen antikvarisk restaurering.

– Det er ikke mye igjen av det her, sier tømreren i det han løfter opp et stykke trevirke fra en avfallskonteiner. Biter av det porøse materialet smuldrer ned i konteineren. Det er en av de gamle stokkene fra sjøboden i Krampenes.

Lars-Inge Pedersen har ikke videreutdannet seg som antikvarisk tømrer. Foruten om fagbrev i tømrer, tok han en rekke kurs for feltet. Ellers er det stort sett interessen for gamle bygg som førte han inn i yrket.

– Det er mye håndarbeid. Manuell saging, tappjern og øks. Det er lite maskinelt verktøy som brukes, sier han.

Det er mye teknikker med øksene og mye spesielt verktøy.

– Det tar tid å tilegne seg.

Tømreren er opptatt av å bevare håndverkstradisjonen.

Skal holdes autentisk

Østveggen er blitt svært utsatt for fukt og nesten råtnet helt bort, noe som krevde at alt måtte byttes ut foruten om en liten del.

– Når det er mer enn 50 prosent av stokken som må byttes ut, så bytter vi hele stokken.

En måte å bevare den originale stokken, er å spunse på nye deler.

– Det er bare noen år ute i sollys, så er spunsene like grå som det gamle.

Når de plukker gamle bygg ned, tar de hundrevis av bilder av alle detaljer. Da kan de gå tilbake og se til at det ikke blir noen endringer under restaureringen.

Det er strenge regler for restaureringen av kulturminner. Det skal holdes så autentisk som mulig.

Dette innebærer at hver minste detalj skal stemme overens med det originale utgangspunktet. Alt ned til huggmerkene og sagmerkene i tømmeret.

Mellom stokkene legger de etasjemose. Den bløtlegges før det påføres som tetting.

– Da vi plukket ned bua så vi at den over 100 år gamle mosen mellom stokkene enda var som ny.

Tømrerne har rett og slett ikke lov til å bruke annet enn mose på dette prosjektet.

– Om vi bruker noe annet så blir riksantikvaren lite fornøyd, ler han.

– Vi bruker det som ble brukt.

Tak er en litt innviklet sak. Tradisjonelle torvtak ble jo gjerne byttet ut med mer moderne, enklere løsninger som blikk. Hva gjør man i et slikt tilfelle?

– Det er litt vedtekter rundt det. På 1970–80 tallet ble det gjort mye rart. De lurte ofte bare ting sammen. Så noen ganger tilbakefører vi det til opprinnelsen. Men det tar vi ikke stilling til, vi utfører bare jobben, sier han.

– Bare taket er tett, så står den i 100 år til når vi er ferdige med den.

Solid materiale

Tømmeret som er brukt i sjøbua og som brukes i denne restaureringen er hentet fra Pasvik, som mye lokalt tømmer før var hentet fra.

– Det er veldig bra kvalitet på det her tømmeret. Det vokste langs Pasvik, så det har tette årringer og er veldig holdbart.

Dette er på grunn av det kalde klimaet, som får trærne til å vokse saktere. Tømmer man finner lenger sør har bredere årringer, og er derfor ikke like holdbar.

– Ellers var det drivtømmer og pomortømmer fra Russland som gjaldt, men det er ikke like aktuelt nå sier Lars-Inge Pedersen.

Sjøbua består av mye gjenbruksmaterialer, som er typisk for Varanger området. Noe har trolig før vært brukt som skråband.

Gjennom dendroprøver kan de finne ut eksakt hvor tømmeret i denne sjøbua kommer fra og når treet var felt.

Et langt og innholdsrikt liv

– Vi er kjempeglade over midlene vi har fått, og at det er satt i gang restaurering av sjøbua, sier Svanhild Meirud.

Moren hennes er den som i dag sitter på eierskapet av bua.

Bua skal være oppført en gang på 1800-tallet og ha stått litt ovenfor bygda i Krampenes. Det er usikkert hva dens formål på den tid var.

Den fulgte med en eiendom kjøpt av Svanhild Meiruds oldefar, Johan Edvart Rushfeldt, i 1863.

Slik så bua ut før restaurering:

I 1907 overdro han eiendommen til hennes bestefar, Aksel Rushfeldt. Bua ble så flyttet mer sentralt i bygda.

I bygda ble bua brukt som bolig for fiskere fra Sør-Varanger. Den ble senere brukt som melbu, trandamperi og til slutt for oppbevaring av fiskeredskaper.

En gang mot midten av 1950-tallet ble bua flyttet med traktor der den i dag står. Her ble den kun brukt som fiskeri inntil virksomheten stanset, grunnet fremgang innen fiskeriutstyr.

Familien har brukt bygget aktivt i over et århundre, og bruker den nå som et samlingssted.

– Bygget var svært slitent. Vi tenkte at det er nå eller aldri, fortalte Svanhild Meirud om da familien søkte midler for restaureringen.