Fiktive brev fra bestemor Elmine hjem til Finland blir forestilling

Det er Trygg Jakola i Vestre Jakobselv/Annijoki som har skrevet brevene på vegne av sin bestemor. Brevene er nå utgangspunktet for en forestilling som skal har premiere i Vadsø i september.

Kom sammen med to søstre

«Kjære bror Erkki, rahkas Erkki-veli. Tenk at det allerede er et år siden vi forlot Pello og dro på ski til Varanger.»

Det er starten på et av brevene. Elmine var en av de mange som flytta fra Tornedalen til ishavskysten.

Hun og to søstre kom over rundt 1865, to av søstrene endte i Bugøyfjord, mens Elmine dro over fjorden til Vadsø.

Da etterkommerne skulle ha en liten markering for tre år siden, satte Jakola seg ned og skrev brev på vegne av Elmine, et brev om beretter om hennes liv.

– Da syns jeg det var fint å fortelle til nye generasjoner om min bestemor, deres oldemor eller tippoldemor og hennes liv etter at hun reise fra Pello i Tornedalen og kom hit til Varanger. Hun levde et langt og nokså begivenhetsrikt liv her, sier han.

Brevene blir forestilling

Det er disse brevene som nå blir en forestilling og som det øves intenst på når NRK Kvensk besøker Halti kulturscene. Brevene er lest inn av søster til Trygg Jakola og sammen med musikk skaper de en egen stemning.

Inger Birkelund i kulturbedriften Ihana! har fått oppdraget, hun liker brevene.

– De er blitt så vakre, når de først er lest inn av søster til Trygg. Med den musikken og de bildene som legges på føles det som poesi og det føles som at den kollektive fortellingen om kvener får en helt ny dimensjon for meg i hvert fall, sier hun.

På grunn av koronaen er Nikolai Äystö Lindholm, som har ansvaret for musikken, med på Skype fra Kiruna. Akkurat nå jobber de med å sette sammen stykket som består av brevene lest inn med musikk bak, bilder på scenen som projiseres gjennom flere lag med blondegardiner, noe som gir en tredimensjonal effekt. Og i tillegg jobber Inger Birkelund med å lage en tekst som skal knytte denne historien opp til våre dager.

Lindholm har vært på flere av prosjektene som er blitt til i det kulturelle kvenmiljøet i Nordreisa og er blant anna med på Kyläpeli – Landsbyspel hvert år. Han syns dette er en fin historie å fortelle.

– Jeg syns det er en stor hendelse å bytte land og miljø helt, å flytte fra Tornedalen til Varangerhalvøya, det er en stor kontrast og en stor livshendelse. Men det er likevel en slags hverdagslig hendelse, en fin livsberetning. Og så får man flette inn andre historier i det her, sier han.

Livet i Vestre Jakobselv

Elmine Enbusk var 17–18 år da hun og de to eldre søstrene gikk på ski fra Pello og kom ned til Bugøyfjord. Her blei de to søstrene igjen, de gifta seg og slo seg ned. Men Elmine dro over fjorden til Vadsø. Det var antagelig her hun møtte Karl Harila, sier Jakola. Han var fra området ved Kukkolafossen et stykke sør for Pello.

De gifta seg og slo seg ned i Vestre Jakobselv, Annijoki. Mannen døde relativt tidlig. Familiens liv blei sterkt prega av at en av sønnene, Arnt, døde samme dag som hans tiende barn blei født. For å støtte enka måtte familien trø til.

Jakola var bare ni-ti år da bestemora døde, og han husker henne som en bestemt, streng dame.

– Hun var ikke den som tok barnebarna på fanget, sier han.

Han forteller også at hun ikke kunne så mye norsk, det var vanskelig for henne å føre en samtale på norsk.

Ida Løken Valkeapææ har regien i stykket, hun sier de foreløpig er underveis.

– Vi er midt i, ingenting er ferdig, alt er i prosess. Vi har på en måte en skisse og en form på de bitene, men det er ikke ferdig, sier hun.

Monolog om å være kven i dag

I tillegg til brevene og det visuelle uttrykket med bilder på lag av gardiner, skriver Inger Birkelund en monolog. Hun får hlep av Løken Valkeapää og Line Killingdalen som konsulenter. Der prøver hun å si noe om hva det vil si å være kven dag.

– Jeg tror mange av oss kjenner den kollektive fortellinga om kvenene og om vandringa over hit. Den kulturen er med på å gi oss et idealisert bilde av hvordan kvenene er. Mens jeg har opplevd mange ganger at jeg ikke føler meg som ekte kven, hva er en ekte kven? Men så tenker jeg at0 jeg får prøve å tolke den identiteten ut fra meg sjøl med alle de ambivalente følelsene som ligger knytta til det.

– Og hva betyr da brevene som Trygg har skrevet?

– De representerer den kollektive fortellinga slik det er blitt i denne forestillinga, sier hun.

Vil ha nye kvenske stemmer

Hun håper forestillinga skal gi mer kunnskap og positive følelser for kvener og andre om det å være kvensk.

– Jeg håper også at den skal si noe om at vi jo først og fremst er individer med mange ulike identitetene. Det viktigste er å leve i dag og være en del av den verden vi lever i. Med pandemi, med flyktninger, ja alle de ting vi står overfor i hverdagen.

– Tror du at du ved dette får flere som kanskje ikke har skjønt helt hva det er med dette kvenske til å skjønne litt bedre hva det handler om?

– Jeg håper i hvert fall at de skal bli litt mer nysgjerrige. Og at de som er en del av det også skal bli litt mer nysgjerrig slik at man ikke bare reproduserer de fortellingene som har vært der, men at man også blir litt mer nysgjerrig på sin egen fortelling og ser hvordan den passer inn i den store fortellinga. Sånn at vi i lag kan bli de kvenske stemmene, sier Birkelund.

Løken Valkeapää syns prosjektet er spennende, hun har lært noe om identitet.

– Når man jobber med noe slikt får man egne refleksjoner, det har lært meg noe nytt om identitet. Vi bærer alle på mange historie, vi er collage og mosaikk alle sammen.

Trygg Jakola er glad for at brevene blir en forestilling.

– Det er en historien som ikke er så kjent for så mange. Og da å bruke hennes liv til å fortelle om de som tok løs ifra Sverige eller Finland og vandra nord og østover, syns jeg er veldig bra, sier han.

Stykket skulle egentlig ha premiere under Kvenfestivalen i Vadsø nå i juni, men den blei ut utsatt. Nå blir det i stedet for kvenkulturdager i september der forestillingen skal ha premiere.