Bruker musikk som våpen mot IS

– Musikken hjelper når motet svikter, og trøster når venner dør, sier Soran Ghorbani.

Han er på vei til fronten for tredje gang for å avslutte en film om yesidiene, og en om kurdernes krig mot IS.

Først forteller han om sine opplevelser til NRK.

IS i siktet og musikk på øret

– Navnet hennes er Hunda. Hun var ganske sjenert og hadde rødt hår. Det er ganske sjeldent. Jeg møtte henne på gaten og fulgte etter henne til huset hvor hun lå i skjul. Det var delvis ødelagt.

Der fant Hunda seg et hull i veggen som skyteskår, og gjorde seg klar. Hun tok frem en liten radio, skiftet batterier og skrude på. Radioen spilte folkemusikk.

– «Ikke snakk til meg, jeg gjør jobben min. Du kan gjøre jobben din!», sa hun. Så la hun seg ned med geværet.

Soran Ghorbani gjorde jobben sin og filmet snikskytteren Hunda mens hun lå og ventet. Det kunne gå dager mellom hver gang hun skjøt. Hennes viktigste jobb var å observere og finne mønstre i IS' bevegelser lenger nede i gaten.

– Musikken var ikke høyt på. Den hjalp henne til å konsentrere seg mens hun ventet ved kikkertsiktet.

Soran traff flere snikskyttere i Sinjar, men Hunda var den eneste som brukte musikk for å konsentrere seg. Alle andre ville ha stillhet.

Massakrene ved Sinjar

Det var til Sinjar Soran ville. Dette er byen som IS inntok og som fikk internasjonal oppmerksomhet da over 50 000 yesidier flyktet inn i fjellene nord for byen i 2014. Ikke alle klarte seg. Hundrevis av menn ble massakrert av IS-soldater og mer enn 1000 kvinner ble bortført til slaveri.

Soran hadde filmet i flyktningeleiren og intervjuet noen av kvinnene som hadde kommet tilbake fra fangenskap hos IS. Kvinnene fortalte om slavemarkeder, seksuelle overgrep og grusomheter det er vanskelig å forestille seg.

– Tusen forskjellige historier som hver og én burde fortelles. Jeg ble skamfull som mann og menneske av det de fortalte.

Plager IS med musikk

Soran har vært sammen med kurdiske soldater og flyktninger det siste året, og han har sett mye død, også mange lik av IS-soldater. Både i Kobani og i Sinjar gikk han gjennom sim-kortene til drepte IS-soldater.

– Det var grusomt. Alle inneholdt videoer av halshugginger. Musikken de hadde var religiøse sanger. Ikke tradisjonelle religiøse sanger, men en slags messing som oppildnet til jihad. Ikke musikk i det hele tatt!

Hos de kurdiske soldatene var det motsatt. Da de så at Soran hadde med seg PC, var musikk det første de spurte om.

– Jeg hadde ikke det, men jeg fikk kopiert noen låter, slik at jeg hadde noe å bytte med til den neste som spurte.

Musikken ble også brukt til å plage IS litt ekstra.

– De satte opp to digre høytalere på taket for å spille musikk. Soldatene visste at IS var mindre enn 100 meter unna, for av og til kunne de høre dem snakke. Så de spilte musikk for dem, hver dag! Det synes jeg er veldig demokratisk!

Soran Ghorbani ler høyt når han forteller om musikken i Sinjar, og det viser seg at musikk har vært brukt som våpen flere ganger.

– Ved frontlinjen rundt Hassakah i Syria visste de at radiosambandet til de kurdiske troppene ble avlyttet av IS, så de spilte musikk på det. Som en slags tortur!

Syria brenner - Irak må vente

Soran Ghorbani hadde vært hjemme i England for å se gjennom de første filmopptakene og begynne redigering, da han i fjor var på vei tilbake til Sinjar for treffe yesidiene igjen. Da fikk han høre nytt fra Kobani.

– Kobani er en liten by helt nord i Syria, og var omringet av IS på tre sider. De kurdiske styrkene hadde bestemt seg for å slåss mot IS, og da bestemte jeg meg for at der må jeg være!

Soran ble smuglet over grensen fra Tyrkia sammen med andre journalister og frivillige til den kurdiske motstandshæren. De kom til en frigjort by i ruiner.

– En spøkelsesby! Det var forferdelig. 80 prosent av byen var ødelagt, og lik av IS-soldater lå overalt.

– Jeg vil synge at Kobani er stolt!

Soran forteller oss at udetonerte eksplosiver gjorde det umulig å bevege seg fritt i Kobani, men han fikk treffe Nergiz, som allerede var berømt.

– Hun var bare en helt vanlig skolejente da IS invaderte Kobani. Da bestemte hun seg for ikke å flykte, men i stedet bli med motstandsbevegelsen.

17 år gamle Nergiz hadde sunget sin sørgmodige sang om hjembyen Kobani og fikk hundretusener av treff på Youtube.

Et par måneder senere ble hun såret, og filmet igjen, mens hun sang med bandasjerte ben og krykker. Berømmelsen ble enda større.

– Da jeg traff henne, kunne hun fremdeles ikke gå ordentlig. Hun var fremdeles trist, men da jeg ba henne synge sangen om Kobani igjen, ville hun ikke det. «Jeg skal aldri synge den igjen», sa hun, «Kobani er ikke trist lenger, Kobani er stolt nå! Jeg vil synge at Kobani er stolt!» – og så begynte hun å synge!

Jaget IS over Eufrat

Soran vet ikke om han kommer til å treffe Nergiz igjen, for nå har hun dratt videre mot vest. Selv ble han med en annen tropp soldater til fronten, mens de jaget IS sørover.

– Krigere kom fra mange deler av de kurdiske områdene for å delta i kampene. Det var vanskelig, fordi det er miner og bomber overalt, og vanskelig å ta seg frem både til fots og i kjøretøy.

Men Soran ble med, helt frem til bredden av Eufrat, hvor IS-styrkene ble jaget over broen. Etterpå ble broen sprengt.

– Eufrat er nærmest som en hellig elv for kurderne. Da krigerne kom dit var det som en drøm for dem. Dette var elven fra det gamle Mesopotamia. Jeg kunne føle det i dem.

For første gang på mange måneder kunne soldatene bade, vaske klær og barbere seg. Mer enn det; de kunne slappe av, spise i ro og fred og synge. Her traff Soran den unge soldaten som ble kalt Rambo.

Rambo bar alltid med seg en daf - en tradisjonell rammetromme - i felten, og hver gang det ba seg en anledning, tok han den fram og begynte å synge.

– Rambo fortalte meg om en gang de hadde vært i en skyttergrav, under heftig granatild fra IS. Da de kurdiske soldatene begynte å miste motet, tok han frem trommen og begynte å spille og synge. Det ga dem motet tilbake!

Sarahs sang for de døde

Men musikk har andre funksjoner enn bare å gi mot. Det forsto Soran da han møtte Sarah.

– Hun er tyrkisk kurder og frivillig i motstandsstyrkene. En tidlig morgen ble jeg med henne ned til bredden av Eufrat.

Her begynte Sarah å fortelle om de soldatene hun hadde kjempet med, kameratene som hadde blitt drept under krigens gang. Og så begynte hun å synge.

– En trist og veldig emosjonell sang, hvor hun synger om alle dem hun hadde mistet. Om hvordan de hadde forlatt henne i mørket.

Sarahs høyre hånd ble truffet, så hun måtte bruke venstrehånda til å skyte med. Soran filmet henne mens hun sto og sang utover vannet. Et vann hun ikke turte gå ned i, for Sarah kan ikke svømme!

– Egentlig er hun redd for vann. Men Eufrat er symbolet på liv i Mesopotamia, og Sarah vil kjempe for at livet kan vende tilbake hit - at folk kan vende tilbake hit.

På filmklippet sitter hun legne og stirrer utover vannet hun ikke tør gå ned i, før hun begynner sin sørgmodige triste sang,

– I det øyeblikket forsto jeg at sangene jeg hører alltid handler om å savne, om steder og personer, kamerater og tapt kjærlighet. Her er ingen sanger om fremtiden. Her er det krig.

En seremoni for å minnes

Etter at de kurdiske styrkene hadde vunnet bredden av Eufrat, dro Soran østover, tilbake Sinjar i Irak. I bilen spilte sjåføren kurdiske sanger, sanger fra den arabiske våren og gamle slagere.

– I denne delen av Syria reiser du aldri uten musikk!

Soran ville tilbake til Sinjar og til flyktningeleiren nord for byen, hvor kvinnene som flyktet fra IS befinner seg. Her fikk han, som eneste mann, være til stede da yesidikvinnene gjennomførte en seremoni for å minnes ektemenn og sønner som ble drept under massakrene, og ikke minst de over 600 kvinner som fremdeles er i fangenskap hos IS.

– Det var en seremoni i et stort telt, og jeg fikk være til stede mens de gikk i ring rundt og slo seg i brystet, gråt og sang. Mennene sa at jeg ikke skulle være der, at jeg ikke skulle vise dette. Men jeg fikk lov av kvinnene.

Soran er selv kurder, og det har hjulpet ham i å komme tett på dem han har intervjuet. Dette tror han også er grunnen til at han fikk lov å filme seremonien.

– De kjente meg fordi jeg hadde intervjuet mange av dem til dokumentaren jeg holder på med. Etter fem minutter virket det som de ikke så meg lenger.

Etter Soran Ghorbanis besøk hos NRK dro han videre til Syria og Irak for å gjøre de siste opptakene til dokumentarfilmene om yesidikvinnene og kurdernes krig mot IS. Planen er at begge filmene skal være ferdige i løpet av 2016.

• Se: Følg utviklingen i Syria og Irak fra time til time.