Det norske flyttelasset

«Der er ingen utvandrere som har saa mange kister med sig som de norske. [ ...] Flere slet helsen af sig paa de store kister og blev syge.»

Sitatet er hentet fra boka «Norge i Amerika: Livsbilleder fra nordmændenes liv og historie i De forenede stater». Her er et annet:

«[ ...] Han havde forslidt sig paa en stor Slibesten, han absolutt vilde have med sig, og han Elling Bygdaasen faldt under en stor Kiste, hvori der var to Kjærrehjul og brækkede av sig Laarbenet, saa han blev liggende paa Veien. Kanskje ligger han der endu, for alle syntes dem at have nok med sig selv.»

Nordmennene var beryktet for å ha med seg stappfulle kister med ting fra hjemlandet da de kom til USA under den store utvandringen på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.

Nå representerer bagasjen den norske kulturarven for norskamerikanerne.

Lusekofte-fellesskap

Litt humoristisk kaller Thorgeir Storesund Kolshus norskamerikanernes forhold til Norge for langdistanse-nasjonalisme. Han er sosialantropolog, og førsteamanuensis ved internasjonale studier og tolkeutdanning ved OsloMet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus).

Storesund Kolshus forklarer at norskamerikanerne, i likhet med andre innvandrere, viser sin kulturelle identitet med ting. Ting lokalmiljøet oppfatter som typisk for hjemlandet. Det kan være å gå i lusekofte eller bunad, holde på med rosemaling, eller delta i rituell lutefisk-spising.

Selv om disse norske markørene arter seg en smule annerledes i USA enn i Norge, har de en viktig funksjon. De skaper tilhørighet til en kultur, en historie og er inngangsbilletten til et definert fellesskap.

– Sigrid ville ha vært stolt

En vårmorgen i 1893 går Sigrid Ellingsdatter Seim til kaien i Granvin i Hardangerfjorden. Kisten hennes med klær og utstyr er fraktet i forveien, og står klar på kaien sammen med resten av reisegodset som skal til Amerika.

Familien er med for å ta farvel. Dette kan være siste gang Sigrid ser dem. Like før skipet legger fra land kommer tanten hennes løpende. Hun hekter av seg søljen sin og fester den på Sigrids kjolebryst. Deretter forsvinner dampskipet med Sigrid ombord ut fjorden, med kurs for USA.

Nå, 125 år etter, sitter 54 år gamle Anna Linell i et konferanserom på Vesterheim-museet i Decorah Iowa, med den samme søljen i sine hender.

Mange av gjenstandene som ble tatt med til USA av norske immigranter finnes nettopp her, på dette museet. Anna er tredjegenerasjons innvandrer fra Norge, og fikk søljen av sin mor. Moren hennes fikk den av sin mor, som igjen fikk den av sin tante: Sigrid Ellingsdatter Seim fra Granvin.

På museet sitter Anna med søljen og smiler over et barndomsminne.

– Jeg husker da jeg fikk min første bunad som seksåring, at bestemor festet søljen og sa «Sigrid ville vært stolt».

Bestemoren var opptatt av røttene sine og lærte de minste i familien om norsk kultur og tradisjon.

– Søljen har gjort meg til en del av en lang historie. Den har lært meg om min kulturarv og gjort min norske slekt levende for meg.

Gjenstander som denne gjør nettopp dette. De hjelper norske etterkommere å holde kontakten med sin egen historie. Derfor velger også flere av dem å gi sine arvestykker til museet, slik at de blir tatt vare på.

– Det var både vondt og godt å gi denne søljen til museet. Det var som å gi bort en del av meg selv. Men jeg vet at den blir tatt vare på her. Dessuten vil flere kunne ta del i historien, og lære om norsk kultur.

Norge er godt synlig

Decorah er den nordligste byen i Iowa, nær grensa til Minnesota, og har omtrent 8.000 innbyggere. Den er på størrelse med Hammerfest, Kløfta eller Lillesand og ligger midt i området der flest nordmenn slo seg ned. Det er et slags «Little Norway» i USA.

Den norske innflytelsen er synlig i Decorah. Morsomme skilt på norsk, trollnips og rosemalte postkasser preger byen. Også de mange tingene som engang kom hit i norske innvandreres kister tas i dag godt vare på av etterkommerne.

Kultur frosset i tid

Nesten én million nordmenn emigrerte til USA mellom 1825 og 1920. I perioden 1880 til 1893 var faktisk nordmenn den nest største invandrergruppen som kom til USA fra Europa (etter irene).

Det er norske og svenske navn å se overalt, på veiskilt og postkasser. På kirkegården som ligger en liten kjøretur utenfor Decorah sentrum, er det mange «Andersen» og «Svendsen» å se på gravsteinene.

Det var mange årsaker til at folk reiste over. I periodene flest nordmenn dro var Norge et fattig jordbruksland med stor befolkningsvekst. Mange håpet at Amerika skulle by på muligheter de ikke hadde hjemme.

USA trengte arbeidskraft og bosettere som kunne drive vekk indianerne og bli soldater, og lokket emigranter med billig jord kalt Government Land. «The Homestead act» av 1862, gav immigrantene 650 mål jord til odel og eie mot fem års bo- og driveplikt.

Men selv om jordbruksland var billig, var det mye annet som kostet. Alle materialer som skulle til for å bygge hus måtte kjøpes, i tillegg til gårdsredskaper. Mange hadde nok drømt om at livet i USA skulle bli lettere enn hjemme, men flere må ha blitt skuffet.

I dag bor det nesten like mange norske etterkommere i USA, som det bor folk i Norge.

Sosialantropolog Thorgeir Storesund Kolshus forklarer at norskamerikanerne holder levende en slags 1800-tallsversjon av norsk kultur. Slik kan faktisk utvandrede nordmenn bli viktige ressurser i formidling av gammelt håndverk.

– De befinner seg på en måte i en tidsmaskin. Kulturen er frosset i tid, sier Storesund Kolshus.

Han forklarer videre at det er lett å trekke paralleller til for eksempel det norsk-pakistanske miljøet i Norge. Pakistanere som besøker sin familie i Norge kan oppleve å møte et slags 60-70-talls-Pakistan, slik det var da mange pakistanere en gang kom til Norge.

Hun tok med seg en bokhylle

Norskamerikanerne vi møter i Decorah kommer fra mange forskjellige steder av Norge. Oppland var det fylket i Norge aller flest utvandret fra i perioden 1866–1915, men folk reiste fra hele landet.

Lærerinnen Wilhelmine Brekke Tønnesen kom fra Vest-Agder. Hennes mann hadde emigrert tidligere og kom tilbake til Norge for å hente henne. Sammen forlot de hjembygden Lista i 1899.

Wilhelmine tok med seg bøker, symaskin, en bokhylle (!) og et fotoalbum.

Utvandrerne tok ofte med seg verktøy de trodde det ville være vanskelig eller dyrt å skaffe i USA: Var du smed, tok du kanskje med deg en ambolt, var du snekker pakket du høvel, hammer og øks. Kokekar og stekepanne var også vanlige ting å ha med i amerikakofferten.

I tillegg hadde de med seg personlige gjenstander som minner fra hjemlandet. Det man garantert tok med seg, var bibelen. Gjerne familiebibelen.

Wilhelmine og mannen bygget seg en gård og et liv i Hoffman Minnesota. De fikk fire barn.

Vi møter Harley Refsal, Wilhelmines barnebarn.

Harley vokste opp på besteforeldrenes gård i Minnesota. I dag er han 74 år. Som liten lærte han treskjæring av faren sin. I dag er det han som lærer bort kunsten.

Vi møtes på sløydrommet ved Vesterheim-museet. Her holder han kurs i figurkjæring for norskamerikanere. Det er tydelig at han trives i dette rommet.

Harley har et selvlaget etui av teger (et avansert finmasket flettverk av tynne røtter) rundt halsen med en liten kniv i.

– Hele min norske slekt var håndverkere, og jeg tror det er noe av det viktigste jeg har bevart av min arv.

Harvey rydder arbeidsbordet for verktøy og finner fram en stor eske. Han tar forsiktig frem én og én ting.

– Dette er ting som tilhørte bestemoren min, Wilhelmine Tønnesen Brekke.

Barnebarnet har tatt vare på nesten alt bestemoren hadde med seg. Inkludert bussbilletter, apotekresepter og fotoalbum. Bestemoren og familien hadde ikke så mye penger. For å bidra til familieøkonomien laget Wilhelmine kniplinger og blonder.

Hun samlet prøver på hva hun kunne lage i en forseggjort liten bok.

– Jeg har beholdt bestemors ting fordi jeg vil ha noe med hennes navn på og fordi de minner meg om min norske bakgrunn.

Og Harley kan mye om tradisjonelt norsk håndverk. Her i Decorah lærer han bort det han kan som folkekunst-lærer ved Luther College, men han har også undervist figurskjæring på Raulandsakademiet i Norge.

En tredjegenerasjons norsk utvandrer reiser altså tilbake til gamlelandet for å undervise nordmenn i gammelt norsk håndverk.

Over gjennomsnittet interessert i norsk historie

Som ellers i Norge økte utvandringen fra trøndelagsfylkene kraftig i andre halvdel av 1800-tallet.

Ragnhild Klegseth var en av dem som reiste. Klegseth kom fra Selbu tidlig på 1900-tallet – til La Crosse i Washington. Her ble hun ønsket velkommen av slektninger som hadde reist tidligere.

En av hennes etterkommere bor i dag i Decorah.

Marvin Slind holder til i et villastrøk utenfor sentrum. Ragnhild Klegseth var hans grandtante.

Også for Marvin er den norske identiteten viktig, og han åpner mer enn gjerne hjemmet sitt for journalister fra gamlelandet. Marvin ønsker velkommen med et stort smil og byr straks på kaffe.

Kona har dekket stuebordet med kopper og småkaker. Marvin har mye å fortelle om og vise frem.

Mens kona skjenker kaffe skifter Marvin til en blå setesdals-kofte som en norsk slektning har strikket. Han viser seg stolt frem; han er en høy og bredskuldret mann i 70-årene med grått skjegg og glimt i øyet.

I setesdals-kofta ser han ut som en rotnorsk kar klipt ut av en Husfliden-reklame.

Marvin har satt frem en flatbrød-kurv på stuebordet. Hans grandtante Ragnhild hadde med seg denne da hun emigrerte til USA. Han peker på veggteppet bak seg, det er også fra Norge, det var bestefarens.

– Tingene minner meg om mine forfedre.

Marvin er ivrig, og renner over av anekdoter om hvordan det var å besøke Norge for første gang, som unggutt på sommerskole.

– Det jeg opplevde der hadde mye til felles med det norsk-amerikanske miljøet i USA. Det meste var så gjenkjennelig.

Hjemme snakket foreldrene norsk, bakte norske julekaker og lefser. Marvin husker barndommens juleforberedelser. Med drømmende blikk forteller han om goro og fattigmann.

Marvin Slind er over gjennomsnittet interessert i Norsk kultur og historie, skjønner vi. Og det bærer huset hans preg av. På veggen i entreen henger reiseprotokollene med informasjon om passasjerer fra Norge til Ellis Island i svarte rammer. Han drar fingeren over og lander på et navn, Ole G. Slind

– Det er bestefaren min.

Fingeren glir videre.

– Han var om bord på dette skipet fra Norge til USA.

Etter studier i skandinavisk historie fikk Marvin et professorat ved Luther College. Selv om han i dag er pensjonist, foreleser han fortsatt.

Han reiser også hyppig til Norge. Auditoriet er byttet ut med et skipsdekk, og studentene med cruiseskip-turister på norgesferie. Med den vakre Geirangerfjorden som kulisse forteller Marvin levende om norsk historie. Om livet på de skrinne gårdene langs fjorden, og folk som engang bestemte seg å reise derfra – for å søke lykken i Amerika.

Anbefalt videre lesning:

Kan verdens eldste opptak av Edison ha ligget i en norsk kjeller siden krigen? Norsk Teknisk Museum har funnet en skatt. Les saken.