Thomas Alva Edison med sin fonograf. Bildet er antakelig tatt i 1878.

Kan verdens eldste opptak av Edison ha ligget i en norsk kjeller siden krigen?

Norsk Teknisk Museum har funnet en skatt.

En formiddag i mai ringer telefonen.

– Snakker jeg med Karen Sveen i NRK Kultur?

– Ja?

Det er fra Norsk Teknisk Museum; de har funnet noe spennende i kjelleren.

– Jaha?

Et spennende funn i en kjeller? Jeg skifter tak på telefonen for å høre bedre. I forbindelse med flytting av samlingene hadde det dukka opp et gammelt lydopptak.

Det er gjort på tinnfolie, det aller første mediet for opptak av lyd, før voksruller og vinyl. Opptaket er fra 1880-tallet, og er faktisk blant verdens eldste. Dette er den siste tinnfolien vi kjenner til med ukjent innhold.

Kommunikasjonsrådgiver Camilla Klevstrand gløder i den andre enden.

Tinnfolie gitt til Norsk teknisk museum i 1940. Giver: Ingeniør Einar Rasmussen

GAMMEL OG SKJØR: Tinnfolien fra tidlig 1880-åra er limt på et papir. Hensikten var antakelig å bevare den skjøre folien for ettertida.

Hun fortsetter med å fortelle om det hun mener er aller mest spennende med tinnfolien: Den kan inneholde lyd av stemmen til Thomas Alva Edison. Oppfinneren av fonografen, han som først patenterte lyspæra – og fikk Amerika til å lyse. (Sjøl om det var den britiske oppfinneren Joseph Swan som 10 år tidligere faktisk fant opp lyspæra – Edisons variant var bare en noe forbedret utgave. Men dette lar vi ligge i denne saken.)

Hvis det er Edisons stemme, vil det være det eldste kjente opptaket av ham, og det eneste gjort på tinnfolie – og i så fall er det en verdensnyhet!

Jeg svelger agn, krok og søkke. Letingen etter Edison i lydbølgene begynner her.

Ved pulten på NRK leser jeg meg opp på Edison. Hans oppfinnelse av fonografen i 1877 var noe helt nytt: Fonografen kunne både ta opp og spille av lyd, noe som er så selvfølgelig for oss i dag at det er vanskelig å forestille seg hvordan det var før. For nå er verden full av lyd: radio til frokost, podkast på øret på vei til jobb og spotify-spilleliste på fest til kvelds. Tenk på det, at før denne teknologien fantes måtte du hyre inn spellemann om du ville live opp med musikk i stua. Det tok riktignok mange år fra oppfinnelsen av fonografen så dagens lys til fest-spellemannen kunne erstattes med musikk på plate, men, fonografen med tinnfolie på rullen var begynnelsen.

Jeg ringer til en som har et nært forhold til tinnfolien, førstekonservator og historiker på Norsk Teknisk Museum, Frode Weium. Jeg er spent på høre hvordan det gikk til at et av verdens eldste lydopptak plutselig kom til overflata, opp fra museumsstøvet.

– Fortell om da du fant den.

Den ble gitt til museet på 40-tallet, begynner Frode. Men tinnfolien hadde vært ute av syne og sinn nede i kjelleren inntil lagerrommene skulle bygges om, og det var først nå det lå til rette for å begynne arbeidet med digitalisering av tinnfolien. Med Nasjonalbiblioteket som støttespiller og økonomisk bidragsyter, ble det mulig å ta med tinnfolien til noen av verdens fremste eksperter på lydrestaurering i Boston. De skal åpne denne «flaskeposten fra fortida». Datoen er satt og reisa bestilt. Jeg får være med.

Ut ifra bilder av folien kan de kan se med det blotte øye at det er lyd på den.

– Men hvorfor tror dere at det kan være Edison sjøl som snakker til oss på folien?

Frode forklarer at Edisons navn dukker opp i sammenheng med tinnfolien i Teknisk museums inntaksprotokoll. Da folien ble gitt til museet i 1940 ble følgende protokollført:

«Fonograf-tinfolium innspilt av Edison. Mottatt av Ing. Einar Rasmussen, Blommenholm.»

Einar Rasmussen ble født i Christiania 1860, og døde 1959. Han var telegrafinspektør i NSB, og i mange år sekretær i statens elektrisitetskommisjon. Han var en av de drivende kreftene bak planlegging og gjennomføring av elektrifisering av jernbanen i Norge.

Portrett av Einar Rasmussen

EINAR RASMUSSEN: Som telegrafinspektør i NSB og sekretær i elektrisitetskommisjonen gjorde han betydelig innsats for elektrifisering av jernbanen i Norge.

Men hvordan kan en norsk ingeniør ha fått tak i et lydopptak gjort av en av tidenes største oppfinnere, fra Amerika?

Jeg tar bussen til Teknisk museum for å møte Frode en første gang før vi reiser til Boston. Jeg møter han i resepsjonen. Han har halvlangt hår og mørke klær, litt som en scenearbeider; mer ungdommelig enn stemmen på telefonen hadde gitt meg inntrykk av. Frode forteller at han har flere ting som plasserer den norske ingeniøren Rasmussen og Thomas Edison i samme tid og rom. Alt tyder på at de møttes, og at Rasmussen på et tidspunkt jobba for Edison.

Etter en kort jakt på reine kaffekopper sitter vi med ei tegning. Den er gjort med blyant, og forestiller en teknisk innretning med hjul og ei sveiv. Frode forteller at tegninga ble gitt til museet av Einar Rasmussen, og i et brev som fulgte med har Rasmussen skrevet: «perspektivskisse av en strømvender eller lignende tegnet av Edison i 1883 – saavidt jeg husker ved mit tegnebord». Frode peker på brevhodet øverst på arket hvor det står: Bergmann & Co.

– Bergmann & co. produserte blant annet fonografer og tinnfolie for Edison, og denne tegninga får meg til å tro at Rasmussen må ha arbeidet der i 1883.

Tegning gitt til Norsk Teknisk Museum av ingeniør Einar Rasmussen.

EDISONS STREK?: Denne blyantskissa ble ifølge Einar Rasmussen gjort av Thomas Edison i 1883.

Foto: Norsk Teknisk Museum

Jeg prøver å forestille meg dette; Edison som gjør blyantskisser ved Rasmussens tegnebord. Om det stemmer, så er det vel ikke så fjernt å tenke seg at Edison også gjorde tinnfolieopptak i Rasmussens umiddelbare nærhet? Og, siden Rasmussen altså etterpå fikk denne tinnfolien, kan det være mulig at Edison sjøl også snakka på dette opptaket? Kanskje er både Rasmussen og Edisons stemmer sammen på folien? Dette er selvfølgelig vill spekulering. Svar får vi ikke før folien er analysert. I mellomtida forsøker jeg å danne meg et bilde av denne norske ingeniøren som kom så tett på den legendariske oppfinneren og forretningsmannen.

Einar Rasmussen var sønn av en grossist, og han vokste opp i et møblert Christiania-hjem med forretningens lager av kaffe, appelsiner og andre kolonialvarer i bakgården. I 1876 begynte han på Christiania tekniske skole, hvor han ble uteksaminert som Ingeniør i 1880.

I løpet av årene Einar studerte hadde flere av århundrets største oppfinnelser sett dagens lys. Alexander Graham Bell tok ut patent på telefonen i 1877. Samme året kom Thomas Alva Edison med fonografen, raskt etterfulgt av oppfinnelsen av lyspæra. Det var i Amerika det skjedde. Om en ville ligge i frontlinja for den tekniske revolusjonen, måtte en ut. Norge var et fattig land som folk utvandra fra, fordi ressursene her var knappe. Teknologisk hang Norge etter. Vi fikk vår første jernbanestrekning først i 1854, nesten tretti år etter Storbritannia. Lenge strevde vi med å få varer og passasjerer fra seilskuter over på moderne dampskip. For en ung ingeniør sto altså oppgavene i kø. Men først måtte han ut i verden for å lære.

Den 11. April 1881 sto Einar Rasmussen på dekk på dampskipet Katie, ut fra Göteborg, med kurs for New York, USA.

Det tok ikke Einar lang tid for å komme seg fram i den nye verden. Etter et år som jernbaneingeniør ute på prærien kan det se ut til at han ble ansatt i et av Edisons firmaer i New York, som produserte fonografer og tinnfolier.

I et brev fra denne tida som er gjengitt i «Boken om Edison» forteller nordmannen at han stadig møtte Thomas Edison.

«Edison ser jeg temmelig ofte.»

Rasmussen fortsetter med en underholdende beskrivelse av oppfinneren:

«I alminnelighet går han i en loslitt frakk og en hatt som visst engang har vært stiv, men har blitt sånn av vind og vær at den nu er i en slags oppbløtt tilstand.»

Jeg tenker at dette er en beskrivelse gjort av en mann med øye for detaljer. Og for meg virker det som det er ganske klart at han virkelig har møtt Edison. Kanskje tinnfolien kan bekrefte dette for oss?

Einar Rasmussen med moderne "veltepetter"

TOPP MODERNE: I USA møtte Einar Rasmussen (2. fra høyre.) andre med interesse for moderne teknologi. «Veltepetteren», som sykkelen med det store forhjulet ble kalt, var siste skrik på denne tida, og en dings man «bare måtte ha».

Edisons laboratorium på Menolo Park i New Jersey var unikt og moderne. Fasilitetene var spesielt tilpassa storskala forskning etter industrielle prinsipper, med mange forskere. Herfra kom tekniske nyvinninger på løpende bånd. Til slutt hadde Edison navnet sitt på hele 2332 patenter.

Den oppfinnelsen mange mener er den største, er fonografen. Flere av Edisons oppfinnelser er forbedringer av det som allerede var eksisterende konsepter, men fonografen representerte et nytt prinsipp. Den la grunnlaget for alt som skulle komme senere; for grammofonen, båndspilleren, CD-plata. Før fonografen kunne ikke lyd tas vare på og høres om igjen. Det som var sunget var sunget, det som var sagt var sagt, og for alltid tapt for ettertida. Med fonografen kunne lyd plutselig konserveres som tidskapsler til ettertida.

Og nå skal kapselen åpnes.

Norges eldste lydopptak er fra 1879. Det ble gjort på tinnfolie, og det ble restaurert i 2009. Frode forteller at lyden de fant skal være av en kar som synger en salme. Men det er det veldig vanskelig å høre. Opptaket er kort og av dårlig kvalitet. Frode har større forhåpninger til denne tinnfolien.

Så er også dette den siste tinnfolien en kjenner til (i verden!) som ikke har blitt skanna og analysert.

Nå skal skatten gjøres klar for reise. Inne på gjenstandskonservator Hilde Skogstad kontor på Teknisk museum ligger folien bretta ut på et bord. Den skinner sølvblankt i lampelyset og står i kontrast til det matte, gulna papiret den er limt fast på. Hvem som har montert den på papir er uvisst, men antakelig har hensikten vært å beskytte og bevare.

For folien er skjør. Det ville vært umulig å legge den på fonograf-valsen og spille den av direkte. Om det hadde latt seg gjøre å løsne den fra papiret hadde den uansett gått i oppløsning og ikke tålt påkjenningen fra nåla.

For at vi skal få høre lyden må det derfor lages en 3D-modell av folien, som så kan spilles av på en datamaskin. På Berkeley-universitetet i California har to forskere funnet opp en maskin som kan gjøre akkurat dette. En av oppfinnerne, Carl Haber, blir i fysikk-kretser omtalt som et geni. Han var med å finne Higgs Boson (en elementærpartikkel postulert i 1964) og nå skal han ta imot den norske tinnfolien, og forhåpentligvis gjøre underverker med den.

Gjenstandskonservator Hilde Skogstad legger tinnfolien forsiktig mellom beskyttende permer. Så pakker hun den i en aluminiumskoffert spesialtilpassa frakt av skjøre, verdifulle gjenstander. Tinnfolien skal til «geniet» i USA, fonografens hjemland. Hilde og Frode (med meg på slep) skal følge den hele vegen.

På Gardermoen er kofferten et blikkfang. Den skiller seg klart ut blant weekend-vesker og trillekofferter i sikkerhetskontrollen. Hilde avslører en liten artighet ved kofferten:

– Det følger med håndjern!

Hun ler. Hilde synes kofferten ble litt «too much», og mistenker dessuten at det kan virke mot sin hensikt: at det ser ut som at den er verdt å stjele.

Det går bra. Vi kommer fram. Med koffert. Til North East Document Conservation Centre, utenfor Boston, der 3D-skanneren står. Det er snart skanne tinnfolie-tid! Spenningen stiger.

Vi går inn døra i samla flokk, Hilde og Frode, min fotograf for dagen Lars Os og jeg. Alles blikk er vendt mot aluminiumskofferten.

Mens høstdagen her er mild, raser orkanen Harvey sørpå i USA. Og når vi ønskes velkommen av daglig leder for konserveringssenteret Bill Veillette, ler han av at det kommer to journalister (meg og fotograf-Lars) fra Norge dit – nå!

Med Trumps pågående atom-forviklinger og orkan i Texas påpeker han at det sikkert er mer action å finne andre steder.

Men, er det ikke nettopp når virkeligheten og samtida er som mest flokete at vi blir nostalgiske? Er det ikke når vi opplever oss frakobla det som er kjent og forståelig, vi leter etter mening og trøst i det som ligger på avstand i tid og rom? Det virker det helt logisk å være på vei inn på et konserveringssenter for å lete fram skjulte beskjeder fra fortida.

I gangene på NEDCC passerer vi folk i korrekte kontorklær og grå laboratoriefrakker. Men i laboratoriet vi skal til, bak grå pulter og arkivskap og innenfor et forkontor, der gjelder ikke lenger begrensende kontorkonvensjoner. Hverken når det gjelder klesdrakt, eller kutyme.

Dr. Carl Haber holder på å dirigere et gigantisk mikroskop på hjul inn på laboratoriet for han vil kjapt ha en første titt på tinnfolien. Mikroskopet er blytungt, og bare med største vanskelighet lar det seg lirke inn over dørstokken. Dr. Haber er kledd i krøllete skjorte, har bustete skjegg og intenst blikk, og «geniet» svarer eksteriørt til mine forventninger til en eksperimentell fysiker. Dr. Habers medarbeider, lydtekniker Frank Cunningham, går barbeint omkring i laboratoriet iført shorts og ei utvaska T-skjorte med påskrifta: «It is not about being good enough, it is about exeeding expectations».

Frode, tinnfoliens norske adoptivfar, har tatt fram et videokamera for å dokumentere prosessen. Han er veldig fornøyd med å ha fått Dr. Carl Haber, en av verdens fremste eksperter på lydkonservering på oppgaven.

Dr. Haber og Frode Weium med en modell av Edisons fonograf.

EDISONS FONOGRAF: I laboratoriet på NEDCC står en modell av Edisons fonograf.

Foto: Karen Brodshaug Sveen / NRK

Tidligere har Dr. Haber lyktes med å restaurere lyd fra en av Edisons tinnfolier fra 1878, kjent som St. Louis-tinnfolien. Dette opptaket på ett minutt og ti sekunder begynner med brassmusikk, fortsetter med at noen resiterer barnerim, og avsluttes med at noen ler høyt og teatralsk.

Haber hilser vennlig, men raskt, ivrig etter å se innholdet i aluminiumskofferten. Hilde låser opp og pakker forsiktig ut tinnfolien.

Den blir straks anbrakt under mikroskopet.

Konservator Hilde Skogstad ser på Tinnfolien i mikroskop

UNDER LUPEN: Konservator Hilde Skogstad ser på tinnfolien i mikroskop. Hun ser etter spor av lyd.

Foto: Karen Brodshaug Sveen / NRK

Edison snakker til oss. Tidligere har Frode fortalt at det kan se ut som om folien bærer lyden av en stemme. Under opptak preges lyden inn i tinnfolien med ei nål, og lyden avtegnes som en serie prikker. For et trent øye kan det være mulig å anslå hva slags type lyd det er snakk om, basert på hvor tett og dypt folien er prega.

Dr. Carl Habers lydrestaureringsmetode har fått navnet IRENE, det står for Image, Reconstruct, Erase Noise, Etcetera. Navnet henger sammen med at det første lydopptaket som ble behandla på maskinen var låten «Goodnight Irene» av The Weavers, som var ei amerikansk folkemusikkgruppe fra 40-50-tallet.

IRENE-skanneren ser ut som et slags mikroskop med motor. Nå ligger tinnfolien fastmontert i den, på bordet. Hodet på skanneren sender en laserstråle ned på folien og kjører sakte fram og tilbake. Slik registreres topografien i folien. Resultatet blir et digitalt 3D-bilde. Men dette tar tid.

Når vi kommer tilbake morgenen etter har maskinen gått hele natta. Nå er nesten 20 prosent av folien skanna. Litt overraskende (lite) for en skarve journalist, men det er heldigvis nok til at vi kan begynne å undersøke innholdet.

Carl Haber ser på bildet av folien på PC-skjermen foran seg. Vi samler oss rundt ham for å se. Vi ser et forstørra bilde av rillene i tinnfolien. Det ser ut som kornete flyfoto av en nypløyd åker. Carl Haber farer knastrende over tastaturet. Plutselig og uten forvarsel setter han i gang avspilling av opptaket.

Det høres ut som støy. Som om vi er på telefon med noen i det ytre rom. Sus, skurr og PLING!

Haber tar på seg hodetelefonene for å høre bedre. Han lukker øynene og lytter konsentrert.

Det ser ut som Frode holder pusten.

– Do you want to listen?

Carl rekker Frode hodetelefonene mens han sier:

– I think I am hearing a voice.

De første sekunder av tinnfolien lyttes til.

PUSLESPILL: Etter å ha lytta til første ferdig-skannede segment av tinnfolien, lurte ekspertene på om bitene av tinnfolien var limt i feil rekkefølge på papiret. For å finne ut av dette ble de forstørrede bildene av folien studert nøye.

Foto: Karen Brodshaug Sveen / NRK

Tilbake i Norge. Vi venter i spenning. Det er gått tre uker siden vi var i på konserveringssenteret i Boston. Det viste seg at tinnfolien på flere steder var brutt, og at deler av folien var limt på papiret på vranga. Derfor ble analysearbeidet av folien vesentlig mer komplisert og tidkrevende enn antatt. Kommunikasjonsrådgiver Camilla fra Teknisk museum sender meg en mail:

«Nå er vi veldig utålmodige på resultatet!»

Det er jeg også.

Jeg hører på lydopptaket jeg gjorde da lydsnutten fra tinnfolien ble spilt av første gang, igjen og igjen. Det suser og spraker. Men jeg er enig med Dr. Carl Haber, Jeg synes at jeg hører en stemme, langt inne i støyen et sted. Kanskje noen som synger? Kan det være Rasmussen som snakker, eller er det Edison sjøl?

– Hvordan finner vi ut av om det er han, egentlig?

Det finnes ingen standard prosedyre for dette, forstår jeg av konservator-Frodes forklaring. Om det finnes andre senere opptak av stemmene en ønsker å identifisere er det et sted å begynne. Med å lytte, og sammenligne. Det kan være vanskelig på så gamle opptak. Ellers finnes kanskje annen nøkkelinformasjon i lyden. Det kan være noe i det som blir sagt som røper noe, referanser til tid eller sted andre personer, som kan gjøre det mulig å komme til en konklusjon. Denne delen av prosessen handler altså like mye om å følge historiens spor og undersøke kildene knytta til opptaket, som til å sitte med spisse ører og tyde lyd.

Den personen som er nærmest knytta til dette opptaket er Rasmussen sjøl, som gav tinnfolien til museet. Han lever ikke lenger, men han har en slektning i live som husker ham. Grandniesen Gro Eva bor i villaen som Rasmussen en gang bygde på Blommenholm. Det jeg lurer mest på er: hvis Rasmussen hadde et lydopptak av den verdensberømte oppfinneren, hvorfor delte han det ikke med offentligheten før han til slutt gav det til Teknisk museum i 1940?

Jeg bestemmer meg for å besøke grandniese Eva på Rasmussens gamle tomter i Bærum.

– Kom inn, kom inn!

Omgitt av en stor hage ligger en elegant gråmalt villa, Gro ønsker velkommen og viser vei inn i stua. Flere album ligger oppslått på spisebordet.

– Om jeg vil ha kaffe? Ja takk, gjerne.

Etter at Einar Rasmussen kom tilbake fra Amerika ble han ansatt som telegrafinspektør i NSB i 1895. Gro forteller at han fikk bygd denne villaen på Blommenholm i 1912, da Bærum fikk egen jernbanestasjon. Han kunne nok ikke tenke seg å bo et sted uten moderne befordringsmiddel, legger Gro til. Han var en framskrittets mann som bidro til å bringe Norge inn i den nye tida.

Gro sitter i stolen ved bordenden og viser hvordan Einar en gang satt, med hendene på hver side av en tenkt kuvert.

– Han insisterte på å spise middag her, helt til dagen han døde, og han ble 99 år gammel!

Gro Eva Haaverstad

PÅ EINARS PLASS: Gro Eva Haverstad sitter i stolen der grandonkel Einar satt.

Foto: Karen Brodshaug Sveen / NRK

Han var alltid pent kledd, forteller Gro, med dobbeltspent dress. Og veldig pertentlig. Jeg ser for meg Rasmussen der i stolen ved bordenden, med stivstrøket serviett festet i halslinningen. Han spiser suppe uten å få en dråpe i den veltrimma barten. Einar var som en bestefar for Gro. Etter at Einars søstre døde flytta hun og familien inn i den store villaen. Hun viser et bilde der hun sitter på Einars fang; de smiler begge to.

Fotografier av Einar Rasmussen og grandniese Gro til venstre, Einar Rasmusen og hans mor til høyre.

FAMILIEFOTOGRAFIER: Gro Eva Haaverstad er Einar Rasmussens grandniese. Hun bor i villaen han bygde på Blommenholm, og i stua står bilder av Gro på Einars fang, og Einar som liten sammen med mora si.

Foto: Karen Brodshaug Sveen / NRK

Gro kan ikke huske at Einar snakka om seg sjøl, eller fortalte stort om tida han hadde vært i Amerika. Mange hadde spurt, og han hadde fått flere oppfordringer om å skrive biografi, men han avslo. Han snakka mer enn gjerne om faget sitt, men han unngikk fokus på sin egen person. Gro forteller at Einar hadde så mye imot oppmerksomhet at hun mener han sørga for å dø før han fylte 100 år, fordi han ikke kunne utstå tanken på at hans 100-årsdag skulle annonseres i avisa. Så kanskje var det rett og slett av beskjedenhet at Rasmussen ikke gjorde større nummer ut av sin forbindelse med Edison? Og at det også var grunnen til at han ikke leverte det unike lydopptaket på tinnfolien til Teknisk museum før i 1940?

«Nå skjer det ting!» Det er Camilla fra Teknisk museum som skriver. Analysearbeidet har kommet et langt steg videre. En god del av støy og ulyder er rensa bort, slik at lyden av interesse skal tre klarere frem. De er ganske sikre på at det er musikk de hører på opptaket – og en mannsstemme ...

Vi vet fortsatt ikke hvem det er som snakker på tinnfolien. Det slår meg hvor kort tid det tar før brikkene i historien stikker seg bort og gjør det vanskelig å sette sammen et helt bilde. Kun kort tid etter at vi sjøl forsvinner, blir det vi etterlater oss til mysterier for dem som kommer etter.

Det vil ta tid å løse dette mysteriet. Du kan jo lytte sjøl, og spekulere.

Lyden fra tinnfolien er her: