Når ei bygd dør

Dette er historia om bygda som holder på å dø.

– Det er tragisk. Jeg skulle ønske vi hadde vært mange flere, for når miljøet blir borte er det tungt å drive.

Even Sveen er ung bonde på Leirflaten i Heidal. Fra garden sin ser han rett inn i Murudalen. Der inne går det ikke så bra.

Murudalen er en utkant i utkanten. Det er fra slike steder folk flytter først. Selv om dalen ligger midt i hjertet av Norge.

Fin utsikt er ikke nok

De som bor i Murudalen har natur på alle kanter og Jotunheimen som vakker nabo. For bare noen tiår siden ønsket staten at folk skulle bosette seg på slike plasser, og skaffe seg ei framtid der.

Den muligheten var det mange som grep. De som gjorde det fikk møte mye slit og lange arbeidsdager. Men også muligheten til å skape sin egen arbeidsplass og sitt eget, nye hjem.

De var alle bureisere, og du fant dem over hele landet. Velsignet av myndighetene som innførte ordningen for å redusere utvandringen til USA.

Bureiserne trodde det de gjorde var slit som skulle gi framtidige generasjoner et bedre liv.

Tidlig på 1900-tallet kom landbruksskolebestyrer Sæland til Heidal på oppdrag for «Selskapet til Emigrationens Indskrænkning». Her fant han datidens drøm, en hel dal som kunne dyrkes og bosettes.

Snart hundre år har gått siden, og ingenting varer evig.

Nå trues den lenge så vitale bygda av avfolkning. I begynnelsen av november forsvant den siste melkekua fra dalen, et nytt steg mot mindre aktivitet og mindre folk.

Tor-Erik Jensen var den siste med melkeproduksjon i Murudalen. Nå har han sendt kyrne til slakteriet. Årsaken er sammensatt. For det første synes han ikke produksjonen lønner seg nok. For det andre var han i fjor i en alvorlig bilulykke som har satt sine spor. Riktignok har han barn som er interessert i jordbruk, men at de skal bruke hele arbeidsdagen sin i Murudalen, har han ikke tro på.

Reiser rundt og tømmer fjøs

– Bare i høst har jeg tømt fem fjøs for dyr, forteller Joar Randen. Han er dyretransportør for det privat slakteriet Fatland og tegner et dystert bilde av situasjonen.

– Jeg synes det er dystert. Når lysene i vinduene blir borte, er det trist. Da kommer det til å gro igjen, men turistene vil neppe komme for å se på bare skog, sier han lakonisk.

Få næringer har omstilt seg så kraftig som landbruket. Bare på 20 år har over 60 prosent av mjølkebøndene gitt seg. I hele landet er det nå vel 6500 igjen. Utviklingen skjer på tross av at lovnader om bedre økonomiske tider fra regjeringshold.

Så hvorfor slutter de da?

– Alt henger sammen. Bosetting, skole og jordbruk. Det er de små tingene som blir borte som bringer utviklinga i en retning.

Han som sier det, heter Svein Sletten. I en årrekke var han herredsagronom og senere jordbrukssjef i Sel kommune, der Murudalen ligger. Nå er han for lengst pensjonist.

Sletten tror tidspunktet det snudde for Murudalen sin del, var da ysteriet i Heidal ble lagt ned. Ysteriet var et samlingspunkt og en miljøskaper. Da det ble lagt ned, snudde stemningen. Og senere har vi jo sett at utkantene er under press.

– Usikkerheten om Heidal fortsatt skal ha egen skole, fører ikke til tilflytning, sier han.

Feil utvikling

Norge har bestemt seg for å øke sjølforsyningsgraden til 50 prosent.

– For å få det til trenger vi alt det arealet vi har, sier Svein Løken, leder i Oppland Bonde- og småbrukarlag.

Nå holder miljøet på å rakne i flere kommuner. Når det er få igjen, er det sårbart.

Men er det så farlig da. Kan ikke folk få bo hvor de vil?

– Det kan de selvsagt, men siden vi trenger alle arealer for å produsere nok mat så må det være noen til å utføre jobben.

Bygder bør få dø

– Uavhengig av hvor mye penger vi bruker på å holde hver bygd og grend i live, kan vi se at folk flytter vekk der ifra, sier Omar Svendsen-Yagci, nyvalgt leder i Unge Venstre.

Svendsen-Yagci mener en i stedet bør prioritere å bygge ut regionale sentra med urbane trekk, og at det vil være vegen å gå for å hindre at folk flytter enda lengre enn til nærmeste tettsted.

– Hvis en mener at bygder bare kan dø, har en ikke forstått grunnlaget for distrikts-Norge.

Det mener Terje Jonny Sveen. Han er bonde på Leirflaten og dessuten gruppeleder for Arbeiderpartiet i Sel. Selv driver han stort med 70 kyr, en produksjon stor nok til å dekke det årlige melkebehovet til nesten 7000 nordmenn.

Sveen sier det handler om beredskap og bærekraft, og at samspillet mellom lokalbefolkning og andre er en verdi som en ikke forstår fullt ut før den er borte.

Konkret viser Sveen til sin egen garasje. Der står brannvesenets utrykningsbil, og Sveen er klar til å rykke ut på minuttet når det skjer en ulykke i nærområdet. Med sin nærhet til Jotunheimen vil han klare å være der lang tid før alle andre.

Utviklinga stopper ikke

– Det stopper jo ikke her og nå, rasjonalisering og nedleggelser er også noe jeg frykter i framtida, sier Terje Jonny Sveen.

– Jeg forstår at folk ikke vil inn i dette yrket når det ikke er jevngamle kolleger, sier sønnen Even.

– Jeg har imidlertid bygd og satsa alt, så jeg skal fortsette.

De to har stor nok produksjon til ikke å bli små med det første.

Men aller helst vil de ha kolleger.