Da pinshysteriet tok over

– I forbindelse med OL på Lillehammer brukte jeg 100 000 kroner på sikkerhetstiltak her på huset, sier Ørnulf Børke.

Han kan vel omtales som en «pinskonge», Børke fra Lillehammer. I lokalet til Trofé monteres store mengder premier til alt fra skirenn for femåringer, til Birkenpremier. Åtte årsverk er lokalisert i mjøsbyen, i tillegg til et kontor i Sydney, Australia. Mer om det seinere.

I forkant av vinterlekene i 1994 fantes det 2.000 utsalgssteder for pins, eller jakkemerker om du vil, i Norge. Da var det byttemøter og stor interesse over hele landet. De små metallmerkene ble en viktig del av eierskapet til vinter-OL, og de mer eksklusive ble etter hvert verdt en god del penger.

– Jeg engasjerte privatetterforsker på et tidspunkt, fordi vi oppdaget svinn av en pinstype i forkant av OL. Tre stykker var stjålet ut av en eske på Fornebu, det var snittet forsiktig langs teipen og forseglet etterpå.

Pinsene var verdt rundt 15 kroner inn, men verdien på markedet var mye større.

Les også:

Bill. merk. OL-rumpetaske søkes

Stille i Lysgårdsbakken 20 år etter

Eksplosjon i omsetning

Trofé så dagens lys i 1970, da etablert av Ørnulfs far. Junior tok over bedriften i 1989, delvis fordi faren ble sjuk og delvis på grunn av det kommende OL. Far Børke hadde levert pins til søkerkomiteen.

– Jeg hørte at omsetninga i Calgary var på åtte millioner og tenkte at «klarte de det, skal jeg jammen klare to millioner!».

I 1990 signerte Trofe en ettårskontrakt med Lillehammer Olympiske Organisasjonskomitee (LOOC). Pinsproduksjonen i Taiwan var i gang. I mai samme år gikk en håndfull bedrifter sammen om de offisielle produktene som skulle knyttes til det kommende OL. Under ett år seinere fikk bedriften en endelig kontrakt.

– Det var en klar fordel at kontoret lå i Lillehammer, og så hadde nok det første salget også mye å si, forteller Børke.

I løpet av få år gikk salgskurvene bratt til værs, fra 8.5 millioner i 1991, til toppen på 130 millioner kroner i 1993.

Ifølge Børke var mange i forkant skeptiske til OL, pinsen var med på å spre engasjementet for OL-organisasjonskomitéen LOOC. Det skulle vise seg å bli et riktig pinseventyr for begge parter.

Lette etter inspirasjon

Pins var ikke noe nytt på starten av 90-tallet, men de fikk et oppsving med OL i Albertville, som ble arrangert i 1992. Da det olympiske flagget skulle ankomme Lillehammer, ble det mye oppstandelse, men ikke nødvendigvis på grunn av flagget i seg sjøl.

– Jeg fikk en telefon fra politiet, som lurte på om vi visste hva som foregikk i Søndre Park (i sentrum av byen, red.anm.), noe jeg ikke kunne svare på. Telefonen kom åtte timer før flagget skulle ankomme byen og allerede hadde det dannet seg ei enormt lang kø. Det viste seg at køa bestod av folk som ville kjøpe pins med Kristin og Håkon (maskotene) og flagget på. De ble tilgjengelige denne dagen. Da skjønte jeg virkelig hvor stort dette var.

Sjefen sjøl smiler og slår ut med armene.

– Vi hørte på andre samlermiljøer, som frimerkesamlere, for å bygge på en historie og ikke lage irrelevant pins, som er gjort andre steder.

Han legger ikke skjul på at han er stolt av pins som ble produsert til OL på hjemmebane.

Den store entusiasmen førte til et totalt salg på rundt 18. millioner enheter i forbindelse med OL på Lillehammer.

– Det var en rekord da, og jeg tror den fortsatt holder mål.

Etablerte seg i Sydney

Noen år før sommer-OL i Sydney i Australia i 2000, traff Børke de som hadde markedsansvar i forbindelse med lekene der, og han ble tatt imot med åpne armer. Suksessen med Lillehammer-OL var mye av årsaken til at de kjente til navnet. Trofe var ønsket som lisenstaker og fikk kontrakt i 1998.

– Jeg etablerte et selskap lokalt og ansatte medarbeidere som kom derfra, noe jeg mente var viktig. Dermed ble det en blanding av lokal kultur og kunnskapen fra OL på Lillehammer som ble lagt til grunn da arbeidet startet.

På det meste hadde Australia-kontoret 35 ansatte, nå er det 4–5. Firmaet har lisens på flere store sportsarrangementer, som Australian Football League og flere av verdensmesterskapene i rugby.

Børke reiser seg, skritter bort til en reklameinstallasjon for Torino-OL og henter fram en pose med pins. De er laget til rugby-VM i England neste år. Det er så langt solgt tre millioner billetter til mesterskapet, så markedet er absolutt til stede.

– Det er viktig at produktene vi lager holder god kvalitet.

– Pinsen er ikke død

Her hjemme jobbes det mer mot klubbnivå innenfor de fleste idretter, i tillegg til at det også satses på bannere og klær. Men pokalene, medaljene og plakettene er fortsatt med, slik som i 1970.

– Det ble ganske bra under VM i Trondheim i 1997, det var nesten som et mini-OL. Men etter det har pinssalget flatet litt ut i Norge, delvis på grunn av en mangel på større arrangementer, sier Børke, mens han nikker.

Mange samler på olympiske pins og reiser verden rundt for å bytte og skaffe seg nye til samlingen. Pinsen er langt fra død, mener Børke.

– Jeg tror den vil være en viktig del av OL også i framtida, det er en billig og enkel måte å vise tilhørighet på.

Sjøl samler pinsprinsen på fakler og deltakermedaljer. Riktignok fra olympiske leker de også.