Kjell Vidar Røyne fra Tønsberg bruker proteser på begge beina etter en ulykke i 1985. Som fjortenåring falt han ned fra et tak og brakk ryggen. På grunn av senskader måtte han flere år senere amputere beina ved midten av leggen.
Han har i mange år både kjørt og konkurrert på sitski, men hadde ikke gått på ski siden han skadet seg. Men så, under Ridderuka i 2015, ble ideen om topptur sådd.
– Ideen var først at en kompis av meg, Henning Valen, skulle dra meg opp i pulk. Han har forsvarsbakgrunn er og er veldig sterk. Men så fant jeg ut at randoneeski kunne fungere, slik at jeg kunne gå opp selv, forteller Kjell Vidar.
FOR EGEN MASKIN: Randoneeski med hælløftere gjorde det mulig for Kjell Vidar å gå til toppen av Synshorn. På grunn av at han har proteser på begge beina er han avhengig av å holde fotbladet flatt.
Foto: Henning Valen– Det ble noen tårer
Røyne forklarer at randoneeski har hælløftere på bindingen, som gjør at man kan gå med tilnærmet flat fot hele opp hele veien, nesten uansett hvor bratt bakken er. Det gjorde det mulig å gå med proteser. Dermed ble toppturen til Bitihorn i nærheten av Beitostølen en realitet i 2016. I helga gikk Kjell Vidar en ny topptur, denne gangen til nabotoppen Synshorn.
– Jeg skal innrømme at det blir noen tårer i øyekroken når man klarer å gjennomføre en slik tur, sier han, og legger ikke skjul på at han kan takke to kamerater for at turen lot seg gjennomføre.
Det var nemlig en god del utstyr som skulle fraktes opp, blant annet skia med sete på som Kjell Vidar skulle kjøre ned igjen på. Ned igjen måtte protesene fraktes.
– Rå opplevelse
Røyne forteller om en flott opplevelse på tur i Jotunheimen. At han klarte turen for egen maskin, ble en stor opptur.
– Det var en helt rå opplevelse. Jeg har spilt kjelkehockey i mange år, og kjørt sitski i mange år, men det å komme seg til toppen av et fjell ble toppen av kransekaka, for å si det sånn, sier han.
Han sier at det er en helt annen opplevelse å kjøre sitski utenfor de preparerte løypene, og at det gir en helt egen følelse å kunne gå på ski opp til en fjelltopp. Røyne er opptatt av å gjøre det umulige mulig, og sier at det meste sitter i topplokket. Det at de brukte litt lengre tid til toppen enn man normalt, ble bare en del av kosen på turen.
– Jeg var nok litt høy på meg selv etter turen, og vi hadde mange rørende øyeblikk på underveis. Når du ser toppene i Jotunheimen stikke fram etter hvert som du vinner høyde, og deretter kan banke ned igjen i tretti centimeter pudder, da er det en bonus du tar med deg, avslutter han.
