Trusselen ingen vil snakke om

Februar 2018: Den lille øya helt øst i Finnmark feirer valentinsdagen, og kanskje føles det like romantisk som på film. Ute er det vindfullt, mørkt og stjerneklart.

Lite vet innbyggerne om de 11 russiske bombeflyene som flyr i mønster rett mot dem.

Flyene har ett mål for øyet: Å sprenge Etterretningstjenestens radar i skråningen bak byen.

Den oppblåsbare «ballen» på 35 meter i diameter har nemlig blitt en verkebyll for russerne. Under den hvite duken er en parabolsk reflektorantenne som roterer og kan følge med på det som skjer i geostasjonær bane over 40.000 kilometer unna.

Russland, som bare er 28 kilometer unna Vardø, vil ha den vekk.

De russiske pilotene flyr så nært at de kan se lys fra husene, og Norge er teoretisk få sekunder unna krig.

Men hvorfor er russerne så interesserte i å ta ut denne store ballen?

Den 14. februar i fjor var det bare øvelse. Like før grensen til norsk luftrom snudde bombeflyene og vendte tilbake.

Men simulerte angrep fra Russland er den nye normalsituasjonen i Nordområdene og Arktis.

For russerne føler seg oppriktig truet av radarsystemet i Vardø.

Kjært barn har mange oppgaver

Det er tykt snøvær ute. Folk haster forbi, fra det ene gjøremålet til det andre i den lille byen lengst øst i Norge. Ingen gløtter opp, der to små grønne kupler og en stor hvit ruver rett bak husene.

Den hvite er omstridte Globus ii, og skal være eneste av sitt slag i verden. Den er kommunens største arbeidsplass, men folk flest vet ikke hva de ansatte egentlig gjør der.

Den fremstår som en gigantisk elefant i rommet.

Offisielt vil ingen snakke om radarsystemet. Alt etterretningstjenesten vil «avsløre» er at den:

• Overvåker, følger og kategoriserer objekter i verdensrommet.
• Overvåker vårt nasjonale interesseområde i nord.
• Gjennomfører innsamling til nasjonal bruk innen forskning og utvikling.

Men når jeg forsøker å spørre mer konkret – hvilke objekter i verdensrommet? Hva gjør vi med det? Hvordan beskytter vi landets sikkerhet med den? Hvilken type forskning? – får jeg bare tilsendt en pressemelding som vi får lov å sitere Etterretningssjefen på.

Der presiserer de hele tre ganger at radarsystemet er under full norsk kontroll, selv om amerikanerne har vært med på et samarbeid om radaren siden 50-tallet. De presiserer også at dette ikke er en del av noe lands missilforsvarssystem.

På den andre siden er amerikanerne mer åpne. Dokumenter NRK har fått innsyn i tidligere, viser at radarsystemet gir direkte opplysninger til USA. Noen mener også at den nye radaren som er under bygging, Globus iii, skal bli en del av det amerikanske rakettskjoldet.

Så selv om Norge holder kortene tett til brystet, er russerne overbevist om at USA er svært delaktig i Globus-systemet. De mener det er en spionradar som kan sette deres atomarsenal ut av spill i en konfliktsituasjon.

Derfor har flere analytikere og eksperter beskrevet klimaet mellom stormaktene som kald krig. Og de mener det er et alvorlig utviklingstrekk i forholdet mellom Russland og Vesten.

Alt dette skjer altså på en bergknaus i Vardø sentrum. En by med vel 2.000 innbyggere.

Hvordan er det egentlig for befolkningen å bo her, rett under et svært uttalt mål for russerne dersom det skal bryte ut krig?

Og kan noen av dem si litt mer om hva som egentlig skjer der oppe på fjellet over Vardø?

– Vi kan jo tenke

Like under de tre kuplene på Vårberget står Svein Åsmund Nilsen i snøværet og brøyter gårdsplassen. Han er en av de nærmeste naboene til radarene, og så lenge 70-åringen kan huske, har det vært aktivitet der oppe.

Han veier ordene sine, før han kommenterer at det før i tiden var mye mer liv i byen.

– Nå er det tilsynelatende bare de kuplene. Men vi vet jo at det jobber folk der oppe. De sier de jobber med romsøppel, men vi kan jo tenke vi også. Vi vet de gjør andre ting.

Polarvinden fra øst sender iskald luft vår vei. Forbi oss kjører store firmabiler som jobber på den nye radaren. De myser mot oss gjennom snøfokket før de kjører videre. Jeg spør Nilsen om han frykter angrep fra Russland.

– Vi er vant til det. Jeg er ikke bekymret. Jeg hører på nyhetene at vi er et mål, men jeg tror ikke på det. Det er jo mer å ta i for eksempel Vadsø enn på den lille øya her.

Er det så enkelt? Jeg forstår raskt at vardøværinger flest ikke er vant til å snakke imot radarsystemet. Men det er ikke Vadsø, nabokommunen, som er plottet inn på GPS-en til bombeflyene til Russland. Det er Vardø.

Innbyggerne er kanskje vant med at man ikke skal snakke om radaren og ikke stille spørsmål.

Med mindre det er fotball på TV, da.

Et ørlite, skurrende irritasjonsmoment

Se for deg at du sitter i sofaen og ser på TV. Hvert 11. sekund forstyrres signalet. Det er som hele bildet rister, før det blir normalt igjen. Du begynner å telle: 1, 2, 3 … 11. Så skjer det igjen.

Radarsystemet går rundt, og når den peker ut over byen påvirker det signalene til lokalbefolkningen. Du blir vant med det, sier folk.

Vardøværinger flest klager ikke. De er født og oppvokst i en by der Forsvaret alltid har vært en del av hverdagen. De går ikke i demonstrasjonstog, skriver ikke sinte brev i avisen.

Men når det er engelsk fotball på TV-skjermen og radaren forstyrrer kampen – da får E-tjenesten høre det.

– Vi kunne bare ta en telefon opp til Globusen, så fikk vi beskjed om å dra å hente oss en ny TV/parabol på den lokale elektronikkbutikken. Forsvaret var kjent med problemet, selv om de ikke ville innrømme at det var radaren sin feil, sier Jørn Jensen.

De betalte, men kunne ikke avsløre hvordan radaren funket, for absolutt alt med radarsystemet skal være hemmelig – om enn bare for nordmenn. For amerikanerne forteller jo gladelig hvordan den funker.

Men Etterretningstjenesten ble kanskje lei. For til slutt sponset Forsvaret ny fiberlinje til alle som ønsket.

Også FM-radioer og elektriske biler skal ha blitt påvirket av signalene til radaren.

Likevel finnes det noe langt mer alvorlig under overflaten her. Det er ikke så lett å få folk til å åpne seg opp om trusselen over hodet på dem. Men etter å ha brukt litt tid i byen, og vært på de stedene befolkningen er, kommer ulike synspunkter og bekymringer opp til overflaten.

Unni, for eksempel, er skikkelig forbanna.

Bomberommet er murt igjen

Vardø by består av to øyer som henger sammen med et smalt eie. På den ene siden er Nordpol Kro, hotellet, festningen og boliger.

Byen er bomba før. Vardø unnslapp brenningen slik som resten av Finnmark under krigen, men store områder ble bomba og ødelagt av sovjetrussiske fly. Da var det tyske stillinger som var det egentlige målet.

På den andre delen av øya, på Vårberget bak idrettsplassen, kneiser radaren. Det er her Globus ii ruver i bakgrunnen.

Inne på Unnis Kaffebar har eieren Unni Paulsen dumpet ned i en stor sofa med kaffekoppen i hånda.

Kaféen er som en liten skatt, med møbler fra ulike tidsepoker, tegninger, dikt og malerier på veggene. Noen kjoler fra 70-tallet setter kronen på verket.

Unni Paulsen utstråler varme og vennlighet, men temaet vi prater om gjør henne iskald.

– Jeg er sint. Hvorfor må den absolutt stå på øya? Vi har mange andre ubebodde øyer rundt her. Nå står den tre meter fra husene.

Det er ikke slik at hun hver dag går med skuldrene under ørene og venter på lyden. Men Paulsen skulle ønske byen var mer forberedt. At folk visste hva de skulle gjøre hvis noe skulle skje.

Hun tror absolutt at Vardø er et reelt mål.

– Så gale som Putin og Trump er – ja. Vi ligger midt imellom. Det kan fort bli ustabilt. Og da har både USA og Russland nok å skyte med, sier Paulsen.

Et skilt på veggen ved kasseapparatet er det som er igjen etter bomberommet i Vardø. Det er murt igjen, og hun fikk det som et minne av arbeiderne som gjorde arbeidet for noen år siden.

Paulsen savner en tydelig beredskapsplan. Hva skal egentlig innbyggerne gjøre hvis stormaktene til slutt kolliderer over hodene deres?

– Hvis man får en konkret plan, så tror jeg folk vil takle det bedre. Da blir trusselen og spenningsnivået noe håndterbart. Man må snakke om det, sier hun.

For norske myndigheter kvesser språket, og er oppriktig bekymret for det tidligere gode naboskapet i øst.

I høyspenn

PST og E-tjenesten mener Russland er den største trusselen mot Norge akkurat nå. Særlig er de redd for at nabolandet skal stjele informasjon vi har lagret digitalt, eller kartlegge infrastrukturen med tanke på senere sabotasje.

Russland har siden år 2000 forberedt seg på å ta ut radarsystemet. De har flyttet større militært utstyr nært grensa til Norge, og er stadig oftere å se i nærheten av norsk luftrom.

De har til og med sagt at Norge provoserer dem, og undergraver den eksisterende maktbalansen i Europa.

Likevel er det mest synlige tegnet på misnøyen jamming av GPS-signaler i Finnmark. Russland slår stadig oftere ut alt av beredskap her, og det bekymrer norske myndigheter. Dette er Russlands måte å agere mot og signalisere at de ikke liker at Norge øker samarbeidet med USA og Nato.

Det er storpolitikk for folk flest, men for vardøværingene blir det hverdagspolitikk.

– Det er som svulst

Innenfor dørene på Nordpol Kro har befolkningen samlet seg flere ganger daglig i 160 år. I lunsjpauser, til fotballkamper, når Hurtigruta legger til kai, og som nå, på kveldstid.

Veggene er fylt med minner fra Vardø før ødeleggelsene under krigen. I veggene er det avispapir som isolasjon. På utsiden står bilene parkert på rekke og rad i snøstormen, og inne klirrer kaffekoppene.

Traktør og eier Bjørn Bredesen er en karismatisk type. Han hilser på og snakker med alle. Og han sammenligner byen med serien Twin Peaks, der alle kjenner alle og det er stor forskjell på fasade og det virkelige liv.

Å avtale intervju med flere sentrale personer i denne byen på forhånd var ikke enkelt. Enten svarte de ikke, eller de takket høflig nei. Inne i varmen på kroa løsner likevel praten.

De lokale er tydelig på sine teser. De mener globusen overvåker russerne og spionerer på all aktivitet – både på land, til vanns og i lufta. For hele Nato.

Her er også Jørn Jensen, han som fortalte hvordan radaren påvirket TV-signalene. Han kommenterer løst at byen er full av bulgarere med lange ører, russere som snoker rundt, amerikanere med arbeidsklær og etterretningsoffiserer som overvåker deg.

– Det er som en svulst. Vi prater om det her inne, men når vi går ut døra så er det glemt, sier Jørn Jensen.

Men her inne kjenner alle hverandre. Her samles vardøværingene, mens borte på hotellet samles amerikanerne.

Frykter de at russerne skal angripe?

– Nehei. De kan jo bare komme å ta globusen. Det er jo mer sannsynlig at våre allierte vil kvitte seg med den selv. Det er ingen sikkerhet rundt den, og den kan være verdifull også for Russland, tror Jensen.

– Vi kan ikke gå rundt å være redd hele tiden. Men hvis russerne vil, så skyter de et missil på den. Da er hele øya borte. Det er jo tanker alle har gjort seg, sier Kåre Kristiansen.

Likevel er det ikke faren for økt spenning mellom stormaktene som skremmer befolkningen mest.

Føler seg holdt utenfor

– Vardøværingene sier for lite. Vi skulle latt oss inspirere av folkeopprøret til «De gule vestene» i Frankrike, og krevd mer for å leve under radarene, sier traktør Bjørn Bredesen.

Kveld har blitt til en ny dag. Det er tid for 11-kaffen. En stor gjeng i alle aldre sitter samlet og snakker om hverdagsliv på Nordpol kro. Snøstormen har løyet, og brøytemannskapene haster forbi for å gjøre det fremkommelig i byen.

Bredesen har ikke tid til å utdype, men peker i retning av noen som frykter konsekvensene på kroppen.

Kvinnen han sikter til er født og oppvokst i Vardø. Hun ønsker å være anonym. Begge kattene hennes døde av kreft. Nå har hun skaffet seg en ny, og hvis også den får diagnosen vet hun ikke helt hva hun skal gjøre. Da vet hun i hvert fall med sikkerhet at det er noe som ikke er riktig der hun bor.

Statens strålevern har gjentatte ganger foretatt målinger i Vardø, fordi befolkningen har vært bekymret for stråling fra radarsystemet. Men de har aldri funnet noe som overskrider grenseverdiene. Dagbladet har hatt en omfattende artikkelserie om militære strålekilder og kreft.

Som et befal sa det: «Når vi skulle klatre opp i en radar som sto og gikk, merket vi jo strålene som slo i kroppen.»

Journalistene mente å finne bevis for at rene samfunnsøkonomiske forhold for enkelte talte langt mer enn de medisinske. Og de kartla at det i enkelte gater i Vardø var mange som var blitt kreftsyke, uten at man kan slå fast at det er en tydelig sammenheng til radarsystemene.

Kvinnen i baren forteller om flere bekjente og venner som døde av kreft. I tillegg til kattene, da.

– De som måler jobber for staten. Jeg vet ikke om jeg stoler helt på dem, sier hun.

– Jeg har ikke hørt at noen av dem som jobber på radaren har fått det, men så vet jeg jo heller ikke om de bruker romdrakter når de går inn i bygget, som stenger stråling ute.

På folkemunne snakkes det om en slags «paraply» som fjerner stråling fra området nærmest globusen. Det er her ansatte i etterretningen bor.

– Jeg bor også der, men kattene går løst og dit de vil. Jeg frykter at det er stråling her som ingen forteller oss om, sier hun.

75 år gamle Kåre Kristiansen sitter på et bord lenger bort. Nylig bladde han i bildealbumet sitt fra 60-årsdagen.

– Alle på bildet er døde, og alle døde av kreft. Da gjør jeg meg jo noen tanker.

Også han har hatt kreft tidligere. Han føler det er i overkant mange som har kreft i Vardø, men vet at påstanden er tilbakevist tidligere.

– Jeg er redd for stråling. Jeg føler det er noe vi ikke får vite.

Innbyggerne synes åpenbart det er vanskelig å godta hemmelighetene når det plutselig handler om dem selv, eller deres nærmeste. Det er også vanskelig å finne en fasit på bekymringene de har. Derfor velger NRK å presentere det som nettopp det – en bekymring befolkningen har.

Men hvorfor er egentlig alt med Globus ii og Etterretningstjenestens arbeid hemmelig?

Hemmelige hemmeligheter

Forsvaret ønsker ikke, logisk nok, at en potensiell fiende skal kjenne til planer og metoder for hvordan de jobber. Det kan svekke Norges evne til å forsvare seg.

Derfor er også beredskapsplanene gradert – altså, hemmelig.

Og hva skjer når en helt ny radar står ferdig i 2020?

Forsvaret er opptatt av å si at det er en modernisering og oppgradering av den første Globus, men det er en splitter ny radar som nå bygges på Vårberget. Det viser også Forsvarets egne animasjoner fra utbyggingen, selv om de har fjernet hele Vardø by fra kartet:

På folkemunne har den fått tilnavnet Globus iii, og USA har betalt i underkant av 10 milliarder kroner for oppgraderingen.

Talsperson for forsvarssjefen i Norge, Roar Wold, kan ikke si noe om det er økt risiko for angrep når den er i drift, fordi det er ... hemmelig. Men Forsvaret tror ikke oppgraderingen (eller nybyggingen) vil få noen betydning for vardøværingene.

Men hvorfor er egentlig radarsystemet i lille Vardø, og ikke Oslo?

– Nordområdene er svært viktig for Norge. Å ha god kunnskap og informasjon om hva som skjer i nord er derfor årsaken til at radarsystemet er der oppe, sier Wold.

Så var det kanskje ikke så viktig med den overvåkningen av verdensrommet, romsøppel og forskningen likevel, da.

Forsvaret sier de bidrar mye i lokalsamfunnet, noe som jo er veldig bra for små samfunn. Men gjør de egentlig det?

Prisen for et bombemål

Den supernøyaktige radaren kan se en tennisball over Midtøsten, og troner i naturskjønne omgivelser på Vardøyas høyeste punkt. Men kommunen tjener ikke mye på å legge til rette for forsvarets drift.

Lokalpolitiker Ørjan Jensen i Miljøpartiet De Grønne føler kommunen får lite igjen for å være et bombemål. Og han vil gjerne at byen blir premiert for at de støtter opp om anlegget.

Forsvaret betaler ikke eiendomsskatt. De sponser ikke lokalsamfunnet med penger til samferdsel, infrastruktur, kultursal.

Og de stikker kjepper i hjulene når kommunen forsøker å være miljøbevisst, skape arbeidsplasser og utvikle byen. Som vindkraft, som Forsvaret mener kan forstyrre radaren. Politikerne føler kommunen ikke får utviklet seg på samme måte som andre.

Nå jobber de mot et nytt mål: å få vannbåren varme til skolen, rådhuset og kanskje også helsesenteret fra radaren. Foreløpig har ikke politikerne fått noen avklaring på om det vil skje.

Folk flest er likevel enige i at globussystemet er viktig for lokalsamfunnet, fordi den gir arbeidsplasser og omsetning til andre lokale aktører.

Vardø har mistet hundrevis av arbeidsplasser de siste årene. Store statlige bedrifter er lagt ned og har tatt med seg arbeidskraft og familier sørover. Folk er redde for flere skal forsvinne om noen trår feil.

Radaren gir liv og røre i byen. Denne måneden kommer det også fire amerikanske barnefamilier flyttende, og det gir gode ringvirkninger.

– Så lenge det gir arbeidsplasser, så kunne det om så vært gift de produserte. For arbeidsplasser gir noe tilbake til lokalsamfunnet, sier Bill Iversen, en av kafégjestene.

Men ingen vet egentlig hvor mange som jobber der. Ikke engang ordføreren. Alle sier de kjenner eller vet om noen som jobber på radaren, men det er ikke mange. De fleste virker å enes om at det er vel så mange amerikanere der.

Og det liker jo ikke russerne.

Vennskapet med Russland

Ordfører Robert Jensen mimrer tilbake til da han var ung, og hoppbakken sto like under radarene. Ungdommene arrangerte hopprenn på vinteren, og på sommeren kunne de snike seg innenfor gjerdet og plukke bær og måseegg fra det naturskjønne området.

Slik er det ikke nå.

Ordføreren innrømmer at det ikke er bra å være et mål som kan angripes, men han tror ikke det er en fare for at det skjer med det første. Særlig fordi Vardø før i tiden var pomorhovedstad, og i sentrum da russere og folk langs kysten i Nord-Norge møttes for å utveksle varer.

– Vi har hatt Russland som nabo og handlet med dem i alle tider. De kom under 2. verdenskrig og frigjorde oss. Vi har et veldig godt vennskap, og det har bare utviklet seg til det bedre, sier Jensen.

Men tonen har blitt mye tøffere de siste årene. Er han ikke redd for innbyggerne sine?

I utgangspunktet ikke, forteller ordføreren. For det første fordi han mener Russlands presisjonsvåpen er så nøyaktige at de i så fall bare kommer til å ta ut radarsystemet. For det andre fordi nabolandet i mye større grad vil ha nytte av Globus ii hvis den er intakt.

– Hvis jeg var militær i Russland ville jeg samlet tusen menn og gått og tatt over styringen av Globus ii. Da ville jeg jo fått den. Eventuelt vil sjefen for radarsystemet detonert den selv. Radaren er mer verdifull hvis den virker, sier Jensen.

I lys av det gode folk-til-folk-samarbeidet med Russland - hvilken side sympatiserer egentlig finnmarkingene med? Ordføreren kan riktignok ikke svare for alle, men han tror det sterke vennskapsbåndet i nord er en nøkkel.

– Under en reell trusselsituasjon vil vi høre på myndighetene. Men hvis mine russiske venner kommer over grensa er de mine venner uansett. Retorikken som føres er uheldig, også for oss. Men vi kommer til å jobbe videre med å utvikle samarbeidet med Russland her nord, sier Jensen.

Og kanskje er det ikke så galt at det ikke er godt for noe at Norge følger med på andre nasjoner. I hvert fall hvis vi skal høre på en som har peiling på temaet.

Nødvendig etterretning

Lasse Haughom er tidligere ordfører i Vardø for Frp og har mange år bak seg som etterretningsoffiser i Forsvaret. Han vet alt om det som foregår der oppe på globusen, men har bundet seg til en livslang taushetsplikt.

Likevel er han tydelig på én ting. Selv om Forsvaret i seg selv ikke bidrar stort økonomisk i lokalsamfunnet, er E-tjenestens aktivitet helt nødvendig for storsamfunnet.

– Jo mer man vet om de andre, jo sikrere blir verden. Vet man ikke, så kan man bli paranoid. Vet man litt, blir spenningsnivået lavere, sier Lasse Haughom.

På valentinsdagen i fjor kom det ikke noe angrep. Ingen stor eksplosjon. Alt gikk sin vante gang, selv om russerne øvde på å angripe. Innbyggerne fikk ikke vite noe om hendelsen før i forrige måned, da Etterretningstjenesten la fram sin rapport om Norges sikkerhet.

Simulerte angrep har skjedd før, og vil sannsynligvis skje igjen også etter denne dagen.

Tonen mellom storpolitikerne har tilspisset seg, men innbyggerne lokalt virker ikke å være særlig preget av det som skjer i bakgården deres.

Men hvem vet om, og i så fall når, det ikke er øvelse lenger, men på ekte.