Herlig teit antihelt­komedie

Da James Gunn («Superman») smelte neven i omstart-knappen for det nye DCU tidligere i år, tok han med seg sin egen antihelt­serie «Peacemaker» over fra det forrige DC-universet.

Den patriotiske og skyteglade leie­soldaten fikk en liten gjeste­opptreden i sommerens store «Superman»-film.

Nå er «Peacemaker»-serien klar med en andre­sesong full av smadring, outsider­kjærlighet og herlig teit under­buksehumor.

Wig Wams dansbare åpningslåt «Do Ya Wanna Taste It» er byttet ut med ny fengende vignett fra bandet Foxy Shazam. Og soundtracket er igjen en frisk stemningsmarkør, hvor Ida Marias «Dirty Money» og powerballaden «November Rain» er blant høyde­punktene.

Dette er ellers en serie stappet med stilisert tegneserie­vold, selv­ironiske meta­grep og dødelig trofaste dyre­venner.

John Cena er knallgod i tittel­rollen, og wrestling-stjernen er super­limet som holder denne fjasete rocke­festen sammen.

Han har nok kreativ kropps­kraft til at det svinger av velkoreograferte action­sekvenser. Og han kanaliserer akkurat nok oppriktighet til at historien om en dypt traumatisert antihelt får noen bankende hjerteslag under all blod­spruten.

Prøver å finne seg selv – i multiverset

Jeg skal ikke avsløre for mye av handlingen i sesong 1 av «Peacemaker», men vår hovedperson (superhelten som ville drepe hvem som helst for fred) har det ikke særlig bra etter å ha tatt noen voldsomme oppgjør med egen fortid.

Når han så snubler over en parallell verden hvor ting ser mye lysere ut for hans helte­status, familie­status og sivil­status, begynner muskel­bunten virkelig å gruble over tilværelsen.

Han grubler mens han lufter ørnen Eagly, henger med beste­vennen Leota Adebayo (Danielle Brooks) og forsøker å få den store kjærligheten Emilia Harcourt (Jennifer Holland) til å bli mer enn bare jobb­venn. Og han grubler seg stadig nærmere et skjebne­svangert valg.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg begynner å gå litt lei superhelt­sjangerens stadige bruk av multivers som gjen­oppliver rolle­figurer og flater ut noe av den emosjonelle kraften i oppgjørene.

Men her er det gjort både lekent, uhøytidelig og litt smart.

Gresset som ser grønnere ut på andre siden av portal­gjerdet gir en ekstra dimensjon til å utforske Peacemaker som antihelt, samtidig som James Gunn får bygd seg en ny lekegrind for å tulle med slapstick, sidespor og pop­kulturelle referanser.

Jeg har ikke fått se de tre siste episodene av sesongen, men muligens ligger det en liten sort­humoristisk fabel inni her et sted også.

John Cena treffer blink

«Peacemaker» byr ikke på dypt menneskelig drama, men det er en del gøyalt menneskelig drama.

John Cena lar Peacemaker bære det dys­funksjonelle følelseslivet sitt utenpå superdrakta til stor humoreffekt.

Og med uttrykksfull mimikk får det soldat­kjekke kjevepartiet svinge fengende mellom klysete selvsikkert og dirrende usikkert.

Komiker Steve Agee er også en av grunnene til at «Peacemaker» har vokst seg enda bedre i sesong 2.

Han herjer med alt for ærlige replikker og keitete fakter i rollen som den ganske anti­sosiale og god­hjertede smartingen John Economos.

«Peacemaker» er ikke den mest spektakulære, spennende eller tematisk engasjerende biten av superhelt­landskapet.

Men James Gunn holder det kledelig bakkenært, og har skapt en underholdende komiserie hvor rollegalleriet får vokse seg til godt selskap, og hvor terskelen for å prøve ut umodne vitser er forfriskende lav.

Anmeldelsen er basert på 5 av 8 episoder. «Peacemaker» sesong 2 har premiere på HBO Max den 22. august med ukentlige episoder.