Etter et møte med direktør Knut Bjarkeid på Ila fengsel og forvaringsanstalt i mai 2008 var jeg overbevist om å skifte fokus.
Bjarkeid hadde varslet at han ville melde behandlingen av alvorlig sinnslidende innsatte til den europeiske torturovervåkningskomiteen. Men fengselsdirektøren opplevde at ingen tok affære.
Vi gikk noen runder, og direktør Bjarkeid ga meg etter hvert tilgang til å filme på Ila. Vi fikk lov til å filme alt, unntatt det spesielle sikkerhetsopplegget. Han sa det var første gang et TV-team fikk så åpen adgang til innsiden av Ila. Før vi startet arbeidet ble vi sjekket nøye, også for vandel, og skrev under taushetserklæring. Og vi fikk alltid på oss alarm før vi gikk inn.
For meg var jobben en ny opplevelse fordi jeg aldri før har vært innenfor murene over tid.
Og jeg var nokså uforberedt på hvor tøft det skulle bli.
Utfordringen
Debatten om hva man skal gjøre med de alvorlig sinnslidende innsatte dukker opp med jevne mellomrom og har pågått siden nedleggelsen av Reitgjerdet på slutten av 80-tallet.
Det er over 25 år siden. Og altså ikke noe nytt. Det nye var å dokumentere. Utfordringen ble derfor å komme tett nok på innsatte og ansatte for å kunne lage dokumentarfilmen om livet på innsiden av murene. Det var ikke enkelt.
Prosesssen
Jeg og researcher Geir Pettersen brukte nesten tre måneder på å møte og snakke med ansatte og innsatte på Ila uten kamera. At vi var to stykker i disse rundene var helt avgjørende. Når den ene var utålmodig og direkte, var den andre myk i kantene og sindig i ordbruken. For selv om direktøren var positiv, var andre i ledelsen og blant de ansatte skeptiske til prosjektet og våre intensjoner.
Vi hadde møte etter møte. En periode da direktøren var bortreist, så alt ut til å stoppe opp og vi trodde at vi måtte gi opp prosjektet. Vi var hele tiden nødt til å overbevise ansatte om at vi var klar over de etiske utfordringene vi sto overfor, og at vi ville gjøre alt for ikke å misbruke noe eller noen, men noen ansatte ble aldri overbevist. Mange av fengselsbetjentene ba om ikke å bli filmet. Fengselsbetjentenes motvilje bunnet ofte i at de hadde dårlig erfaring med media fra før. Noen betjenter ba om å bli anonymisert av hensyn til egen sikkerhet. Det ble respektert.
Innsatte
Møter med innsatte var likevel det som var mest krevende og som tok lengst tid. Og igjen var det en fordel å være to. Vi kunne utfylle hverandre. Den ene fikk bedre kontakt med en, den andre med en annen. Diskusjonene oss imellom før og etter møtene på Ila var viktige.
Hver avdeling har rundt 10 innsatte. På to av avdelingene fikk vi først beskjed om at det var to innsatte som nektet oss adgang. De andre som ville snakke med oss, ble dermed fratatt ytringsfriheten. Etter møter og diskusjoner ordnet det seg likevel. Det ble gitt beskjed på forhånd om at vi kom, og de som ikke ville møte oss kunne da oppholde seg på sin egen celle de timene vi var der.
Vi kom ofte rundt middagstid i 15-tiden da alle celledørene er åpne og folk spiser på avdelingen. I starten satt vi ofte alene sammen med betjentene, men etter hvert tok den ene etter den andre kontakt for å snakke med oss. Vi tok oss god tid.
Vonde historier
Vi fikk høre historiene om livet i fengselet. Om ensomhet og savn, om vanskelig barndom, om rusmisbruk, om mangel på kjærlighet og mye svik. Vi fikk høre den sørgelige livshistorien, om hvorfor alt hadde gått så forferdelig galt. De fortalte oss om forholdet til de ansatte og følelsen av å være oppe til eksamen hver dag. Om forvaring og belastningen med å få straff på ubestemt tid. Sykdom og isolasjon. Skyld og straff. Vi møtte rundt 30 innsatte. Det ble mange sterke møter som fortsatt sitter i.
Mange ganger satt jeg alene sammen med innsatte på cella, og var bare ”redd” en gang. En innsatt tok plutselig på seg en svart skinnhanske. Jeg reiste meg og trakk mot døren da jeg spurte ham hvorfor han gjorde det. Han sa han gjorde seg klar til å dra på treningen, som sant var. Jeg satt hos en annen drapsdømt i fire timer og han ga meg en klem da jeg gikk.
Utvelgelsen
Etter hvert var det noen av de innsatte som skilte seg ut og som kunne være aktuelle å få med i programmet. Men noen sa nei til å bli eksponert på TV, og noen ble vi frarådet å fokusere på. Vi var tross alt ute etter alvorlig syke innsatte som burde ha fått et tilbud i psykiatrien, men som psykiatrien hadde avvist.
To av dem ga sitt samtykke og har stilt opp med fullt navn.
Første opptak
De første opptakene gjorde vi i slutten av juni 2008, en måned etter at det var klart at vi hadde fått lov til å filme. Jeg hadde allerede snakket med Bjørn flere ganger på cella, og han fortalte mye som jeg ble veldig usikker på om var sant. Jeg tok kontakt med foreldrene for å få bekreftet eller avkreftet hans historie.
Det var en vellykket kvalitetssikring. Dagen etter dro vi derfor på Ila for å filme Bjørn. Han var da plassert på isolasjonsavdelingen etter at han ble utagerende overfor en annen innsatt. Hele sommeren gikk uten at vi hadde kontakt. Fengselet skjermet Bjørn. Ingen fikk komme på besøk.
Filming høsten 2008
Cellen er fangenes ”hjem” og det eneste stedet du kan snakke og filme fritt når du først er invitert inn. Å filme utenfor celledøren var verre. Andre innsatte måtte beskyttes, og ansatte var ikke alltid villig til å stille opp og bli filmet selv om de ikke behøvde å si noe. Ønsket vi å forflytte oss, måtte vi følges og låses ut og inn gjennom trapper og korridorer. En ufri og til tider frustrerende opptakssituasjon for et TV-team.
Innsatte var veldig skjerpet når vi var til stede. Vi møtte deres beste side. Derfor får vi i filmen aldri se når den ene skjærer seg til blods og blir sendt til sykehus for å bli sydd i hui og hast. Det skjedde like etter at vi hadde vært på avdelingen og filmet noen timer. Derfor får vi aldri se når den andre går berserk under en kroppsvisitering. Men vi snakker om det. Det er bilder det også.
Fordi vi hadde brukt mye tid i forkant på å få kontakt og tillit, gikk opptak og intervjuer foran kamera uanstrengt.
Helsetjenesten på Ila
Innsatte har samme rett til helsetjenester som alle oss andre. Og helsepersonellet på Ila er ansatt i Asker og Bærum kommune. Når innsatte har behov for behandling på sykehus er det helsetjenesten på Ila som henviser dem videre.
Helsepersonalet var opptatt av å ivareta sin taushetsplikt og ville derfor ikke la oss filme når de gikk rundt på avdelingene og møte innsatte der. Det ble respektert og derfor er ikke noen fra helseavdelingen med i dokumentarfilmen.
Påkjenning
Vi kom aldri ut fra Ila uberørt. Og vi brukte tid sammen for å snakke oss gjennom de tøffe møtene og de tøffe dagene. Det hendte vi gråt på vei hjem. Vi har spurt oss hvorfor.
For det første møtte vi mennesker som har langt tyngre dager enn oss selv. Likevel var de så åpne, forbausende reflekterte og tilsynelatende normale. Samtidig visste vi at de er dømt for drap, grove voldtekter og ildspåsettelser. Dommene var sterk lesning.
De hadde fått Norges strengeste straff. Noen hadde sittet inne på Ila i over 20 år. Vi visste også at noen var uforutsigbare, og kunne være både utagerende og farlige. Det skjedde jo flere ganger når vi ikke var tilstede. I tillegg er mange psykisk syke og noen alvorlig sinnslidende.
Vi visste at programmet skulle handle om innsatte på Ila som ikke får behandling når de er alvorlig sinnslidende. Noen er feilplassert og skulle antagelig vært dømt til tvungen psykiatrisk behandling i utgangspunktet.
Andre er blitt så psykisk syke av å sitte inne at de skulle vært overført til psykiatrisk sykehus. Ila fengsel kan ikke hjelpe dem. Å putte dem i reimseng er uverdig. Det er tortur og i strid med europeiske menneskerettigheter. Sånn kan vi ikke ha det i Norge.
Fordommer og sympati
For første gang når jeg har laget program, har jeg fått debriefing av NRKs coach under marsjen. Det var gode og nyttige samtaler. Vanligvis er debriefing forbeholdt folk som har vært med i krig og katastrofer.
Det som sitter fast i minnet etter noen måneder på Ila fengsel, er alle historiene om svik. Om en kjærlighetsløs barndom og en oppvekst preget av mishandling, rus og omsorgssvikt. Og sist men ikke minst, møtet med mine egne fordommer. Da vi først tok kontakt med Ila ble vi fortalt at ingen ville ha sympati med drapsdømte, voldtektsmenn og pyromaner. Men de vant min tillit, og de har min sympati, tross forbrytelsen de soner for.
Forfatteren Samuel Beckett har sagt det slik: Uansett hva de har gjort vil jeg være på deres side.
