– Umenneskelig å bli avvist før noen hadde hørt min historie

Historien til Solange Uwera (31) rørte mange som så Brennpunkt-dokumentaren «Frykten han skapte», om det som skjedde etter at en asylsøker fra Årdal drepte tre mennesker på Valdresekspressen .

Solange hadde søkt om asyl i Norge, men fikk aldri vurdert søknaden sin her, fordi hun hadde et fransk visum, og derfor falt inn under Dublin-regelverket (se faktaboks), som sier at en asylsøker bare skal få sin sak behandlet av ett EU-land, og regulerer hvilket land som har ansvaret for vurderingen.

Hun fikk heller ikke reise til Frankrike for å søke asyl der, da hun søkte asyl i Norge tok politiet passet hennes. Etter å ha ventet i fem måneder på asylmottak i Norge ble hun fulgt på flyet av Politiets utlendingsenhet 19. desember i fjor.

Vanskelig å ikke få saken vurdert

– Jeg ble svært skuffet da jeg ble deportert. Det var som å bli angrepet bakfra av en du har stolt på at skulle beskytte deg. Jeg søkte om asyl selv om jeg hadde et fransk visum. Jeg hadde håpet at Norge ville se på min søknad, fordi det er et land som holder humanisme, moral og kritisk tenkning høyt. Men jeg ble avvist før noen hadde hørt min historie, det føltes umenneskelig, forteller Solange til NRK.

Etter at hun ble sendt ut av Norge ble hun tatt imot av en fransk familie, som hun kjente fra tidligere.

– Det finnes fremdeles mennesker som har et godt hjerte. Noen ganger blir jeg deprimert, men godhjertede mennesker som denne familien gir meg styrke og håp. De kjenner min historie og er klare for å kjempe med meg, forteller Solange.

– Maskiner kunne gjort en bedre jobb

I asylsøknaden sin forteller Solange at hun flyktet fra Rwanda etter å ha fått problemer med sikkerhetspolitiet, på grunn av sin jobb som administrativ assistent i et internasjonalt selskap. Jobben innebar både mye reising og kontakter med myndighetene, og Solange ble utsatt for brutale avhør og presset til å oppgi informasjon. Sikkerhetspolitiet forsøkte også å presse henne til å opptre som agent for Rwanda.

Hun flyktet til Jemen, der hun hadde tilbud om en jobb. Mens hun var på ferie hos slektninger i Norge fikk hun vite av kolleger i Jemen at det hadde vært terroranslag mot jobben hennes, og at noen fra Rwanda gjentatte ganger kom og spurte etter henne, og hevdet å ha en avtale. Usikkerheten, sammen med ufriheten hun opplevde som kvinne i Jemen fikk henne til å ta valget om å søke asyl i Norge.

Solange opplevde at det norske asylsystemet var uten sunn fornuft, kun opptatt av å følge loven til siste bokstav.

– Maskiner kunne gjort en bedre jobb, dersom de får reglene og forskriftene vil de fatte bedre beslutninger enn UDI, på mye kortere tid, sier hun.

– Jeg forstår behovet for å beskytte det norske samfunnet, men jeg er overbevist om at et sivilisert samfunn beskyttes av verdier, ikke et rigid lovverk. Både Nord-Korea og systemene vi har flyktet fra har lover, påpeker hun.

Lite rom for skjønn i Dublin-saker

Solange mener myndighetene ser på henne og andre asylsøkere som en gruppe de vil bli kvitt, ikke som individer med et reelt beskyttelsesbehov, og at drapene i Årdal gjorde det lettere å behandle alle Dublin-asylsøkerne samlet.

– Da jeg dro fra Norge var jeg veldig trist. Trist fordi jeg elsket landet og har familie og venner der som jeg kanskje aldri får se igjen. Trist fordi jeg følte meg sviktet av et system som jeg forventet at skulle beskytte flyktninger. Jeg dro med et spørsmål som fremdeles plager meg: Hvor er menneskeligheten, den kritiske tenkningen, rettferdigheten?

Tone Loge Tveter, assisterende direktør for asylavdelingen i UDI, sier det er lite rom for å gjøre individuelle vurderinger av asylsøknader som havner under Dublin-reglene:

– Det er politisk bestemt at Norge skal delta i Dublin-samarbeidet. Dublin-forordningen gir ikke store muligheter for å bruke skjønn. I noen helt spesielle tilfeller kan vi behandle søknadene i Norge, men det er ikke tilfelle i denne saken, sier Tone Loge Tveter, assisterende direktør for asylavdelingen i UDI.

– Jeg har forståelse for at det er en belastning vente, Dublin-prosessen tar ofte for lang tid. UDI har derfor satt i gang et arbeid for å forkorte saksbehandlingstidene i hele kjeden – inklusiv retur til ansvarlig Dublin-land, som er ansvaret til Politiets utlendingsenhet. Målet for arbeidet er at sakene skal behandles så raskt som mulig. Vi legger blant annet opp til en annen organisering internt i UDI og til et tettere samarbeid mellom alle berørte etater, sier Tveter.

• Les også: Vil sende ut «dublinere» raskere

– Ingen trusler om å sendes ut

Solange forteller at det på mange måter er lettere for henne å være i Frankrike.

– Her er det i det minste et håp om at de vil se på asylsøknaden min.

Forhåpentligvis kommer de også til en fornuftig avgjørelse. Jeg har ikke mottatt trusler om å bli sendt ut, slik jeg fikk fra dag én i Norge. Det gir meg mulighet til å ha sinnsro.

– Jeg ser at folk er mindre deprimerte og mer åpne her enn i Norge. Norge er bedre organisert og har et bedre sosialt sikkerhetsnett. Men UDI bør ikke anta at alle asylsøkere er løgnere som ønsker å utnytte den norske velferden.

– Jeg skulle ønske UDI ville rekruttere meg, jeg har samlet mange råd om hvordan de kan unngå at flyktninger og asylsøkere får psykiske problemer. Nå er det en håpløs prosess hos UDI som tar fra disse menneskene alt håp.

– Velger å ha håp

Nå venter Solange på et asylsvar fra franske myndigheter. Hun sier hun har håp, og et smil om munnen.

– Jeg har planer for hva jeg vil gjøre med livet mitt dersom Frankrike blir mitt nye hjemland, men må vente på om jeg bli innvilget opphold. Jeg er optimistisk, og forsøker til en viss grad å glemme at resultatet også kan bli et annet. Jeg velger å ha store forventninger til fremtiden, sier Solange Uwera.