Kringsatt av fiender

Høsten 2007 stod det å lese i norske aviser at Tupinikim- og Guarani-indianerne hadde vunnet over det norsk-brasilianske celluloseselskapet i Brasil. Etter årtier med kamp hadde indianerne lykkes i å få tilbake de tradisjonelle landområdene de måtte flytte fra.

Se artikkelen: Indianernes kamp mot Aracruz

Men Aracruz Celulose, som har vært kronjuvelen i forretningsvirksomheten til prinsesse Ragnhilds mann, kan likevel ikke forvente ro i årene som kommer. For i Brennpunkt-dokumentaren ”Kringsatt av fiender” står nye grupperinger fram i kø for å kreve sin rett overfor selskapet: Jordløse bønder, småbønder, etterkommere av afrikanske slaver – og enda en indianerstamme.

Dokumentaren, laget av Erling Borgen, viser også hvordan Erling Lorentzens brasilianske eventyr startet: Med støtte fra militærregimet som terroriserte Brasil fra 1964 til 1984.

Se Kringsatt av fiender, en dokumentar av Erling Borgen. .

Indianernes seier

I desember 2007 undertegnet Aracruz Celulose en avtale med Tupinikim- og Guarani-indianerne. Den sørget for å sluttføre det som de brasilianske myndighetene ved indianerdirektoratet (FUNAI) og justisministeren allerede hadde slått fast: Indianerne har krav på å få tilbake 110 kvadratkilometer fra Lorentzen-selskapet i delstaten Espirito Santo på Brasils østkyst.

Opp gjennom årene har Aracruz Celulose motsatt seg at indianerne skulle få landområdene de krevde. Likevel lyktes Tupinikim- og Guarani-indianerne allered i 1998 med å få tilbake deler av sine landområder. Den endelige seieren i fjor høst førte til at de to indianerstammene til sammen har fått tilbake 180 kvadratkilometer som Aracruz Celulose siden slutten av 1960-tallet har kontrollert og gjort om til eukalyptusplantasjer.

De hurtigvoksende eukalyptustrærne fores til selskapets fabrikker – verdens største i sitt slag – som produserer cellulose til produkter som dopapir, tørkepapir og fotopapir. I dag kontrollerer Aracruz Celulose landområder på 4.330 kvadratkilometer i fire delstater i Brasil, større enn Østfold fylkes areal (4.184 kvadratkilometer). 2.800 hektar dekkes av selskapets eukalyptusplantasjer.

Seieren over Lorentsens selskap har stor betydning for indianerne, og har kommet etter en kamp som har kostet dem mye. Iara Tupa, en av indianerlederne, sier det slik:

”Blodet der skrek etter rettferdighet. Rettferdigheten ble innfridd. For moder jord, tar jeg av meg sandalene, for å trå på henne med respekt. Hun er forgiftet av all denne eukalyptusen. Med respekt, Gud erkjente vår rett til jorden. Vi fikk underskriften på at området var vårt.”

Terror og frykt

Men indianernes seier har også en bismak. For i avtalen mellom Aracruz Celulose og indianerne står det at selskapet ervervet seg indianernes landområder ”i god tro”. Altså at det aldri var snakk om at indianerne ble jaget bort fra sine tradisjonelle landområder.

Tupinikim- og Guarani-indianerne forklarer at de gikk med på denne formuleringen for å hindre at Aracruz Celulose skulle gå rettens vei for å stanse vedtaket fra brasilianske myndigheter om at selskapet måtte gi tilbake landområdene.

Men i ”Kringsatt av fiender” vitner både indianerne og andre om en helt annen virkelighet. Da Erling Lorentzen og hans folk startet jakten på landområder mot slutten av 1960-tallet, skjedde det bare noen år etter at generalene hadde tatt makten i landet gjennom et militærkupp. Frykt og undertrykkelse var hverdagen.

Bare de første månedene etter kuppet ble 50.000 arrestert. Minst 20.000 ble torturert under årene med diktatur. Hundrevis av opposisjonelle ble drept eller forsvant.

I et videointervju Erling Lorentzen ga til Harvard Business School for noen år siden, gir nordmannen følgende uttalelser om bakgrunnen for militærkuppet og regimet:

”Det var krefter, ikke nødvendigvis brasilianske… Krefter som prøvde å undergrave den politiske og økonomiske situasjonen i landet, for å gjøre det mer kommunistisk.”

Og han sier videre i intervjuet:

”Jeg synes militærtiden var bra i begynnelsen. Den rensket opp i mange ting. Men som med så mange ting, varte den for lenge.”

Se intervjuet fra Harvard Business School her.

Hjelp fra regimet

Aracruz Celulose viser til at selskapet kjøpte opp landområdene på legalt vis. Direktør Carlos Roxo forklarer:

”Vi har alle bevisene, alle dokumentene, som viser at vi kjøpte jorden på fullstendig lovlig vis.”

Indianerne forteller imidlertid at dette skjedde i en ramme av frykt og terror. Vitnesbyrdene er mange om hvordan representanter fra Aracruz Celulose ble ledsaget av offiserer fra militæret som truet folk til å selge sine landområder.

Les artikkelen " Ble støttet av militærjuntaen ".

Lorentzen-selskapet fikk støtte fra regimet på andre måter også. På begynnelsen av 1970-tallet, da Aracruz Celulose trengte penger for å gjennomføre planene om byggingen av den første cellulosefabrikken, gikk militærregimet gjennom landets utviklingsbank (BNDE) inn med et lån på rundt 2 milliarder kroner og ble medeier i selskapet. Regimets guvernør i Espirito Santo fra 1971-75, Arthur Carlos Gerhardt Santos, er fremdeles en god venn av Erling Lorentzen:

”Han var norsk, men ikke gal. Resultatene ser du i dag. Han var visjonens mann.”

Da han gikk av som guvernør, ble Arthur Santos tilbudt jobb som direktør for Aracruz Celulose. Santos takket ja og ble sittende som sjef for Lorentzen-selskapet i 3 år.

Alt jevnet med jorden

Det har vært en møysommelig og lang prosess for brasilianske myndigheter å dokumentere hvilke områder som tilhørte Tupinikim- og Guarani-indianerne. Sporene etter urinnvånerne ble visket ut da selskapet tok over landområdene på 1960-70-tallet.

Traktorer med store kjettinger spent mellom seg valset ned alt som lå i veien for deres oppbygging av eukalyptusplantasjer. Atlantisk regnskog, degradert skog, landbruksområder, og endog de fleste indianerlandsbyene ble jevnet med jorden.

En av dem som var med på dette, er Jose Maria Couthino. I sju år jobbet han som traktorsjåfør for Aracruz Celulose på 1970-tallet. Han forteller om regnskog som ble meiet ned, om hvilke teknikker maskinene brukte for å få ned de største trærne, om hvordan landsbyer ble offer for de massive kjettingene som ble dratt mellom traktorene.

”Man åpnet en vei i skogen, for å kunne starte selve jobben. Så begynte vi. Maskinene kjørte ned stammen på et tre. Som veltet det neste treet. Vi måtte åtte meter oppover stammen, for å kunne dytte det ned. Hvis kjettingen traff nede, fikk vi det ikke til.”

Og han var ikke alene om jobben. Han forteller at det var 12 maskiner som gikk døgnet rundt i tre skift.

Aracruz Celulose innrømmer at de fjernet noe regnskog i begynnelsen, men mener at de er en viktig aktør når det gjelder å bevare atlantisk regnskog. De viser til at en tredel av selskapets landområder er dekket med regnskog.

Problemene fortsetter

I dag er områder større en Vestfold fylke dekket av Aracruz Celuloses monokulturelle plantasjer. Der vokser det bare eukalyptus. Lokalbefolkningen klager på at dyrelivet er borte, og at bekker og elver har tørket ut. Regnskogsfondets leder Lars Løvold karakteriserer plantasjene på følgende måte:

”Noen kaller en eukalyptusplantasje, eller en eukalyptusåker for skog, men det eneste som er i den skogen er cellulose, og hvis man går i den skogen, så blir man egentlig fjetret av at det ikke er en lyd der. Det er faktisk ikke noe liv i den skogen. Det er ikke fugler. Det er ingenting. Det er noen tynne, høye stokker. Det er på mange måter det omvendte av en skog. En skog er en levende organisme som gir livsbetingelser for planter og dyr.”

Det er ikke bare Tupinikim- og Guarani-indianerne som klager over eukalyptusplantasjene. En sterk lokal motstand har vokst fram i Espirito Santo og andre delstater som har fått føle plantasjene på kroppen. ”Bevegelsen mot grønn ørken”, kaller de den. For eukalyptusplantasjene er i deres øyne en ørken, hvor det eneste som vokser er eukalyptustrær.

I ”Kringsatt av fiender” viser lokalbefolkningen det de mener er mer enn nok bevis for hvorfor bekker og elver har tørket ut etter at Aracruz Celulose anla plantasjer. Jorge Manuel Gramelich, en jordløs bonde, hugger ned et ungt eukalyptustre i Lorentzen-selskapets plantasjer. Så holder han den avkappede trestammen loddrett opp over bakken. Umiddelbart begynner det å dryppe vann fra stammen, som en vannkran som lekker.

Aracruz Celulose viser imidlertid til undersøkelser som konkluderer med at eukalyptus ikke forbruker mer vann enn naturskog.

Se Eukalyptus kan tømme bekker

Gransking

Quilombolaene – etterkommere av afrikanske slaver som rømte fra brasilianske plantasjer for flere hundre år siden – er i dag en av flere grupperinger som gjør at Aracruz Celulose ikke får fred, selv om avtalen med Tupinikim- og Guarani-indianerne er i havn. Selskapets ekspansive virksomhet har nemlig ført til at selskapet Lorentzen grunnla for fire tiår siden er omgitt av mange fiender.

I likhet med indianerne, sier også quilombolaene at Aracruz Celulose har tatt fra dem deler av deres landområder. Også dette skjedde under militærdiktaturet på 1970-tallet, noen ganger gjennom trusler, andre ganger gjennom tvilsomme metoder, ifølge quilombolaene.

På begynnelsen av 2000-tallet ble det nedsatt en granskingskommisjon av delstatsparlamentet i Espirito Santo. Mandatet var å undersøke klager rettet mot Aracruz Celuloses, blant annet selskapets ervervelser av landområder.

Under granskingen vitnet flere tidligere ansatte hos Aracruz Celulose om at de hadde utgitt seg for å være bønder, for dermed å få skjøte på land. Etter at de fikk papir på landområdene, overførte de dem til Aracruz Celulose.

Quilomboene krever nå disse og andre landområder tilbake fra selskapet.

Pengegaver til politikerne

På samme måte som Tupinikim- og Guarani-indianerne, har quilombolaene demonstrert og gått til aksjoner mot plantasjene og hugget ned eukalyptustrær som står på deres tradisjonelle landområder.

Aracruz Celulose på sin side gjentar at selskapet har ervervet landområdene til quilombolaene på lovlig vis. Selskapets direktør Carlos Roxo:

”Saken med quilombolaene er ikke som den med indianerne, fordi indianerne hadde tradisjonelle rettigheter. Mens quilombolaenes rettigheter, er nye rettigheter som er skapt nå.”

Direktoratet for jordfordelingsspørsmål (INCRA) har så langt slått fast at Aracruz Celulose sitter på om lag 130 kvadratkilometer som quilombolaene har krav på å få tilbake fra selskapet.

Aracruz Celulose har imidlertid tatt sakene til retten, og det er ventet at tvisten vil versere i rettsapparatet i årevis.

Aracruz Celulose hadde ifølge kritikerne ikke bare gode kontakter høyt opp i det brasilianske systemet under diktaturtiden. I dag er selskapet kjent for å være det som gir størst økonomisk støtte til politikere i Espirito Santo.

Foran forrige valg fikk så godt som alle politikerne i delstatsparlamentet pengegaver fra Lorentzen-selskapet.

Midt under fotball-VM

”Kringsatt av fiender” viser flere grupper som ligger i krig med Aracruz Celulose. De jordløses bevegelse (MST) er en av Latin-Amerikas største sosiale bevegelse med 1,5 millioner medlemmer, og har flere ganger okkupert landområder som de mener Lorentzen-selskapet urettmessig besitter.

Senest i april i år okkuperte 300 jordløse familier et område i delstaten Bahia som Aracruz Celulose har planer om å beplante med eukalyptus. Mellom taktfaste slagord mot selskapet forklarer Leonice Rocha Ferriera, en av koordinatorene i leiren de har opprettet, hva de mener om det selskapet:

”Jeg ser på eukalyptus som min fiende. Vi har denne jorden, en fruktbar jord. Det vi planter, kan vi høste gode frukter av. Men jorda der det plantes eukalyptus, den dør.”

Aracruz Celuloses direktør Carlos Roxo mener at de jordløses okkupasjoner både mot dem selv og andre jordeiere er kriminelle handlinger:

”Jeg tror at det i fjor var 800 okkupasjoner. Dette er vold. Vi beklager veldig alle som driver med vold.”

Les mer om de jordløse .

”En grønn ørken”

Også mange bønder som har jord, anser Aracruz Celulose som sin fiende. Småbondebevegelsen (MPA), med 10.000 familier som medlemmer, har den samme kritiske holdningen til eukalyptus. Anna Cristina Soprani er småbonde:

”Eukalyptus er for oss en ørken. Der det er eukalyptus er det ikke annet liv. For oss som lever av jorden, går livet foran alt. På landet reproduserer man alle typer liv.”

Soprani forteller at hun selv har opplevd Aracruz Celuloses ekspansive virksomhet på sin kropp. I juni 2006 kom plutselig 7 maskiner fra Aracruz Celulose og begynte å meie ned et belte med naturskog rett ved gården deres. Hun og mannen forsøkte å varsle miljømyndighetene. Men dette var midt under fotball VM og hele Brasil sto stille. Soprani, som var gravid i 8. måned, stilte seg da sammen med familie og noen naboer foran maskinene og klarte å stoppe Aracruz Celuloses avskoging. Hendelsen endte med at Lorentzen-selskapet fikk bot for den ulovlige handlingen.

Selskapets direktør Carlos Roxo sier: ”Det var et lite uhell på et lite område. Vi beklager det sterkt, og vi gjorde vårt beste for å rette opp det som skjedde.”

På krigsstien

Som om dette ikke er nok, har en ny indianerstamme kommet på banen. Pataxoene i delstaten Bahia har gjennom indianerdirektoratet (FUNAI) fått identifisert rundt 5000 kvadratkilometer som sine tradisjonelle områder.

Av dette sitter Aracruz Celulose – gjennom datterselskapet Veracel, som de eier samme med svenske Stora Enso – på 15 kvadratkilometer som tilhører Pataxoene. Selv mener indianerne at deres tradisjonelle områder er dobbelt så store, og at Aracruz Celuloses datterselskap har tatt fra dem enda større landområder.

Pataxoene har gjennomført flere aksjoner hvor indianerne blant annet har okkupert Veracels områder. Også for Pataxoene representerer eukalyptus en grønn ørken. Azazari Pataxo, lederen for 25 familier som til okkupasjon i desember i fjor, har sine klare meninger:

”Her i denne regionen har Veracel okkupert 50 prosent av vårt indianerland. Jeg er lei meg for at folket mitt, Pataxo-stammen, lider mens disse multinasjonale selskapene ikke gir noe til lokalsamfunnet.”

I mai i år gikk 35 nye Pataxofamilier til aksjon og okkuperte et nytt område. Ifølge en pressemelding fra Pataxoenes motstandsfront (Front of Resistance and Struggle of the Pataxo), er aksjonen rettet mot Aracruz Celulose som ”har invadert våre territorier og angrepet miljøet på våre landområder”.

Les mer om Pataxoene mot Aracruz .

Tupinikim og Guarani indianerne vant sin kamp. Innenfor det som var plantasjene til Aracruz Celulose bygges nå en ny Guarani-landsby opp, hvor blant annet opprinnelige treslag som fantes i den Atlantiske regnskogen plantes. Whera, lederen i landsbyen, har håp for framtiden:

”Vi, Guaranifolket, kom hit for å være her. Vi lager en liten landsby. Vi vil øke befolkningen og lage en ny Guarani landsby. Sakte bygger vi oss opp igjen.”