Ble maktesløst vitne til død – selv om vaksinen fantes

Alle venter på vaksinen som skal avslutte korona-marerittet. Men når den kommer: Hvem skal eie den, hvem skal få den, i hvilken rekkefølge og til hvilken pris? En norsk organisasjon står midt i vaksinekampen.

Øyunn Holen har mange ganger stått ved en sykeseng og visst at det finnes en vaksine som kunne ha reddet pasienten som kjemper for livet. I stedet er hun blitt maktesløst vitne til død.

– Jeg løp fra det ene døende barnet til det andre, men følte at jeg ikke gjorde noe fra eller til, sier Holen om opplevelsen i en mesling-epidemi i Angola for mange år siden.

Hun var på oppdrag for Leger uten grenser, og det var hennes første av mange møter med en brutal virkelighet:

Land som kan betale for vaksiner, beskytter befolkningen sin. Land som ikke kan det, overlater folk til seg selv og til veldedige organisasjoner.

– «Det er ikke mer vi kan gjøre», måtte jeg si til foreldre som nettopp hadde sett barnet sitt dø. Men jeg visste at det ikke var helt sant. Og når moren og faren ba til Gud, tenkte jeg at de heller burde ha vært sinte. For det hadde ikke trengt å være sånn, sier Øyunn Holen.

Nå er kampen i gang igjen – i større skala enn noen gang.

I et anonymt betongbygg langs Ring 2 på Torshov i Oslo, ligger et viktig frontavsnitt i kampen om koronavaksinen. I den norske vaksineorganisasjonen CEPI jobber mange som vet mye om motsetningen mellom å sikre alle livsviktige vaksiner og forretningsmodellen som legemiddelindustrien bygger på.

Lenge før 7,8 milliarder mennesker lærte seg å si «korona», var CEPI arena for en dragkamp mellom interessene til legemiddelindustrien og behovet for at vaksiner når ut til alle som trenger dem.

Da idealisme frontkolliderte med andre hensyn, måtte idealismen vike.

Leger uten grenser brukte harde ord da det sto på: Det nye regelverket «svikter interessene til alle som har investert i CEPI fordi de ville endre det dødelige status quo», hevdet presidenten i den anerkjente legeorganisasjonen.

– Vi er blitt mer realistiske, mener derimot Frederik Kristensen, nestleder i CEPI.

– Vi har fått mye erfaring med å måtte forhandle ut fra sånn som verden er.

Store offentlige summer

Inngangen til Coalition for Epidemic Preparedness Innovations er lett å overse der den ligger langs den trafikkerte ringveien i Oslo, mellom en sykkelbutikk og et hi-fi-senter.

Men CEPI er det siste halvåret dratt ut av kulissene og kastet inn på hovedscenen i dramaet om vaksinen som hele verden venter på.

Koronaviruset har tatt livet av over 800.000 mennesker og holder alle økonomier som gissel. Regjeringer graver dypt i offentlige budsjetter for å bidra til legemiddelbransjens utvikling av en vaksine. Mange statsledere i fattige land krever at dette må bli et globalt fellesgode – en folkevaksine.

Men dette kravet går på tvers av systemet. Det bygger på patentrettigheter, markedskrefter og legemiddelindustriens hensyn til egne bunnlinjer.

Over 11 milliarder offentlige kroner som nå er bevilget internasjonalt, går gjennom organisasjonen ved Akerselva i Oslo. To milliarder kroner av summen kommer fra norske skattebetalere.

CEPI fordeler pengene videre til forskningsmiljøer, bioteknologi- og legemiddelselskap som jobber med saken. I øyeblikket har ni ulike vaksinekandidater tilsagn om støtte fra CEPI. To av dem med flere milliarder kroner hver. Dette er til dels lån som skal betales tilbake hvis mottakeren skulle tjene penger på vaksinen i framtiden.

Sammen med Verdens helseorganisasjon og vaksinealliansen GAVI er CEPI også helt sentral i et historisk forsøk på å stable på beina en global innkjøpsordning for covid-vaksine. Den skal sikre at alle land får, i stedet for at rike land kjøper opp nesten alt. Det var det som skjedde under svineinfluensa-epidemien i 2009.

Mange stater gir penger gjennom CEPI. Men det var Norge, India, Tyskland, Japan, den britiske Wellcome Trust, Bill & Melinda Gates Foundation og World Economic Forum som stilte med startkapital da organisasjonen ble opprettet i 2017.

Store bioteknologi- og legemiddelselskaper støttet initiativet. Formålet var å få myndigheter, bransjen og ideelle organisasjoner til å trekke sammen og demme opp for brutale utslag av markedskreftene. CEPI skulle bidra til at det finnes vaksiner som alle kan få når de trenger det. Enten de har penger eller ikke.

Maktesløse

CEPI ble født i kjølvannet av et annet skremmende virus. De fleste europeere var på trygg avstand fra ebola-epidemien. Den holdt seg i Vest-Afrika, der den til gjengjeld forårsaket rask og blodig død. 11.000 mennesker mistet livet, og økonomier ble lagt i grus. Helsepersonell beskyttet seg i det som liknet romdrakter.

Verdens respons på ebola var dårlig. En vaksine hadde vært under utvikling i over ti år, men ble ikke delt ut før epidemien hadde vart i over ett år. «Vaksinen viste seg å være 100 prosent effektiv, noe som tilsier at mye av epidemien kunne ha vært avverget», mener CEPI.

Leger uten grensers personell hadde følt seg maktesløse i ebola-epidemien. Én helsearbeider beskrev det som å «slokke brann med en sprayflaske». Deres leder, Joanne Liu, gikk entusiastisk inn i styret i CEPI for å «utfordre det dødelige status quo».

Banebrytende

Der havnet hun snart i hard kamp om utformingen av reglene for rettferdig tilgang til vaksiner. Blant alle partene rundt bordet var to store legemiddelselskaper. Det var japanske Takeda og britiske GSK, ifølge Katy Athersuch. Hun var inntil nylig seniorrådgiver i Leger uten grensers kampanje for tilgang til medisiner.

– Vi var sjokkert over at disse selskapene ble invitert til bordet for å diskutere hvordan reglene skulle være. Det fortalte oss at retningen var «business as usual». Men vi ville yte maksimalt for å påvirke resultatet. Vi var ikke innstilt på å la GSK og Takeda definere reglene, sier Athersuch til NRK.

Et regelverk var klart etter seks måneder. Det var et kompromiss, men det var ganske klart og bindende for hvordan CEPI ville beskytte folkehelse-interesser, mener Leger uten grenser.

Selskaper som mottok penger for å utvikle vaksiner, skulle avtale på forhånd hvordan prisen skulle bestemmes. Slik skulle den være på et nivå som var overkommelig for dem som trengte vaksinen. Samtidig skulle den være bærekraftig for produsenten.

Dette var noe nytt.

Produsenten ville eie patentet som vanlig. Men CEPI forlangte retten til å ta over all kunnskap og alle materialer fra utviklere som ikke kunne eller ville fortsette arbeid de hadde begynt på. CEPI ville også ha en del av overskuddet fra salg av vaksiner som var hjulpet fram av CEPI. Pengene skulle pløyes inn i nye prosjekter.

Drevet på retrett

Legemiddelindustrien derimot, likte ikke reglene, ifølge Richard Hatchett. Han har vært direktør i CEPI siden april 2017, da han kom fra jobben som nestkommanderende i BARDA. Det er etaten i det amerikanske helsedepartementet som kjøper og utvikler vaksiner.

I en oppsiktsvekkende artikkel forklarer Hatchett hva som skjedde med CEPIs policy:

CEPIs regler bygget på idealismen som koalisjonen var grunnlagt på. Men flere multinasjonale vaksineselskaper mente at de ikke «speilet forretningsvirkeligheten som vaksineutviklere står i», ifølge CEPI-direktøren. De likte også dårlig at CEPI skulle kunne fastsette prisen.

For industrien var reglene rett og slett ikke i samsvar med en konkurransedyktig forretningsmodell, ifølge Richard Hatchett.

Industrien var klar til å bruke makt for å få CEPI mer på linje: Uenigheten førte til at «flere dyktige vaksineprodusenter som har vist at de kan drive vaksiner fram til lisensiering, erklærte at de ikke kunne jobbe med CEPI etter disse reglene», skriver direktøren.

Han sier ikke hvilke selskaper dette var, men det gjør Gerald Posner. I en artikkel i New York Times navngir forfatteren av den nye boka «Pharma. Greed, lies and the poisoning of America» de amerikanske selskapene Johnson & Johnson og Pfizer, samt det japanske Takeda, blant dem som gjorde motstand.

NRK har spurt disse tre selskapene, pluss amerikanske Merck og europeiske GSK og Sanofi, om hva de mente om CEPIs første regler. Bare Pfizer og Takeda har svart. Pfizer skriver at CEPI er et viktig offentlig-privat partnerskap som legger til rette for ny vaksineutvikling.

«Privat sektor, som omfatter Pfizer, spiller en avgjørende rolle i å sikre tilgang til livsviktige vaksiner. Det gjør vi sammen med politikere, myndigheter og leverandører som tar beslutningene som avgjør om, og hvor raskt, enkeltpersoner vil ha tilgang til vaksiner», skriver Pfizers kommunikasjonsavdeling.

Takeda, som sitter i styret i CEPI, ber oss stille spørsmålene til CEPI selv.

– Svikter de som ville ha endring

Etter ett års diskusjon med legemiddelbransjen og Leger uten grenser, endret CEPI reglene sine. Det første regelverket fylte 13 sider. De nye reglene fikk plass på tre.

– Det var avgjort på forhånd. De lyttet ikke til oss overhodet. Ingen av våre innvendinger ble tatt hensyn til, sier Katy Athersuch i Leger uten grenser.

CEPI svarer at det første regelverket hele tiden var ment å være midlertidig. Ledelsen mener de har gjennomført en «bred og inkluderende» prosess.

Hjelpeorganisasjonen var likevel skuffet. Styremedlem Joanne Liu syntes de nye reglene var vage og tannløse.

«Dette er et oppsiktsvekkende tilbaketog som ikke sikrer at de som trenger dem mest, vil ha råd til CEPI-finansierte vaksiner», skrev hun i et brev til styret.

Leger uten grenser sitter ikke lenger i CEPIs styre, som er slanket fra 20 til 12 medlemmer. Det gjør heller ingen andre hjelpeorganisasjoner.

Mektige amerikanere

NRK kjenner til at amerikanske selskaper var aller mest kritiske til CEPIs første regelverk. Det overrasker ikke journalisten Gerald Posner.

– Amerikanske legemiddelselskaper har ubegrenset makt til å bestemme pris. Det er ingen forhandlinger. Så de føler seg mektige, og de ser på den europeiske modellen som noe de må finne seg i. Her må de forhandle med myndigheter, men liker det ikke. De prøver alltid å presse profitten til siste dollar. Hvorfor skulle de endre seg bare fordi CEPI ber om det?

Vaksineselskaper skal ikke definere CEPIs regler for rettferdig tilgang. De har heller aldri gjort det, forsikrer organisasjonen.

– Men prosessen lærte CEPI å forholde seg til realpolitikk og reelle markedsmekanismer, sier CEPIs nestleder Frederik Kristensen.

– Da vi tegnet opp det første kartet, tenkte mange mer på hvordan vi ønsket at verden skulle være. En del av elementene i den første policyen er ikke reelle alternativ. Vi kunne ha slått oss på brystet og sagt at dette er måten å gjøre det på. Men da hadde vi ikke fått vaksiner. Og første bud for en rettferdig fordeling av vaksiner, er at det faktisk finnes vaksiner, sier Kristensen.

Redde for å miste hjemmemarked

Hvorfor var særlig amerikanske selskaper mot CEPIs første regelverk?

Norske Kristin Ingstad Sandberg, seniorforsker på global helse ved Fridtjof Nansens Institutt, har kanskje svaret. Hun har intervjuet flere av de store selskapene som CEPI samarbeider tett med. De amerikanske var spesielt bekymret for at det ikke ville være mulig å «gjerde inn» CEPIs regler om pris, slik at de bare kunne gjelde lavinntektsland, sier hun.

– For hva er den store forskjellen i betalingsevne mellom folk på landsbygda i Kenya og i en fattig amerikansk sørstat? De var redde for krav om at CEPIs prinsipper skulle gjelde også i USA, sier Sandberg.

Detaljer i kontraktene

CEPI har samme mål som Leger uten grenser – rettferdig tilgang til vaksiner, sier Frederik Kristensen.

– De hadde ambisjoner om å endre samspillet mellom industri, offentlige myndigheter og andre. Vi er jo ikke store nok til det. Ikke er det vår rolle heller. Vi mener at vi får til avtaler som er revolusjonerende nok. Vi sikrer lavinntektsland tilgang til vaksiner som de ikke hadde fått uten oss.

Men akkurat hvordan dette skjer, vet offentligheten ikke. Detaljene som før sto i det åpne regelverket, finnes nå bare i kontrakter som få har innsyn i.

Dette er ikke godt nok, mener Leger uten grenser.

– Hvordan vet vi at CEPI lager gode avtaler for pengene de får fra det offentlige? Djevelen er alltid i detaljene, og detaljene er ikke tilgjengelige for offentligheten. Vi blir bare bedt om å stole på sekretariatet, sier Katy Athersuch.

Statene som har gitt pengene, har innsyn i kontraktene på vegne av offentligheten. Dessuten har vi publisert et sammendrag av kontraktene på vår hjemmeside, svarer Kristensen.

– Jeg synes vi er langt framme på åpenhet. Men jeg registrerer at noen vil vi skal gå lenger. Det tror jeg dessverre er urealistisk.

Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein skriver i en e-post til NRK at han er glad for at føringene fra CEPI om rettferdig fordeling er så tydelige.

«Norge har i år bevilget to milliarder kroner som CEPI sluser videre til selskaper som kanskje vil klare å utvikle vaksinen alle venter på. For regjeringen er CEPIs policy om rettferdig tilgang helt sentral for den norske støtten til organisasjonen», skriver han.

Skjevt fordelt makt

To milliarder er en sum det burde være mer diskusjon og åpenhet om, mener Katerini T. Storeng og Antoine de Bengy Puyvallée. De to samfunnsviterne ved Universitetet i Oslo skal i gang med en stor studie av privat-offentlige initiativ i beredskapen for pandemier.

De skal blant annet se på hvordan CEPI og vaksinealliansen GAVI finansierer tilgang til en covid-19-vaksine.

Det er et demokratisk problem at det ikke er innsyn i prosessene rundt avtalene som inngås, mener de.

– Hvordan kan man få innsyn når private interesser stiller så sterkt? Det er vanskelig å se, sier Storeng.

De to har studert styresammensetningen i en rekke tilsvarende helseinitiativ tidligere. Der har de funnet en «ekstrem skjevfordeling av makt»: Representanter for rike land og privat sektor dominerer. De som skal nyte godt av tiltaket, og sivilsamfunnet, er svakt representert.

CEPI og Leger uten grenser har holdt kontakten. CEPI opplyser at de har invitert hjelpeorganisasjonen til å delta i evalueringsrunder av hvert prosjekt i ulike faser. Leger uten grenser sier at de er forsiktig optimistiske etter at CEPI også laget en egen styrekomite for rettferdig tilgang. Møtereferatet fra januar viser at denne komiteen mener CEPI må bli tydeligere på hvordan den praktiserer reglene og hvordan det blir gjort «på en måte som har tenner».