Hopp til innhold

– Et jubileum som neppe vil bli feiret

8. mars 1963 tok Baath-partiet makten i Syria. – Etter 50 år har bevegelsen nådd et endepunkt, mener Midtøsten-ekspert Knut S.Vikør.

Syria

Bashar al-Assad og hans Baath-parti kjemper for å beholde makten i Syria.

Foto: BULENT KILIC / Afp

I snart to år har syriske opprørere kjempet mot Bashar al-Assad og hans Baath-parti. For et 50 år siden tok det samme partiet makten i et statskupp som ble ønsket velkommen av folket.

Etter hvert som opprøret vinner stadig større terreng, er det tvilsomt om det vaklende regimet kommer til å sette av tid til feiring av årsdagen.

Knut S. Vikør, professor i Midtausten-historie ved UiB

Knut S. Vikør, professor i Midtøsten-historie ved Universitetet i Bergen.

Foto: UiB

– Etter all sannsynlighet har baathismen nådd sitt endepunkt. Dette er et jubileum som neppe vil bli feiret av noen, mener professor i Midtøsten-historie ved Universitetet i Bergen, Knut S. Vikør.

Fra å ha hatt makten både i Irak og i Syria, ser det nå ut til å gå mot slutten for den en gang så mektige bevegelsen.

Les: Alt om borgerkrigen i Syria

«Gjenfødelse» av det arabiske folk

Baath-bevegelsen vokste frem etter 2. verdenskrig, og arbeidet for å frigjøre de arabiske landene fra den britiske og franske koloniseringen.
«Baath» er det arabiske ordet for gjenfødelse, og målet var en gjenoppstandelse for det arabiske folket.

– I starten var baathismen en frigjøringsbegelse som ville samle alle de arabiske områdene i en stor stat, uavhengig av religion eller nasjonale grenser, forteller Midtøsten-eksperten til NRK.no.

Arabisk enhet, såkalt panarabisme, var selve grunnpilaren i bevegelsen. Deretter kom frigjøring fra utenlandsk herredømme og sosialisme, med nasjonalisering av industri, fordeling av land og utbygging av en sterk velferdsstat.

– Det startet som en populær massebevegelse i flere land i Midtøsten. Partiet skulle i løpet av kort tid bli en av de ledende retningene innen arabisk nasjonalisme, sier Vikør.

Members of the Free Syrian Army

Syriske opprørere i Aleppo.

Foto: STRINGER / Reuters

Grunnlagt av studenter

Bevegelsen ble startet av syriske studenter som studerte ved Sorbonne-universitetet i Paris på 1920- og 30-tallet. For å fremme den enhetlige tankegangen, ble det utviklet som ett parti for hele den arabiske verden. Baath-partiet fikk lokale avdelinger i flere land under ledelse fra Damaskus.

– Selv om partiet ble etablert i mange land, var det først og fremst i Irak og i Syria at baathismen skulle finne fotfeste, forteller Vikør.

Etter at Syria fikk sin uavhengighet fra Frankrike i 1946, skulle baathistene bli en maktfaktor i landet. En periode var partiet landets nest største, men skulle aldri komme til makten på lovlig vis.

I 1958 gikk Syria og Egypt sammen i union som Den forente arabiske republikk, og Baath-partiet ble oppløst.

Unionen mellom Syria og Egypt skulle ikke vare lenge. Etter sterk misnøye med en stadig større egyptisk dominans, tok syriske militære i 1961 makten og brøt ut av unionen. Det skulle bety en gjenfødelse av Baath-partiets syriske gren.

Et parti som ville ha statsmakt.

– Statskuppet i 1963 skulle bli en direkte konsekvens av den mislykkede unionen med Egypt, sier Vikør.

– Etter det upopulære unionsforsøket hadde mange av baathistene vendt ryggen mot den panarabiske tankegangen. Den nye partiet hadde samtidig fått en dreining mot å bli et militært, nasjonalistisk parti.

Ublodig statskupp

Anført av et knippe unge generaler begynte baathistene å forberede et statskupp i landet. Det reformerte partiet hadde allerede etablert kontakt med sympatiserende hæravdelinger som som var misfornøyde med regimet til den sittende presidenten, Nazim al-Kudsi.

Natt til 8. mars 1963 marsjerte baathistene og deres militære støttespillere mot hovedstaden Damaskus. I løpet av noen timer grep de makten i et ublodig statskupp. President al-Kudsi ble pågrepet og arrestert. Dagen etter innsatte opprørene en av sine egne, Luai al-Atassi, som ny president.

– Kuppet var, om ikke populært, så i hvertfall møtt med sympati fra mange syrere. De hadde et håp om at det nye styret skulle gjøre slutt på ustabiliteten og de stadige maktskiftene som hadde fulgt landet siden uavhengigheten, forteller Vikør.

Assad tar makten

General Hafez al-Assad tar over makten i Syria i 1970.

Video: General Hafez al-Assad tar over makten i Syria i 1970. Han skal bli sittende som leder i 30 år.

Etter kuppet skulle det følge flere år med interne maktkamper i Baath-partiet. I 1970 kom det til et oppgjør mellom de to gamle kuppmakerne Salah al-Jadid og Hafez al-Assad om makten i partiet. Assad skulle bli stående igjen som vinneren av denne kampen.

Under Assad ble mye av makten i partiet overført til hans egen familie. I løpet av 30 år ved makten skaffet han seg full kontroll over de viktigste delene av det syriske statssystemet. Den mektige hæren, sikkerhetspolitiet og det nasjonale Baath-partiet, ble alle kontrollert av familiemedlemmer eller lojale støttespillere.

10. januar 2000 døde Hafez al-Assad, men hans eldste sønn, Bashar al-Assad, sto klar som ny tronfølger. Den 34-årige øyelegen skulle arve et land der religiøse og etniske motsetninger hadde hatt gode vilkår for å utvikle seg.

Etter Hafez al-Assads død i 2000, tar Bashar al-Assad over makten i Syria.

Video: 34 år gamle Basher al-Assad tar over makten etter farens død 10. januar 2000.

– Kunne unngått borgerkrig

Syria er et puslespill av religiøse og etniske minoriteter. For å holde på kontrollen i landet, var dette noe Assad-regimet hadde utnyttet til fulle.

– Både Hafez og Bashar førte en politikk som begunstiget enkelte grupper. Assad-familien tilhører den religiøse minoriteten som kalles Alawitter. Disse fremmet sin stilling i samfunnet på grunn av denne forbindelsen. Ikke minst på bekostning av den sunnimuslimske majoriteten i landet. Selv om Syria var et mildere diktatur enn det man så for eksempel i Irak, var det mange som i årenes løp hadde blitt misfornøyde med styret, sier Vikør.

Da de første protestene mot regimet startet våren 2011, valgte Bashar al-Assad å slå hardt ned på demonstrantene. Mange aktivister ble brutalt drept eller kastet i fengsel og torturert. I følge Vikør var dette med på å snu innstillingen hos mange syrere som i utgangspunktet ikke støttet protestene.

– Misnøyen hadde bygd seg opp over lang tid, men den hensynsløse reaksjonen skapte en egen dynamikk. Mange snudde Assad ryggen, og protestene vokste i omfang. Hadde han møtt protestene med reformer, er det godt mulig vi hadde sett en annen utvikling enn det vi nå ser, mener han.

Les: FN: Over 60.000 drept i Syria

Les: Opprørarane tok viktig by i Syria