– Mamma, når skal du dø?

– Jeg så på legen med en gang at det ikke bare var gode nyheter.

Blanke, brune øyne ser på meg. Han vet godt hva han snakker om, Idas mann. Tom Sverre har mistet tellingen på hvor mange ganger han har sittet her og ventet. Han er langt fra alene. I hver og en av de slitte stoffstolene i hvitt og grønt sitter det mennesker og venter. De fleste er eldre. Noen snakker lavt sammen, mens andre lukker øynene. Hviler. De har alle noe til felles. De venter på å få vite om kreftcellene er blitt flere eller færre. Skjebners venterom. Radiumhospitalet.

– Hei.

Stillheten brytes. Det er Ida. Hun smiler som vanlig. På utsiden er hun en sprek og sterk småbarnsmor i 20-årene. På innsiden sprer kreften seg. Røntgenbildene viser kreftceller flere steder i skjelettet hennes. Tre år etter at hun var ferdig behandlet for brystkreft.

– Legen er veldig forsiktig med å gi prognoser. Det er jeg glad for. Hvis noen kommer og sier at jeg har to år igjen å leve, vil det begrense meg veldig. Jeg vet at livet blir kortere enn jeg hadde tenkt, men jeg må bare ta hver dag som det kommer. Jeg er blitt flinkere til å leve dagen i dag, for den har jeg i hvert fall.

Fikk brystkreft i ung alder

Ida var 22 år gammel og gravid med barn nummer to da hun fikk diagnosen brystkreft. Hun fikk beskjed av legen om å ta abort før behandlingen kunne starte. Kirurgene fjernet det høyre brystet hennes, og hun måtte gjennom mange runder med cellegift og stråling. Hun overlevde brystkreften. 89 prosent gjør det.

NRK møtte henne denne våren hvor hun var ferdigbehandlet og hadde startet i ny jobb som kreftkoordinator i hjemkommunen Øvre Eiker.

Men Ida skulle ikke slippe så lett. Høsten 2013 kom kreften tilbake, den hadde spredt seg til skjelettet.

– Det er veldig vanskelig å gi prognoser. Vi ser at kvinner med brystkreft som har spredt seg, kan leve i mange år. Jeg håper selvfølgelig at Ida blir en av dem, sier Anna Barbro Sætersdal, overlege på Radiumhospitalet.

2013 hadde vært en fin sommer, fri for bekymringer. På forsommeren fikk hun endelig rekonstruert brystet som legene måtte fjerne da hun ble syk. Hun kom seg raskt etter operasjonen og kunne gå tilbake i jobben som kreftkoordinator.

Etter å ha slitt med nakkevondt i noen uker, gikk hun til legen. Alt var som det skulle. Heller ikke legene på Radiumhospitalet fant noe galt da hun var på treårskontroll. Hun senket skuldrene. Fastlegen henviste henne til MR-undersøkelse for å være på den sikre siden.

– Samme dag fikk jeg beskjed om at det var funnet kreft i skjelettet. Ting ble snudd på hodet. Jeg ble veldig lei meg og tenkte at det var ikke det her jeg hadde håpet på. Jeg håpte at livet skulle fortsette i den gode og trygge retningen, sier Ida.

Hun måtte starte opp igjen med giften som tidligere hadde tappet henne fullstendig for krefter. Denne gang i pilleform. En mildere form for cellegift som gjør at hun får beholde det lange, mørke håret. Det er viktig for henne.

Trener for å nå toppen

– Det var tungt.

– Det er bra. Det skal være tungt. Det var litt mer enn du tok i skulderpress. Kjenner jeg deg rett så sier du ikke noe før dagen etter, sier Linn Risøy Johansen med et bredt smil. Hun er treneren til Ida.

De ler begge to. Ida løper fra den ene styrkeøvelsen til den andre. Hun må trene mye styrke og kondisjon for å bli sterk nok til å bestige fjelltopper med tung sekk på ryggen.

– For meg er det veldig viktig å ha et mål å strekke meg etter og pushe egne grenser. Da holder jeg meg i gang og legger meg ikke ned og gir opp.

26-åringen har alltid vært målbevisst. Ingen av hennes nærmeste ble overrasket da hun foreslo at hun og faren skulle oppfylle hans drøm om å bestige Kilimanjaro. Spørsmålet var bare om det var realistisk. Legene ga henne klarsignal så lenge kroppen holder. Ida gjør det hun kan. Når kroppen orker, trener hun. Det kan bli opptil seks økter i uka.

– Her skal det være minst mulig sykdomsprat. Hun skal få lov til å være Ida, sier trener Linn.

Siden januar i år har hun trent 26-åringen og faren hennes. Noen ganger i uka trener bare jentene sammen.

– Det å trene Ida har forandret meg. Jeg tenker at alt er mulig. Vi kan alle gå til Kilimanjaro. Historien hennes setter ting i perspektiv. Jeg tenker at de drømmene og målene jeg har, skal jeg kanskje realisere litt raskere.

Linn henger en tung vektvest over skuldrene på Ida. Den skal hun bære på kroppen mens hun tar utfall bortover gangen på treningssenteret. Sakte, men sikkert kjenner Ida at kroppen blir sterkere.

– Jeg tror fysisk aktivitet gjør at man takler hverdagen bedre. Det gjør at man blir mer opplagt og det gir positive ringvirkninger. Om fysisk aktivitet har noe å si for prognosen, er omdiskutert, sier overlege Anna Barbro Sætersdal.

Treningen er Idas fristed. Her er det er ikke tid til bekymringer. Denne formiddagen er pausen kort. Rett etter treningsøkten skal hun og mannen, Tom Sverre, få vite hvordan det står til i kroppen til Ida. Hver tredje måned må hun på kontroll på Radiumhospitalet.

– Jeg trenger ikke å imponere noen damer, jeg har jo Ida.

De har også dagligdagse bekymringer. Tom Sverre har nemlig glemt hårvoksen hjemme og er bekymrert for sveisen. De ler, før de setter seg inn i sin splitter nye Skoda Rapid. Tom Sverre er stolt. Ekte hverdagsglede.

Latteren fyller parkeringskjelleren på Radiumhospitalet.

– Det er lett å se hvem som ikke har vært her så mye. Mange kjører hele parkeringshuset rundt, sier Ida og ler.

26-åringen kjenner hver krik og krok i det gamle sykehusbygget. Hun forklarer hvor hun har vært innlagt, hvor de underjordiske gangene er og hva som ligger hvor i hvilken etasje.

– Alvoret er der, men vi tenker ikke på det hver dag. Spesielt før kontroller er det mye å tenke på, men vi prøver å leve så normalt som mulig. Fortsette som før, sier Tom Sverre.

Åpne om kreften

Ventetiden er over. Legen sitter med prøveresultatene foran seg. Som vanlig starter legen med det som er positivt. I Idas ånd. Ida responderer godt på behandlingen og hun skal fortsette å ta cellegift i form av piller. Så kommer det som ektemannen følte på seg da legen gikk forbi dem mens de satt på venterommet. Kreftcellene er i forandring, men det trenger ikke nødvendigvis være negativt. Legen vil følge nøye med på utviklingen.

– Vi må ringe barnehagen, sier Ida i det de går ut fra sykehuset.

I barnehagen venter fem år gamle Solveig på telefon fra mamma. De har valgt å være åpne om kreften.

– Hun setter pris på at vi er ærlig med henne. Jeg tror at hvis vi unngår å snakke om det, vil hun kunne skape fantasier som er verre enn virkeligheten. Det skal ikke være noe tabu å snakke om sykdommen, sier Ida.

Et fem år gammelt barn med en kreftsyk mamma har mange ubesvarte spørsmål.

– Hun kan spørre; når er det du skal dø, mamma? Hun er mest opptatt av døden og om "chemomennene" gjør jobben sin.

– Hva svarer dere da?

– Vi svarer at vi ikke vet når jeg skal dø, men at jeg nok ikke blir gammel og rynkete som oldemor. Noen ganger blir hun veldig trist og bekymret for at hun skal bli alene. Andre ganger er det greit. Det går opp og ned.

En lang dag går mot slutten. Ida skal hjem å hvile før de skal hente datteren hos besteforeldrene. Hverdagen går videre. Sånn som de to er så opptatt av at den skal. Alt skal være mest mulig normalt for 5-åringen.

– Hvordan klarer du å være så positiv?

– Hvis jeg tenker på andre som har det verre enn meg, og ikke er så navlebeskuende, så hjelper det meg med å være positiv.

Ida ser på mannen sin. Nå er det hans bacheloroppgave som gjelder. Han studerer for å bli sykepleier, som Ida. Dagen etter kontrollen skal han få svar på bacheloroppgaven. Nå er det viktigst. Om knappe tre måneder går turen igjen tilbake til Radiumhospitalet for kontroll. Om åtte måneder skal Ida være 5895 meter over havet, på toppen av Afrikas høyeste fjell. Noen er redd for at hun ikke skal nå målet sitt.

– Det blir ikke noe nedtur. Jeg har bestemt meg for at jeg skal til toppen. Det skal veldig mye til for å stoppe det.