Dette postkortet er sendt inn av Trond Brenden-Veisal, Nesoddtangen
Det er høst 2001 og vi har hatt en strid tid de siste månedene. Håkon er tvangsinnlagt på Lien, en psykiatrisk behandlingsinstitusjon for ungdom. Min jobb vil at jeg skal reise til Vila Nova, en gruve i staten Amapa nord for Amazonas utløp i Brasil, hvor vi driver letevirksomhet etter krom -mineraler i jungelen.
Jeg kan ta med Håkon på jobb hvis jeg vil, dersom Håkons behandler gir tillatelse. Det gjør han og vi klargjør for en to måneders reise.
Turen over Atlanteren sammen med Håkon gikk fint. Vi tok oss en pils og litt god mat på Gardermoen. I Frankfurt gikk vi bare rett til ”gaten” og dro videre omtrent med en gang. En rødvin på flyet, blant en haug med tyske turister, samt to Alopam sovemedisin gjorde at Håkon sov til Salvador. Jeg sov også mesterparten av flyturen og våknet kun til ekvatorristingen som kom ved utløpet av Amazonas.
Trøbbel i passkontrollen
Vi kom til Rio klokken 06.30 om morgenen lokal tid. Håkon skled gjennom passkontrollen. Jeg ble innkalt på kontoret til Policia Federal fordi jeg ikke kunne vise fram mitt brasilianske ID kort (jeg hadde selvfølgelig tatt med Håkons).
For mitt hadde jeg sent til min jobbs kontor i Rio for en måned siden etter oppfordring fra Raymundo som jobber for oss der. Jeg sitter å venter inne på politi kontoret. De må bare spise litt empelada, drikke litt juice, pirke seg litt i tennene, skravle litt med hverandre, for til sist, etter en time; - ”Senior Veisal, O que seu proffecaõ”.
Jeg går bort til pulten til politimannen og sier ”ogeologo”. ”Sente se, por favor”, sier han, ”obrigado”, sier jeg. Jeg tenker han skriver ut et midlertidig ID kort til meg. Men nei, min første bot i Brasil er et faktum, på 155 Reais, ca 600 norske kroner, betal innen 5 dager, chaõ. Tosken Raymundo tenker jeg, du har faen meg ikke greie på hva du driver med.
Håkon er utålmodig
Håkon har ventet lenge og er ganske utålmodig. Vi setter bagasjen inn på oppbevaringen og gjør oss klar til å dra til Copacabana. Det striregner ute. Vår boble av solskinn, lettkledde mennesker og varm sand mellom tærne liksom sprekker.
Vi kommer frem til en regnfull ”Rua de Princessa Isabella” ved den østre ende av Copacabana. Jeg sier til Håkon, jeg har ikke bestilt hotell, men vi kan prøve å finne det hotellet Svein Erik pleier å bo på, Acapulco Copacabana hotel. Gjør det fort sier han. Utålmodigheten fra ventingen på flyplassen har ikke helt sluppet taket.
Sinneutbrudd
Jeg begår den store feil å ta til venstre i ”Rua de Princessa Isabella” isteden for til høyre. Håkon må gå 150 m ekstra og surner enda mer til og spør hva faen er det jeg driver med? Min tålmodighet er brukt opp og jeg snerrer, kan du ikke se at jeg gjør det beste jeg kan? Det er ikke bra sier han. Nå må du hold kjeften, sier jeg og ikke sutre som en liten drittunge. Det gjorde susen. Jeg fikk ut mitt gufs, han flirte og sa, en liten drittunge du liksom, og holdt kjeft resten av tiden.
Hotellet lå bare 50 m unna. Vi tok inn på luksusrom til 130 R$. Det er ca. 520 norske kroner. Rommet var ok. Det var stort, hadde et ok bad, balkong, minibar og air-condition.
Vi spiste en typisk brasiliansk frokost med hvitt brød, kaker og frukt, skiftet til kortbukser og gikk ned påstranda. Yrregn, tåke, 16-17 grader i sjøen og ingen mennesker var det vi fant. Vi hadde likevel en deilig spasertur langs hele stranden, vassende i vannkanten, stoppet og satt oss ned til en røykepause. Det var deilig og avslappende.
Psykisk helsevern på Copacabana
Jeg går å funderer på en liten fortelling om hvordan det er å være på tvungen psykisk helsevern på Copacabana. For å si det kort. Det er meget bra, det er Atlanterhavsvann og sand mellom tærne, det er solskinn som bryter gjennom skydekket, det er ”Caipirnha” på en fortausrestaurant på” Avenida da Atlantica” og det er MacDonalds mat brakt i pose tilbake til hotellet. Jeg sender en liten takknemlig tanke til Håkons behandler, som gav grønt lys til dette.
Vi slapper av litt på hotellet og drar til ”Porcaõ Copacabana”, en grill restaurant. Det er mye mennesker så vi må vente i 10 minutter før vi kommer inn. Maten var god, men konklusjonen er den samme nå som tidligere, ”Porcaõ Ipanema” er bedre og vil være stedet vi går på neste gang.
Videre til Macapa
Håkon og jeg blir enige om at vi drar tilbake til flyplassen, sjekker inn og setter oss på kafeen og leser. Flyturen til Macapa, som ligger ved utløpet av Amazonas, gikk fint og vi sov mesteparten av tiden. Å gå ut av flyet og spasere over flyplassen til terminalen var en merkelig følelse. Tropenatten er fuktig og varm.
Å kjøre gjennom Macapa føltes veldig kjent. Det var akkurat som om vi dro derfra i forrige uke. Vi sov godt første natta og våknet tidlig. Vi slappet av hele søndagen. Det var lurt å ha søndagen å akklimatisere seg på.
Glad for å være tilbake
Håkon var glad over å være tilbake. Mandagen gikk med til å reise inn i jungelen til Vila Nova og til å installere oss der oppe. Vi bor i ”Beverly Hills”, en heller sjaber trebygning med to soverom. Det er likevel fint å være der.
Håkon er stadig jakt etter kryp. Kryp finner han også, da han i kjent stil har strødd alle klær og tomme brusbokser med og uten slanter og sneiper utover gulvet, krydret med truser og bukser. Jeg sier at ”du skaper perfekte forhold for biller, maur og annet kryp å gjemme seg bort i”.
Slange på vei inn
Tirsdag ved lunsjtider er jeg påvei opp til Beverly Hills etter å ha spist. Jeg får øye på en slange som prøver å krype inn gjennom sprekkene i døra; Den har krøpet oppover døra og sitter nærmest på dørhåndtaket og skal til å stikke sitt hode inn gjennom sjalusien. Nei, tenker jeg, dette er vårt hus. Håkon er inne, så dit får du ikke gå. Jeg ser meg om etter en pinne, men finner bare søppelkassa utenfor huset.
Jeg griper søppelkassa og slår mot slangen og sier, pell deg vekk din grønne slimete snok. Den ser på meg og den ser ut som den tenker ”hvem er han der”?. Den kryper ned på betongen og glir ned påbakken og mot skogen. Jeg tenker jeg vil ha litt mer fart på’n og hysjer etter den. Den får virkelig opp farten og farer som en pil inn i skogen.
Den lille slange- seansen er over og jeg er fornøyd over å ha jaget den bort. Slangen var en ”Papagayo”, med farge som en irrgrønn Ararat papegøye, giftig, og pleier å ligge opp på det grønne bladverket i hodehøyde.
Jobber til fortjent ros
Håkon jobbet både tirsdag og onsdag, henholdsvis 4 og 5 timer. Han får kreditt for reisedagen på mandag med 4 timer. Han sliter litt med å finne ro under jobbingen, men han sitter der og gjør en utmerket jobb.
Mye fortjent ros får han. For å brekke av dagene drar vi til Samaca på torsdag sammen med Eduardo, Mario og Sean. Vi tilbringer ca 4 timer i regnskogen og Håkon er med.
På vei tilbake fra et av stedene vi driver boring, kapper en av veiviserne våre hode av en liten giftslange. ”Surucucu”, som i voksen størrelse kan være en liten djevel. Håkon blir litt mere oppmerksom på omgivelsene etter denne episoden.
Demoner vaskes bort
Til tross for dette tar Håkon av seg klærne og bader i den store bekken ”Igarape Curumuri”. Fin sandbunn og kjølig vann fører til at demonene som har plaget ham hele dagen vaskes bort og Håkon blir i perlehumør og sier at dette er en fin tur.
Vi spiser en enkel lunsj i Campen, skyter sprettert, tar nok en tur på 1 1/2 time for å se på neste undersøkelsesområde og drar hjemover med norsk musikk i kassettspilleren til firehjulstrekkeren. Det er ganske eksotisk å kjøre gjennom jungelen på en kjerreveg og høre på ”Steinstolen”, en norsk springar.
