De lange korridorene

De andre rundet hjørnet i enden av korridoren, og gikk til venstre. Vi var helt alene i den lange gangen. Uten et ord stoppet vi brått.

Cruiseskip ved Stad
Foto: Frank Tangen/Floranett.no

Dette postkortet er sendt inn av en som kaller seg R.A.

Vi gikk side om side i den lange korridoren. Vi gikk litt for langsomt, jeg merket meg det, akkurat som om vi var i ferd med å kjøpe oss litt ekstra tid. Jeg hadde vært på denne båten før, og det var alltid litt vanskelig å finne frem, og ikke minst tilbake igjen til lugaren.

De andre gikk et stykke foran oss, de pratet lett og muntert. De hadde det åpenbart hyggelig. Vi pratet ikke, der vi gikk nedover den lange gangen. Det var allikevel en deilig stillhet og ro i mellom oss. Jeg følte slett ikke at det var nødvendig å finne på noen morsomme eller høflige ting å si, noe jeg vanligvis ville gjort.

Vi gikk litt for sakte

Vi gikk nedover gangen med litt korte skritt, litt for sakte. Bølgene rullet og den store tunge båten la seg taktfast og vekselvis i fra den ene til den andre siden. Kanskje det var grunnen til at jeg følte vi gikk litt sakte? At vi måtte ha beina godt plantet på dørken?

Jeg var vant til å ha god bakkekontakt, jeg var oppdratt til det. Jeg kom i fra et hjem med en streng oppdragelse. Ble tidlig lært til å skulle være flink og pliktoppfyllende. Kanskje la jeg mer i det, enn mine foreldre egentlig hadde ment, kanskje var det bare min natur? Jeg fikk opp gjennom hele oppveksten og ungdomstiden høre hvor pliktoppfyllende og flink jeg var. Jeg kan aldri huske noen fortalte meg om følelser eller "magefølelsen", nei, alt skulle være så fornuftig.

Betraktet min kone på avstand

Jeg løftet blikket og så nedover i korridoren. de pratet fortsatt muntert, min kone og min kamerat. Jeg betraktet min kone. Plutselig kunne jeg betrakte henne på avstand, objektivt på en måte. Et øyeblikk følte jeg stolthet, hun var jo så vakker, blid med masse smittende utstråling. Hun ville jo alltid det beste for alle. Tre barn hadde vi også fått sammen, årene gikk så fort, de var snart voksne nå.

Vi traff hverandre tidlig, min kone og jeg, hun passet så godt inn i rollen som kone følte jeg. Vi gikk litt for sakte, de andre fikk stadig et større forsprang på oss. Med ett kom det en dønning som var kraftigere enn de andre, skuldrene våre dunket lett mot hverandre. Jeg snudde meg mot henne og så henne rett i øynene. De var vakre, tindrende blå. Det strålte en varme i øynene hennes, en trygghet. Jeg hadde betraktet øynene hennes mange ganger før, vi kjente hverandre ganske godt.

Gift med min kamerat

Hun var gift med min kamerat, og vi hadde vært omgangsvenner i flere år. Det hadde bestandig vært så koselig å stikke innom på en kopp kaffe. Jeg følte vi alltid var velkommen. Jeg følte at jeg kunne prate, spesielt med min kamerat sin kone, på en helt annen måte enn med andre.

Hun stilte helt andre spørsmål enn andre venner. Hun så meg med helt andre øyne enn andre. Med andre venner følte jeg ofte at jeg var "grei å ha" når de trang meg, men hvis jeg hadde det vanskelig, så var de fraværende.

Alene i den lange gangen

Vi var ofte uenige om mye, men respekterte hverandres meninger. Vi lo av de samme tingene, og jeg trang aldri å forklare en vittighet for henne, hun tok den alltid med en gang. Vi respekterte hverandre, med alle våre feil og mangler, på en fin måte.

De andre rundet hjørnet i enden av korridoren, og gikk til venstre. Vi var helt alene i den lange gangen. Uten et ord stoppet vi brått. Jeg tok tak i overarmen hennes, og snudde henne med ryggen mot veggen. Tiden stoppet opp, og vi forstod det begge to. Vi var slett ikke redde for at noen skulle se oss. 40 år med fornuft, plikt og veloverveide avgjørelser skulle kastes på "båten".

Forbudt kyss

Det kjentes ut magen og brystet var fylt til randen med en lengsel som bare måtte ut. Ord var overflødige. Jeg bøyde meg i mot henne og kysset henne, vi presset kroppene våre inntil hverandre. Det føltes som om vi var to halvdeler som endelig fant hverandre, og trengte hverandre.

Med ett forsto jeg all kritikken jeg hadde fått opp igjennom årene. kritikken av alle mine mangler som kjærlig, oppmerksom, for opptatt av jobben osv. Jeg skjønte at det var en dimensjon til i livet, som jeg ikke hadde fått helt med meg dessverre.

Et stille valg

Våre lepper skiltes, og våre kropper slapp taket i hverandre. Vi gikk rolig videre uten ett ord, vi gikk til enden av korridoren. Vi stoppet der i enden av korridoren, og kikket oss til høyre og venstre. "Hvem vei skal vi gå", spurte hun meg stille. Vi så hverandre dypt inn i øynene, og jeg kunne se lengselen og kjærligheten der inne i øynene hennes. Jeg trakk pusten dypt og sa "vi får ta til venstre etter de andre".

Fornuften hadde tatt tilbake kontrollen.