Triumf for norsk operaregissør

Stefan Herheims oppsetning av Alban Bergs ”Lulu” er en genistrek. Operaen om urkvinnen som sprer galskap og død blir også en historie om operakunsten.

LULU - Kgl. Teater 10/2010

Sine Bundgaard som Lulu i København og med to av sine tilbedere.

Foto: Miklos Szabo

Vignett anmeldelse
Foto: NRK

Lulu, opera av Alban Berg. Tekst etter Frank Wedekind, uroppført 1937
Ny bearbeidelse ved Eberhard Kloke (2010).
Gisela Stille (Lulu) (vekslende med Sine Bundgaard), Randi Stene (Grevinne Geschwitz), Magne Fremmerlid (dyretemmer, teaterdirektør, atlet), Johan Reuter (Dr. Schön/Jack the Ripper) Johnny van Hal (Alwa), Sten Byriel (Schigolch) m.fl.
Det Kongelige Kapel
Scenografi: Heike Scheele
Regi: Stefan Herheim
Musikalsk ledelse: Michael Boder
Coproduksjon med Den Norske Opera og Semperoper Dresden
Premiere Det Kongelige Teater, København, 15. okt.-10. des. Oslo 16. februar 2011.

For norsk operapublikum blir 16. februar en merkedag. Da forflyttes Stefan Herheims operafest av en oppsetning fra København til Oslo. Historien om morder-engelen Lulu griper med sin ville musisering og bildefantasi.

Magnetisk

Denne skrekkoperaen er en av milepelene i 1900-tallets operahistorie. Selv om musikken snart er åtti år gammel, fremstår den som modernistisk krevende.

Den ekspresjonistiske teksten til Frank Wedekind forteller om den magnetiske Lulu, kvinnen med mange ansikter med lik strødd etter seg. Hun blir enke tre ganger før hun tar seg betalt for sine tjenester av tre kunder. Den tredje heter Jack the Ripper, og han blir hennes siste….

Opera i operaen

Lulu

Stefan Herheim i arbeid i København

Foto: M. Szabo

Regissøren Stefan Herheim huskes i Norge særlig for sin storslåtte ”Tannhaüser” i våres i Bjørvika og tidligere ”Julius Cæsar” på Youngstorget. Han har tydeligvis funnet nøkkelen til sitt regigrep der en av Lulus tilbedere er operakomponist og sier ”man kunne skrive en interessant opera om henne”. Så utspilles operaen om Lulu som en forestilling på det gamle teater-og operahuset på Kongens Nytorv med ”Ej blot til lyst” over scenen.

Dette spillet i spillet, opera i operaen, holdes i en oppstyltet, ekspresjonistisk spillestil som skaper avstand med sine effekter fra både rituale og stumfilm.

Sex og død

Lulu

Lulu og Schigolch, far eller elsker?

Foto: M. Szobo

I første del av operaen er vi betraktere til det groteske drama. Men i den overdådige finalen bryter operakulissene sammen. Det er både en hyllest til teatret og samtidig ikke bare et spill. Lulu kommer truende nær, og vi har alle det destruktive i oss.

Dette er mer enn tabloid sex og død på scenen. Som komponisten Alban Berg selv sa: ”Bare ved å forstå sensualiteten i menneskets dybder, eller rettere sagt høyder, kan vi forstå den menneskelige psyke”.

Klovne-zombier

For det andre tar regien tak i åpningens ”Velkommen til dyrehagen” og utvikler derfra sitt burleske persongalleri. Verden er en zoologisk hage og et sirkus, og danserinnen Lulu er ”urkvinnen, det ville, vakre dyr”. Hun er en ”slange og skapt til å volde ulykke, lokke, forføre, forgifte” .

Lulu

Sirkus på scenen

Foto: M. Szobo

Lulu er på vei til sin egen likferd i denne tragiske farsen, men underveis dør først hennes ektemenn og hennes elskere. De blir til en voksende flokk av klovne-zombier som spiller med i sirkusorkestret på scenen med grep fra middelalderens frodige commedia dell’ arte.

Forløser partituret

Et tredje regigrep er hvordan det skapes sterke psykologiske forbindelser i persongalleriet. De sterke og tydelige typene går inn i nye identiteter på en overbevisende måte som når hennes mest hengivne elsker blir hennes morder.

Herheim har lyttet til partituret, og vi opplever igjen en oppsetning fra ham der detaljene i teksten og musikken forløses av det sceniske. Det skyldes også Herheims faste medarbeidere i dramaturgi, kostymer og scenografi at dette blir et karneval som griper.

Teatral musikk

Lulu

Opera i operaen: Ej blot til lyst.

Foto: M. Szobo

Alban Berg var elev av modernistpioneren Arnold Schönberg, skaperen av den nye tonaliteten bygd på alle tolv tonene og ikke bare de vanlige syv i vår dur og moll. Berg førte det nye musikkspråket fra 1920-årene videre, men myket det opp uten å miste den komplekse og strenge stilen.

Det er en enormt teatral musikk som kjærtegner hvert ord og stemning. For eksempel er det musikken som forteller at den brusende og ekte kjærligheten bare finnes i møtet med hennes velgjører Dr. Schön.

Ny rekonstruksjon

Komponisten døde før slutten av operaen var ferdig, og operaen ble uroppført i 1937 med bare to akter. Først etter enken Helene Bergs død kunne andre komponister prøve seg på en fullførelse. I København (og Oslo) brukes for første gang en rekonstruksjon av den tyske komponisten Eberhard Kloke.

Hans nye tredje akt er delvis kammermusikalsk og åpner for musikere på scenen. Det er et dristig og flott grep hvordan pianist, fiolinist og trekkspiller går rett inn i handlingen.

Behersker med glans

Lulu

Gisela Stille i tittelrollen

Foto: M. Szobo

Sangere og orkester under ledelse av den tyske dirigenten Michael Boder behersker det komplekse stoffet med glans.

To av Københavneroperaens egne sopraner deler på tittelrollen, og i hvert fall er Gisela Stille praktfull både musikalsk og teatralt som den yndig hengivne og sadistisk manipulerende Lulu. Det er også hun som etter planen som skal synge i Oslo-oppsetningen.

Norske sangere

Det er også gledelig at to norske sangere innrammer forestillingen i København. Magne Fremmerlid setter seg i respekt i åpningsmonologen og i flere andre roller.

Randi Stene har mye å spille på som den lesbiske grevinnen. Hun får siste ordet i sitt betagende requiem for den døde Lulu, som hun skal være sammen med i evighet.

Dronningen

Ved forestillingen forleden kom også dronning Margrethe, som hun ofte gjør, diskret inn og fulgte forestillingen.

Danske kritikere var overstadige i sin hyllest av oppsetningen ved premieren i oktober, og seks forestillinger i det nye store operahuset ute på Holmen har vært jevnt godt besøkt. Så er det ytterligere to forestillinger i desember før Lulu reiser nordover.