Trenger filharmonikerne nytt hus?

Symfoni nr.2 ”Oppstandelsen av Gustav Mahler
Solister: Inger Dam-Jensen og Petra Lang
Oslo filharmoniske kor og orkester
Dirigent: Jukka-Pekka Saraste.
Oslo konserthus 26., 27. og 28. august. Direktesending i NRK P2 torsdag 27.august

Mahlers storslagne andre symfoni kan ta pusten fra noen og hver og er praktfull musikk. Framførelsene denne uken, fra onsdag til fredag, ble et apropos til debatten om egnet lokale for Oslofilharmonikerne. Samtidig lager orkesteret ris til sin egen bak når de legger fram et sjeldent musealt sesongprogram.

Det var all grunn til at framførelsen av Mahlers andre symfoni skulle bli en fulltreffer hvilket det også ble. Orkesteret kjenner musikken, og en tidligere framførelse med Mariss Jansons er til og med på CD. Og orkesteret kjenner dirigenten Jukka-Pekka Saraste.

Nå begynner han nå på sin fjerde sesong og er midtveis i sin syvårsperiode fram til 2013.

Mastodont

Mahlers andre symfoni er en mastodont med nærmere halvannen time musikk. Mahler strødde om seg med innholdsmessige begrunnelser for sin musikk, og her er det om liv og død har en mening, intet mindre.

Første sats er en mektig sørgemarsj, og deretter foreskriver komponisten fem minutter pause, - hvilket sjelden respekteres, heller ikke i går.

Dommedagstrompeter

Etter et lykkelig solblikk av en vals i andre sats og deretter et skrekkfylt mareritt synger en mezzosopran om menneskets dypeste nød. Og så tar det skikkelig av i siste sats med dommedagstrompeter plassert utenfor salen og ropet etter barmhjertighet.

Da setter koret inn med Mahlers egen uendelig vakre oppstandelseshymne, velmodulert framført av koret og av nydelige solister, om at hjertet skal bæres til Gud.

Upresis

Saraste tok tak i heftigheten i musikken fra første stund og aksentuerte kontrastene. Derfor ble også den avsluttende stigningen så mektig. Men han er ikke så tydelig verken overfor musikere eller korsangere at det blir presist. Det trengs en større disiplinerende perfeksjonisme for å få den helt finslipte klangen.

Det manglet også mye i kontrasten til blåserne som Mahler vil la klinge fra ødemarken. Det hørtes ut som de satt på podiet.

Feinschmeckerakustikk

En så kraftfull framførelse avslører at salen ikke er den beste fordi det klinger påtrengende og presset.

Det var stas for tretti år siden da Oslo konserthus var nytt. Alt var bedre enn den lille Universitetets Aula. Men etter hvert har vi både i Grieghallen i Bergen, i den nye Operaen og ikke minst gjennom radio hørt hvordan orkestermusikk kan klinge: fulltonende, nært og fritt på en gang.

Et nytt filharmonisk hus er et så stort kulturpolitisk løft at det må begrunnes bedre enn med feinschmeckerakustikk. Vi trenger ikke trenger et nytt hus bare for å høre Mahler enda bedre.

Umistelig

Kravet må begrunnes i at denne musikken er viktig for en levende kultur. Mahler er alltid viktig, grensesprengende og givende. Men der stopper Oslofilharmonien.

Denne uken var sesongåpning, og hele sesongen viser et alarmerende behov for både en ny repertoartenkning og et nytt hus. Det blir ikke noe nytt hus hvis ikke filharmonikerne skjerper seg og på en helt ny måte blir en umistelig del av den levende og nyskapende kulturen.

Kraftsentrum

Det er løfterikt når direktør Odd Gullberg skriver i programmet at orkesteret skal ”være et kraftsenter i norsk musikkliv og en drahjelp for norske utøvere og komponister”.

Da bygger han på et såkalt ”visjonsdokument” fra 1999. Der står det at orkestret skal ”bidra til å få fram nyskaping samtidig som det tar vare på tradisjonen. Ambisjonen er å være et kraftsentrum i norsk kulturliv og et kraftsentrum i europeisk musikkliv".

Nyskapende Previn

Men dette er meningsløst tomme ord når programmet viser noe helt annet i praksis. I denne sesongen fremstår faktisk den avgåtte og utskjelte sjefsdirigenten Andre Previn som mer nyskapende enn Jukka-Pekka Saraste.

For fem år siden under Previn var det tre urfremføringer og tjueen norske samtidsverker.

Null uroppførelser

I fjor var det en uroppførelse og i år null uroppførelser!

De levende norske komponister som spilles er Arne Nordheim, Gisle Kverndokk med en fiolinkonsert fra 1992, og et nytt verk av Ketil Hvoslef, ”Ein Traumspiel”, som det unge dirigenttalentet Eivind Gullberg Jensen bringer med seg fra Tyskland.

På 1970- og -80-tallet var det ti-femten nyere norske verker på programmet hvert år.

Norske dirigenter

Orkesteret er mer opptatt av å styrke en norsk tradisjon på dirigentsiden enn på komponistsiden. Seks norske dirigenter slipper til sammen med stjernenavn som Kent Nagano.

Og elleve av våre ledende norske solister spiller i blanding med internasjonale toppnavn.

Souvenirorkester

Den svært så forsømte komponisten Olav Anton Thommesen sa en gang: symfoniorkestret blir et souvenirorkester. Det hjelper ikke å skylde på at publikum ikke vil høre pling-plong-musikk og at komponistene må tenke mer på publikum. Det er orkesteret som lager sine egne programmer. Det er noe sykt når en sentral musikkinstitusjon i den grad er ute av takt med sin egen tid.

Symfoniorkestrene har et ansvar for at den norske samtidsmusikken skal bli bedre. Det gjøres ved å slippe løs, ved å prøve og feile, - og også lykkes. Orkestrene har en forpliktelse til eksperimentering.

Identitet

Hva hadde vi sagt hvis et teater bare spilte Ibsen? Norsk billedkunst slutter ikke med Edvard Munch. Ballettrepertoaret slutter ikke med Svanesjøen. Jo Strømsgrens dansekunst reflekterer vår egen tids livsfølelse og hjelper oss til å se oss selv.

Mahlers mektige Oppstandelsessymfoni gir håp og livsglede. Men det er ikke nok. Samtidsmusikken er med på å gi oss identitet i dag.

Et nytt konserthus vil komme hvis det er viktig nok.