Hør:
Dette postkortet er sendt inn av Anna Ånensen, Mandal
Vi hadde flytta, familien vår på seks. Nå skulle vi barna foreviges på det nye hjemstedet. Fotoapparat var ren luksus og en aldeles nymotens oppfinnelse, så derfor hadde man gjort en avtale med naboen vår, Anders.
Litt før han kom, ble vi staset opp. Nye lusekofter, pene bukser, nysydd kjeledress, og den nye kåpa mamma hadde sydd. Den var vinrød, husker jeg, og hadde en deilig, myk, svart fløyelskrage. Så kom Mamma med strømper. De var helt nye, kvite og stive. Attpåtil luktet det litt rart av dem og jeg hadde aldri sett dem før.
Maur i strømpene?
Motvilllig tok jeg i dem, men allerede da sted motviljen i meg! Dessuten klødde og stakk dem noe aldeles forferdelig –så jeg lurte faktisk på om det var maur i dem. Jeg dro dem av igjen, for å forsikre med om at det ikke var tilfelle.
Men det skulle jeg ikke ha gjort. Da begynte drakampen! Jeg var kjempesta og var helt sikker på at jeg skulle vinne den kampen; helt til jeg fikk et ultimatum: Bilde eller strømpene!
Nå ble gode råd dyre, dessuten var Anders snart å se.Vi blei stilt opp på den høye steintrappa. Jeg tørket så godt jeg kunne tårene som sved i øynene, prøvde meg på noen smilegrimaser i all hast. Så ble bildet tatt. Et høytidelig øyeblikk for mange. Kanskje aller mest for mine foreldre.
Forsiktig glis
Der står mine tre søsken, nokså alvorlig – mens jeg står og gliser forsiktig, og tviholder meg i rekkverket. Etter uttrykket å dømme, er det med en blanding av protest, resignasjon og avsky!
Hvilken skjebne de kvite ullstrømpene fikk er ei gåte – det var første og siste gang jeg ble bedt om å gå med dem! Hurra for de myke strømpebuksene!
