Avsender for dette postkortet er Erling Lund fra Fyllingsdalen.
Med penger i veska og min datter med som reservesjåfør, tok vi flyet fra Bergen til Gardermoen sent på kvelden og skulle over Hardangervidda tilbake samme natt.
Med garanti
Min datter er en flink sjåfør, og jeg sjekket bilen så godt jeg kunne da vi møtte selgeren. Fremdeles med garanti om at bilen kunne kjøres over.
Så bra ut i motorrommet og understellet var i orden så langt jeg kunne se. Vi tok farvel, fylte tanken kjørte med godt humør.
Da vi kom oss avgårde var det sent og ingen mennesker ute, snødrev i luften, varm bil og radioen sa det var åpent over Hardangervidda. Ingen forstyrret oss.
En ulyd
Oppe i Hallingdalen begynte noe å banke og rattet vibrerte, det tydet på ledd som var dårlige. Det snedde og vi ble enige om å stoppe på en tom bensinstasjon, med lys under et utspring og betong å ligge på.
Primitive undersøkelser viste slark i drivledd på venstre side, men vi kunne ikke gjøre noe med det da. Ble enige om å kjøre til Geilo, som lå noen mil lengre opp. Det snødde tett fremdeles og jeg må innrømme at jeg var temmelig nervøs for hele opplegget.
Ulydene ble etterhvert sterkere og jeg trodde ikke vi ville klare oss til Geilo. Hva kunne vi gjøre? Ikke et menneske å spørre og fremdeles snødde det kraftig. Vi begge følte oss litt redde, men ingen ville ikke gi uttrykk for det. Vi nådde Jons Kro litt forbi Geilo, tomt og mørkt, men de var gode venner av oss, så vi stoppet og diskuterte om vi skulle vekke dem.
Avskåret
Bråket hadde blitt mindre på den siste strekningen, så vi bestemte oss for å fortsette turen. Går det bra så går det bra.
Vi skiftet sjåfør og kom oss i gang igjen. Pusserne frøs på ruten og sikten ble dårlig. Vi stoppet og gjorde rent i bitende kulde, med varmeapparatet på fullt. Etter en stund kom vi forbi Haugastøl og trosset bakkene oppover mot Utvann, lyden tiltok igjen.
En skremmende verden, ett hull med ulne snøvegger rundt oss, og vi hadde lukket siste dør mot sivilisasjon bak oss, avskåret all hjelp.
Et skremmende helvete var det og bråket under bilen ble ikke mindre, men det var bare å håpe og stole på oss selv. Ingen andre biler, ikke en brøytemaskin heller, de er de siste som forlater fjellet, det visste jeg fra før.
Snøinferno
Jeg har kjørt over Vidda i 45 år, derav mange ganger om vinteren. Hvor langt var vi kommet? Ville vi klare resten i dette drevet og hvordan ville det gå om vi fikk stopp nå?
Tankene om infernoet romsterte i hodet, og hvilke muligheter vi hadde med en bil som knakk sammen når som helst. Et lys i det fjerne kom opp foran bilen. En maskin, med store lyskastere og gulfarge, en brøytemaskin i arbeid. Med gul farge og et håp. Den jobbet på stedet og var ikke på vei øst eller vest, den bare var der.
Atter en gang vurderte vi å søke hjelp, men maskinen stilte seg på siden for å la oss forbi. Vi blinket med lysene, fikk en ny driv og kjørte videre. Bråket hadde delt seg opp nå, flere steder under bilen ga lyder fra seg, det var nok eksosrøret som hadde vart lenge nok. ’
- Holder det til vi er kvitt snøen, så er det snart morgen og vi kan sove litt i bilen.
Siste bil
Vi snakket og kjørte, endelig kom vi til Dyranut som er regnet som høyeste punkt på veien og alltid et vakkert syn når det dukker frem i snødrevet. Troen på at vi skulle klare det kom tilbake og min datter ble beroliget og ville prøve å sove litt, så hun senere kunne overta rattet igjen. Var usigelig trøtt jeg også.
På vestsiden kjørte vi fort ned i regn og mildere temperatur, bråket var infernalsk, men vi kom til å klare oss. Jeg kunne senke skuldrene og slappe litt av. Vidda var stengt i mange dager etterpå og vi var eneste bil over den natta.
Selgeren har lovet å aldri garantere en tur over vidda i en bruktbil for salg igjen.
