Hopp til innhold

Wagners Ring: Rhingullet

Lørdag 8. september kl. 19.03 (til 22.00) får du første del av Wagners firekvelders operasyklus på P2.

Richard Wagner (ca. 1862)
Foto: Cäsar Willich (1825–1886) / Wikimedia

Dette er historien om hvordan dramaet starter. Alberich som stjeler det magiske gullet fra Rhindøtrene, asverger kjærligheten og smir ringen som gir stor makt og rikdom, om Wotan som tar det fra Alberich for å betale kjempene for å ha bygget Valhall. Om forbannelsen som viser seg å virke. Og om Erdas advarsel til Wotan at hans plan for å få ringen tilbake vil føre til gudenes fall...

Fra Bayersk Statsopera i München 4. februar 2012

Richard Wagner (1813-1883): Das Rheingold, prolog til Der Ring des Nibelungen

Johan Reuter, bassbaryton, Wotan
Levente Molnár, baryton, Donner
Thomas Blondelle, tenor, Froh
Stefan Margita, tenor, Loge
Ulrich Ress, tenor, Mime
Thorsten Grümbel, bass, Fasolt
Phillip Ens, bass, Fafner
Sophie Koch, mezzosopran, Fricka
Aga Mikolaj, sopran, Freia
Catherine Wyn-Rogers, mezzosopran, Erda
Eri Nakamura, sopran, Woglinde
Angela Brower, mezzosopran, Wellgunde
Okka von der Damerau, alt, Flosshilde
Johannes Martin Kränzle, bassbaryton, Alberich

Bayersk Statsoperas orkester Dirigent: Kent Nagano

Rhingullet: Rhindøtrene passer gullet
Foto: Wilfried Hösl / Bayersk Statsopera

Scene 1

Das Rheingold begynner med et rullende forspill i 136 takter (fire minutter) over en eneste akkord (Ess-dur), som skal representere den evige bevegelsen til elven Rhinen. Musikken tiltar i styrke og bevegelse til Rhindøtrene viser seg i Rhinen. De tre naturvesenene Woglinde, Wellgunde og Flosshilde leker i nærheten av Rhingullet – en kostelig skatt de er satt til å vokte. Alberich, en nibelungdverg, kommer opp fra underverdenen og begynner å flørte med dem. Men Rhindøtrene gjør narr ham fordi han er så stygg og erter ham, så han beginner å bli ergelig. I det solen begynner å stå opp glimrer det i gullet fra dypet, og de svømmende søstrende begynner å lovprise gullet sitt. Alberich spør dem hva det er og klarer å lure fra dem mer enn de har lov til å si: Den som smir en ring av det, og dessuten avsverger kjærligheten, kan bli verdens hersker. Rhindøtrene tror ikke de har noe å frykte fra den lille heslige mannen, men skjønner ikke at de egentlig har gjort det veldig enkelt for ham: Alberich har skjønt at mye elskov blir det ikke på ham likevel, så han forbanner kjærligheten, stjeler gullet og smetter ned i avgrunnen han kom fra for å smi seg en liten ring. Rhindøtrene ytrer sin fortvilelse over om ha mistet skatten sin og svømmer sin vei.

Rhingullet: Alberich knabber gullet
Foto: Arthur Rackham (1867-1939) / Wikimedia Commons

Scene 2

Wotan, gudenes hersker sitter å sover på toppen av et fjell sammen med sin hustru Fricka. Hun våkner og får se et praktfullt, gyllent slott bak dem. Hun vekker ektemannen og forteller ham at deres nye hjem er ferdig. Det var kjempene Fasolt og Fafner som bygget slottet, og som betaling har Wotan lovet dem Freia, Frickas søster og kjærlighetens gudinne. Fricka er bekymret for sin søster, men Wotan er sikker på at de ikke behøver å gi fra seg Freia.

Så stormer Freia inn, vettskremt, fulgt hakk i hæl av Fasolt og Fafner som krever betaling for byggearbeidet de har utført. Fasolt påpeker at Wotans makt er opprettholdt av runene som er risset inn i spydet hans, inkludert kontrakten med kjempene. Donner (tordenguden) og Froh (vårguden) kommer for å forsvare Freia, men Wotan hindrer dem. Han kan ikke stoppe kjempene med makt og endre deres avtale.

Til Wotans lettelse dukker Loge (ildguden) opp. Wotan har et håp om at den lure Loge kan finne en vei ut av knipen. Loge forteller at dvergen Alberich har tatt Rhingullet og laget en mektig og magisk ring av den. Wotan, Fricka og kjempene får alle veldig lyst på denne ringen, og Loge mener den beste metoden å få tak i gullet på er gjennom tyveri (”durch Raub!”). Fafner forlanger gullet som betaling og tar med seg Freia som gissel inntil Wotan legger gullet på bordet.

Det var Freias gyldne epler som holdt Gudene evig unge. I og med hennes fravær begynner de nå å eldes og svekkes, og Wotan er nødt til å følge Loge ned på jorden og i underverdenen for å få tak i Ringen. Et orkestralt mellomspill skildrer Loge og Wotans nedstigning til Nibelheim. Musikken her et ”kor” av tolv ambolter spesifisert av Wagner med klang og tonehøyde, med Nibelungenes punkterte rytmer – et bilde på hvorden Nibelungene nå er blitt til treller under Alberichs nådeløse makt.

Rhingullet: Ta ikke Freia!
Foto: Wilfried Hösl / Bayersk Statsopera

Scene 3

I Nibelheim har Alberich gjort alle Nibelung-dvergene til sine slaver. Han har også tvunget broren Mime (en mestersmed) til å lage en magisk hjelm, Tarnhelm , som kan forvandle bæreren til det han vil og til og med gjøre ham usynlig, slik at han lettere kan plage sine undersåtter. Nå kommer Wotan og Loge og støter på Mime som forteller om hvordan Alberich smidde ringen, og om hvordan Nibelungene lider under hans styre. Alberich dukker opp og tvinger slavene sine til å stable opp en diger haug med gull. Når de er ferdige med det, hiver han dem ut, og vender oppmerksomheten sin mot de to nye gjestene. Han skryter om sine planer om å herske over verden.

Igjen er det Loges vidd som redder dagen. Han får Alberich til å skryte av den fine hjelmen sin som kan brukes til så mangt. Og lurer Alberich til å demonstrere hvordan den kan forvandle ham – først til en diger, fryktinngytende slange, deretter til en liten, ynkelig frosk. Før frosken Alberich får sagt et kvekk, har Loge og Wotan kastet seg over ham, legger ham i lenker og drar ham med seg opp til gudenes verden.

Scene 4

På fjelltoppen tvinger Wotan og Loge Alberich til å gi fra seg sin rikdom som betaling for friheten. De løsner lenkene på dvergens høyre hånd, slik at Alberich kan kalle på slavene fra Nibelheim, som tar med seg lasset med gull. Når gullet er levert, ber han om å få igjen Tarnhelm, men Loge sier at den er en del av løsepengene. Til slutt ber Wotan om å få Ringen. Alberich nekter, men Wotan river den av dvergens finger og setter den på sin egen. Alberich er knust av tapet av rikdom og fornedrelse, og før han går hjem til restene av sin verden, kaster han en grusom forbannelse over ringen: Til Ringen vender tilbake til ham selv, vil den som ikke bærer den begjære den, og den som bærer den vil oppleve ulykke og død.

Fricka, Donner, og Froh kommer og blir hilset av Wotan og Loge. De viser frem gullet som skal kjøpe ut Freia, og optimismen er stor når kjempene kommer med deres elskede og livsviktige vårgudinne. Fasolt og Fafner sier de vil ha så mye gull at det dekker Freia slik at man ikke kan se henne. Gudene stabler og stabler, men blir først nødt til å gi fra seg Tarnhelm for å dekke henne helt. Men ennå insisterer kjempene på mer – de kan nemlig se Freias øye stråle ut gjennom et hull i gullhaugen og forlanger å få Ringen. Loge minner alle om at gullet egentlig tilhører Rhindøtrene, men Wotan nekter likevel å gi den fra seg.

Kjempene skal til å ta med seg Freia igjen da den grønne jordmoderen Erda dukker opp fra et hull i bakken med en advarsel til Wotan. Han må være forsiktig for dommedag nærmer seg, og hun ber ham også om å la den forbannede ringen være. Erda forsvinner ned i hullet sitt igjen, og tankefull og fortsatt nølende gir han kjempene ringen. Disse begynner så å dele skatten imellom seg, men når de kommer til Ringen, begynner de å krangle om hvem som skal ha den. Det ender med at Fafner tar frem klubben sin, slår Fasolt i hjel og stikker av med hele skatten. Wotan innser nå at Alberichs forbannelse ikke bare virker, men at den har en voldsom og uhyrlig kraft.

Til slutt forbereder gudene seg på å flytte til sitt nye hjem. Donner kaller på litt torden som klarner opp luften, og Froh maner frem en regnbuebro som strekker seg til slottets porter. Wotan leder alle over broen til slottet, som han kaller for Valhall. Fricka lurer på hva slags navn det er, men han svarer at dersom alt går bra, vil han fortelle navnets betydning. Loge forstår at gudenes tid går mot slutten, og følger ikke de andre inn. Han innrømmer for seg selv at han er fristet til å ødelegge dem og de uredelig har anskaffet seg. Langt langt nede høres Rhindøtrenes lengselsfulle rop etter sin tapte skatt i det teppet faller.

Rhingullet: Gudene diskuterer
Foto: Wilfried Hösl / Bayersk Statsopera