Avsender for dette postkortet er Jan Eirik Singstad fra Tjøme.
- Sånn bretter du tupfere, gutten!
Lyse, fagre søster Møyfrid gir sine klare instrukser på klingende tromsværingmål til den unge gutten, som var pasient på avd B2 på Sentralsykehuset i Trondheim. Året er 1969, og gutten var meg. Jeg skulle bli der helt til 1971.
Raske damer
Ung gutt, syk, men med uslettelige gode minner om fantastisk pleie og stell fra erfarne sykepleiere, hjelpepleiere og purunge sykepleieelever. ”Gutten" hadde heldigvis et lyst sinn og sans for flotte damer, og kontakten med de flotte uniformskledde pleierne var der med en gang.
Tupfere er gasbind sammenbrettet, ble lagt i spesielle papirposer, skulle desinfiseres og brukes til vasking av sår og hud og sikkert masse annet. Det gikk mengder av slike hver dag på et så stort sykehus. Tupfere ble produsert i stor stil på avdelingen! Det var jobben når pasientene var tatt hånd om og alt ryddet og vasket, jeg tror det var kosestunden for de ansatte.
Raske, effektive damehender brettet de ferdigklipte gasstykkene, brettet inn fra hjørnene og fikk en perfekt tupfer etter flere hjørnebrettinger. Praten og humoren satt løst. Trøndere, dansker, nordlendinger, tromsøværinger og finner. Må tro det var mange artige historier og erfaringer de brakte med seg og påvirket en ung gutts sinn.
Gode minner
Og var jeg heldig og slapp inn i det aller helligste, rommet bak vaktrommet, der tupferbrettingen, praten og hyggen hadde sitt åsted. Godheten, omtanken og humoren satte seg fast i mitt unge sinn.
Selv om de mange og lange sykehusopphold endte i å miste et bein, så er det minnene om Møyfrid, danske supereffektive søster Ellen, Elin, Kirsten, Grete, Jytte, Bjørg, Jorunn, Brit og alle dere jeg ikke husker navnet på, som har preget livet mitt slik dere møtte en ungdom i en vanskelig situasjon og gjorde sykdomstiden til en positiv opplevelse. Ansiktene glemmer jeg aldri.
