NRK Meny
Normal

Øyeblikkene som brant seg fast

Det var en høstkveld i 1943. Mens vi satt der rundt bordet med vår enkle mat og drikke, gikk døren brått opp.

Innsatt i fegsel
Foto: Johannessen, Sara / SCANPIX

Avsender for dette postkortet er Reidar Moberg fra Skogn.

Høstmørket rundt huset vårt var sikkert ikke så mye annerledes denne kvelden enn tidligere kvelder. Det gule huset med stor hage rundt og nærmeste nabo til den forhatte leiren med tyske soldater var slett ikke stedet for de store og dramatiske hendelser.

Likevel skulle det nettopp her komme til å utspille seg scener som små barnesinn ble vitner til; ting som brant seg fast i minnet for all framtid.

Benket rundt kjøkkenbordet

Selv var jeg omkring seks og et halvt år gammel, og året var 1943. Mor, far og tre barn satt benket rundt kjøkkenbordet. Minstemann på to år lå alt og sov. Kjernefamilie ville man nok ha kalt det i dag. På mange måter var vi sikkert en lykkelig familie, selv om det meste av materielle goder var ukjent. Sammenliknet med dagens norske levestandard ville vi helt sikkert ha blitt betegnet som svært fattige, men vi hadde lite annet å sammenlike med, og følgelig tror jeg at vi hadde det greit nok.

Krigsårene fram til nå hadde brakt opplevelser og hendelser av mange slag. Om det kunne det ha vært mye å berette, for med en far som drev med både motstandsarbeid og losvirksomhet i området mellom Høytorp fort og svenskegrensen, var det nok av hektiske og spennende dager.

Jeg var selv vitne til at han ble pågrepet av tysk Gestapo og ført til fengselet noen hundre meter hjemmefra. Jeg fikk varslet mor så hun kunne ta forholdsregler. Og da soldater og Gestapo endevendte huset like etterpå, fant de ikke noen av de tingene de var på utkikk etter. Esken de til slutt dro fram fra nederst i benken, inneholdt ikke noen radio, men derimot en haug med ustoppede strømper!

Rasende soldater

Mor sitt latterutbrudd gjorde de ellers så disiplinerte soldatene rasende. En av dem grep henne og slengte henne inn mot veggen med et brak. Da vi barna begynte å gråte, slapp de henne og gikk slukkøret ut av huset. Far ble sendt til Grini etter hvert, men slapp ut etter en tid da de ikke hadde bevis for hans motstandsvirksomhet.

Men det var denne høstkvelden i 1943. Mens vi satt der rundt bordet med vår enkle mat og drikke, gikk døren brått opp. Inne på kjøkkengolvet stod plutselig et menneske så skremmende at vi barna, men sikkert også de voksne, kjente på stor utrygghet. Det var en mannsperson i fangedrakt, tynn og mager og rimelig skjegget. På hodet hadde han en stor russer-skinnlue.

Tyskerne hadde opprettet en fangeleir ved Momarken på den tiden, og der fantes det fanger av forskjellig nasjonalitet. Vår besøkende gjest var selvsagt en rømt fange! Mor og far skjønte dette uten videre. Vi barna forstod også etter hvert at dette var et menneske på flukt.

Våre foreldre visste så altfor godt hvilken risiko de tok ved å ha en rømt fange i sitt hus, men noen selvfølge var det visst ikke for dem å sende denne mannen rakt på dør.

Sulten fange

De neste øyeblikkene stod på en måte stille. Det føltes som om vi satt slik en god stund og bare stirret på denne stakkaren. Han stod der rett opp og ned uten å blunke og uten å si et eneste ord. Hendene hadde han på ryggen som om han skjulte et eller annet.

Etter en stund peker han med den ene handa mot munnen sin. Ja, selvfølgelig; mannen er sulten, han må jo få i seg litt mat, ellers klarer han ikke å stå oppreist! Mor leverer ham den ene brødskiven etter den andre, brød som mattilsynet i dag sikkert hadde frarådd å spise. De forsvinner inn i et gap som ser ut til å kunne ta imot i alt, i det uendelige! Til slutt drikker han seg utørst.

Mannen åpner munnen på nytt, men nå er det et stort smil som brer seg over det ellers så triste ansiktet. Den stakkars rømlingen viser tydelige tegn på takknemlighet. Tiden står på en måte stille, det er så mye som skjer samtidig. Inne i hver enkelt av oss fester det seg inntrykk som skal komme til å følge oss resten av livet. Vi opplever en blandet følelse av frykt, glede, begeistring, usikkerhet, nysgjerrighet og - høytid!

Uviss skjebne

Gjesten vår har hele tiden hatt den ene handa på ryggen, men nå tar han den fram. Han har med seg gaver, til oss barna! Liv får en tøydukke, Tor får en rød uthulet lekebil og jeg blir rakt en rødbrun blokkfløyte, som jeg fortsatt er eier av.

Etter en stund med glede, smil og latter melder alvoret seg igjen. Mannens skjebne er mildt sagt uviss! Hvordan skal han klare å komme seg usett og sikkert videre i høstnatten med tyske soldater på alle strategiske steder. Dessuten er det langt til Sverige og sikkerheten.

Så fort det lar seg gjøre greier far å tegne et provisorisk kart som kanskje kan være til litt hjelp. Deretter finner han fram noen arbeidsklær og en ryggsekk med blant annet en øks som stikker opp av åpningen. Litt mat blir også puttet i sekken.

Etter at mannen har fått av seg fangedrakten og iført seg skogskarens hverdagsuniform, ser han med ett ut som en vanlig norsk skogsarbeider. Russer-skinnlua har kommet av, og med en skarve skyggelue godt nedover hodet er han snart klar til sitt livs store «hinderløp»!

Tillegg i aftenbønnen

Så er vi med ett igjen tilbake til der vi var, rundt bordet med den enkle maten foran oss. Fangen er borte, men han finnes fortsatt i tankene våre, og i følelsene. Spørsmålene melder seg raskt: - Pappa, hvordan vil det gå med ham? Hvordan skal han klare å komme seg unna vaktene og de som sikkert allerede er på leting etter ham? Alle veikryssene i tillegg til elver, sjøer og opplyste steder?!

Far er svært stille, sier knapt et ord. Hva han vel tenker, faren vår, som mer enn en gang, og av og til med fare for eget liv, har loset flyktninger i nattemørket over til nabolandet, vet vi ikke.

For oss barna ble det ikke lett å falle i søvn, og aftenbønnen fikk et ekstra tillegg denne kvelden. Spørsmålet som meldte seg dagen etter, var om vår venn hadde greid det nesten umulige. Flere dager gikk uten at vi fikk høre noe som helst. Vi måtte leve med uvissheten, men i håpet så vi for oss vår russiske venn - i rask marsj på svenske veier mot friheten og en lys framtid!