NRK Meny
Normal

Musikkklivets lange reise mot dag

Norsk musikkliv var det ikke mye liv i da Rikskonsertene ble til. Nå er musikken den kunstarten som er fremst i folks bevissthet. Hva gjør samfunnet for musikklivet? Musikk bør bli et politisk tema fram til høstens valg.

Rybak og Frikar
Foto: Johannessen, Sara / SCANPIX

Til tonene av Bachs Chaconne fra Partita i d-moll åpnet Rikskonsertene sin første konsert. Det var Arve Tellefsen som spilte i Hammerfest en januarkveld for vel førti år siden. I løpet av disse førti årene har norsk musikkliv gjennomført en lang, lang reise.

Det er ikke alle som er klar over hvor langt norsk musikkliv har reist på denne tiden. Den gang var musikk en perifer kunstart i landet, representert her ved en enkel fele i en sakte dansemelodi.

I dag er musikk den mest sentrale og viktigste kunstarten, med et godt feste i folks bevissthet, ikke bare i sentrale strøk, men også i alle landets kommuner. Vi bør høre om musikklivet i den politiske debatten fram mot stortingsvalget i september.

Nasjonsbygging

Da Arve Tellefsen spilte den stolte barokkdansen på fela si i Hammerfest i 1968,fantes det verken konserthus i Oslo eller Grieghall i Bergen. Det var få musikkskoler, og ingen musikkhøgskole i landet.

Riksteatret hadde allerede reist land og strand i tjue år da Rikskonsertene ble født, og Riksgalleriet hadde vandret rundt med utstillinger i seksten år.

På Rikskonsertenes første styremøte forklarte formannen i Norsk Kulturråd hvorfor Rikskonsertene kom så seint inn i nasjonsbyggingen: ”Når musikken kom sist blant disse tiltak, kan det ha sin grunn i at musikken aldri har hatt den sikre plass i vårt folks bevissthet som de litterære kunstarter.”

Det kunne formannen i Norsk Kulturråd si for førti år siden. Det kunne han ikke ha sagt nå.

Musikk alle vegne

For førti år siden var det mindre enn en tredjepart av den voksne befolkning som hadde vært på konsert. I dag har to tredje parter av befolkningen vært det.

Antallet kunstnere har økt voldsomt i løpet av denne perioden, og det er musikerne som har økt mest. I ti år har musikkskoler vært lovfestet i alle landets 250 kommuner, og det har gitt resultater. Interessen for musikk har eksplodert.

Den tekniske utvikling har beriket musikken, først med lp-en og siden med cd-spilleren og utvikingen av mikrofoner og høytalere som har spredt musikk av høy kvalitet, og den digitale teknikken har gjort musikk av alle slags tilgjengelig - i alle tenkelig og utenkelige situasjoner hvor mennesker enn ferdes, uansett tid og sted.

Også samfunnsutvikingen har beriket musikken, først med en myriade festivaler, nå med en rekke arenakonserter.

For førti år siden kunne Oslo bygge sitt konserthus i bakgården til skipsreder Wilhelmsen. Det kunne de ikke ha gjort i dag. Nå krever toneangivende krefter en omkamp: et nytt konserthus, et synlig konserthus, hvor det klinger!

Og hvem ville ha drømt om, for førti år siden, at hovedstaden skulle frontes av et operahus?

Kompetanse

Folk har ikke bare fått økt interesse. De har fått økt sin kompetanse på musikkfeltet som de ikke har innen litteratur og kunst.

Denne forskjellen er så tydelig om en ser på utviklingen innen Rikskonsertene. Den allment belærende holdningen som dominerte for førti år siden, ville bare ha virket ufordragelig i dag.

- En drøm ble virkelighet, denne kvelden i Hammerfest skoles aula – 2000 kilometer fra kulturens sentrum i landet, står det om den første konserten i skriftet som ble gitt ut ved Rikskonsertenes ti-årsjubileum.
Seks kunstnere fra Oslo var i Hammerfest, og Arve Tellefsen var en av dem, ”et fyrverkeri av stjerner som fikk det til å lyse opp over den mørketidsknugede verdens nordligste by,” sto det.

Beskrivelsen var enda mer pompøs i skriftet til 25årsjubileet: ”Kanskje den viktigste konserten i Norgeshistorien etter lursignalet på Stiklestad”, heter det der om konserten i Hammerfest skoles aula i 1968. Musikerne beskriver seg som helter som kjemper seg fram i stormer, slåss med nedkjølte klaverer, og møtes av en overlykkelig befolkning når de endelig kommer fram – alltid litt forsinket på grunn av reisens mange hindringer.

Rapportene dreier seg mye om vær. Rikskonsertene koloniserer utkanten, de siviliserer distriktene. Det er modernistenes erobringstokt, ledet av Arne Nordheim og det kulturradikale Dagbladet, og Aftenposten er bekymret.

Musikermiljøer

I dag er musikken mer desentralisert enn noen kunstart. Nå bringes ikke musikken ut på ferjereiser til et ventende folk.

Skillet mellom by og land er ikke så vesentlig som før. Det er ikke den samme avstanden mellom sentrum og periferi som før heller, selv om Oslo fortsatt er musikkens sentrum slik det var for førti år siden. De fleste musikerne bor i hovedstadsområdet. Kunstnere trenger miljøer.

Nå skal det være politiske valg til høsten. Musikk har aldri vært en politisk sak. Det burde bli det.

For selv om det er mye oppmerksomhet omkring Fritt Ord og Litteraturhuset i Oslo, så er situasjonen nå akkurat den motsatte av den observasjonen lederen for Norsk Kulturråd ga uttrykk for den gangen for førti år siden.

Det er ikke Ordet som dominerer. Det er Musikken som fyller folk, fra Turboneger til Oslofilharmonien. Musikken har sin sikre plass. Det er musikk som opptar folk. Og noen av musikerne er blitt både belevne og utadvendte. Noen er til og med blitt aktører utenfor musikkarenaen.

Den nye musikerrollen

Jeg observerer at lederen for Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen, har strøket Paul McCartneys musikk fra i-poden sin, og sier at han ikke kommer til å lytte til musikkens hans eller kjøpe platene hans før Norge får selge selprodukter til EU. Han oppfordrer alle nordmenn til å gjøre det samme. Beatlesmedlemmet Paul McCartney har nemlig jobbet intenst for å få EU til å forby salg av selprodukter, og har klart det.

En boikott av Beatles virker fåfengt, selv for Norges Fiskarlag, de må heller svare med samme våpen. I vår tid er det musikk som taler høyest.

Det mest presise svaret ville være å få med seg Rikskonsertene til Brüssel og ta opp kampen med Beatles der, slik Guinnes bringer ølet verden rundt med den irske folkemusikken og franske bilfabrikanter selger sine sofistikerte modeller med koloratursopraner.

I vår tid er det ikke ”Bjørnstjerne Bjørnson”- og ”Emile Zola”-typene som når lengst. Det er musikkarenaens helter politikerne lytter til og folket følger.

Musikken har sin sikre plass i folks bevissthet. Den har høyeste prioritet. Hører dere det, Norsk kulturråd og alle norske politiske partier: Musikk er en sak av største politiske viktighet.