Avsender for dette postkortet er Egil Hagen fra Kristiansand.
En iherdig dundring på vinduet.
- Johan, Johan!
Vi bodde i første etasje på Øvre Sten, et lite gårdsbruk på Grorud. Nærmere bestemt Kalbakken.
- Johan, Johan! Det er krig.
Jeg tror klokken var 6.00 om morgenen. Det ble naturligvis ikke noe skole den dagen. Jeg gikk ned til kameraten min Knut, som bodde på den andre siden av Trondhjemsveien. Han og jeg krøp på alle fire rundt utedoen og gjemte oss for lavtflyvende tyske junkere. Hjertet banket hardt, men det skulle bli verre.
Det første møtet
Den 10. eller 11. ble Trondhjemsveien stengt av en tysk lastebil litt ovenfor der Knut bodde. Jeg skulle i butikken for mutteren. Det var mange tyske soldater over alt.
En Ford 39 mod stoppet, og en norsk ofriser ble dratt ut av bilen og skutt ned med en maskingeværsalve. Jeg husker at jeg sto stiv av skrekk. Offiseren som var skutt, ble kastet inn i baksetet av bilen før den kjørte av gårde mot Oslo i full fart. På stigtrinnene sto det to norske politimenn fra trafikkpolitiet. Trafikkpolitiet hadde den gang hvite brede bånd på underarmene. Litt av en opplevelse for en 10 ar gammel gutt.
Jeg gikk ned etter at de hadde åpnet veien igjen og fant patronhylsene som lå der, men en annen sterk opplevelse fikk jeg ut på sommeren. På vei til ned til Trondhjemsveien så jeg tre unger på sykkel. To på den ene og en alene på den bakre.
Hvitt ansikt
En tysk tropp fra Nyland (tysk leir nær Bredtveit fengsel) skulle til Grorud. De sang av full hals "Wir gehen gegen Engeland" og gutten som satt bak på første sykkelen holdt seg for ørene. Kameraten bak ble stoppet og jaget opp i veien mot meg, med en hel tropp med tyskere etter seg. Han dro sykkelen på tvers etter seg. Livredd.
Soldaten, kan fremdeles beskrive ansiktet hans, tar av seg geværet, tar tak i kolben og løpet, og hever det til slag. Da kommer offiseren, får stanset ham og ber hen gå tilbake til troppen. De går videre.
Gutten og jeg ser på hverandre. Han var hvit i ansiktet. Triller sykkelen ned på veien og skjente nedover Trondhjemsveien.
Guttestreker
Så var det ut på høsten 42 tror jeg. Det var jo ikke særlig trafikk den gangen. Mesteparten var tyskere. Om vinteren ble det satt opp snøgjerde på siden av veien så den skulle fyke minst mulig igjen. Det lå en haug av disse på nabotomten.
Kameraten min og jeg tok en haug av disse og sperret veien. Dette var jo om kvelden og bilene måtte kjøre med blendede lykter, og de var til liten nytte i mørket. Vi la oss i skjul bak et steingjerde på liten slette som vi brukte til lekeplass.
Da hendte det. En lastebil full av tyskere braste inn i haugen. Minst 30 soldater stormet ned fra lasteplanet, og det ble et jævla rabalder. Kameraten min og jeg var oppe ved Vesletjern på minimalt av
tid. Jeg er ikke sikker på tidspunktet for vår hjemkomst, men jeg fikk mye kjeft av fatteren for at jeg kom sent hjem For å komme hjem fulgte jeg kameraten hjem og måtte passere den sletta vi hadde gjemt oss. Jeg tror hjertet var langt opp i halsen på meg da jeg så soldatene ligge med geværene pekende mot veien. Jeg turde ikke fortelle mine foreldre hva vi hadde gjort. Aldri!
Over grensa
Det ble jo mer dramatisk etter hvert. Da jødene begynte å forfølges gjemte vi et jødisk ektepar hos oss en hel uke før de ble hentet av en lastebil en mørk kveld. Det var ni av dem hos oss den kvelden, og da vi bodde på et rom og kjøkken ble det ganske folksomt.
De hadde nyttet inn til oss fra Markveien, men døren var forseglet av tyskerne. Min mor, som jobbet litt for dem, hadde nettopp hatt storvasken deres. Den var ikke liten og hang på loftet.
Den måtte jo reddes, onkel kjørte drosje og han sa ja til å hjelpe oss. Fattern, mutteren, onkel og jeg dro til Markveien, opp på loflet, dro ned vaska og et par ruller med dress-stoff. Tilbake inn i drosja og full fart tilbake til Grorud. Det var skikkelig spennende. Full fart.
I -44 fikk jeg pass. Det måtte jo alle ha. Jeg var visegutt og syklet rundt med en trommel på ryggen med arkitekttegninger som skulle til Kronprinsensgate 10 – Reichkomiseriatet. Jeg kom inn og ble møtt av en militærvakt. Jeg fortalte hvor jeg skulle og fikk beskjed om å gå til tredje etasje. Vel oppe banket jeg på døren, og det ble ropt at jeg kunne komme inn.
Min første jobb
Det første som møtte meg var en illsint schæfer, som kom snerrende mot meg. Den var heldigvis lydig, og la seg fort ned. Jeg gjorde meg klar til å levere tegningene, da han brølte til og spurte hvor gammel jeg var. Jeg svarte femten, men siden jeg var liten av vekst trodde han ikke på meg. Da han spurte meg om vakten nede har sjekket trommelen jeg hadde på ryggen og han fikk vite at jeg hadde fått gå rett inn, fikk vakten en skjennepreken. Jeg ble sendt ned igjen til vakta som sjekket meg før jeg fikk gå opp igjen.
Alle samtalene foregikk på norsk, og de var jo det verste. Da jeg kom hjem fortalte jeg hva jeg hadde gjennomgått. Da fortalte mor at hun også hadde vært der til avhør. Hun ble beskyldt for å hjulpet de jødiske flyktningene til Sverige, men heldigvis kom hun ut og slapp noe mer forfølgelse.
Du verden så glad vi alle ble når freden kom.
