Avsender for dette postkortet er Elsa Susanna Dalsgaard fra Oslo.
Jeg var 11 år og 5 måneder. Juleaften 24. desember satt familien samlet rundt frokostbordet. Det var levende lys på bordet og min verden var full av forventning, den var liten, ren, stille og trygg. I bakgrunnen spilte radioen julemusikk. Så kom radioens nyhetssending: Hele Nord-Vietnam stod i flammer!
"Det var jo julaften"
Amerika hadde sluppet et enormt antall bomber over landet! Min verden knustes i tusen biter. "Hvordan kunne de? Det var jo juleaften! Det var jo den dagen da Jesusbarnet ble født og englene kom ned fra himmelen og sang for hyrdene utenfor Betlehem? Det var jo den dagen da alle barn var snille og fikk gaver. Det var jo den dagen da alle de voksne smilte og var travelt opptatt med å steke julemiddag og gjemme mandelen i risgrøten. Det var jo dagen da julenissen (som lignet veldig på morfar) kom med sekken full av gaver til alle".
Fatte det ufattelige
"Hvordan var det mulig at Amerika kunne gjøre noe så forferdelig slemt på akkurat denne spesielle dagen? Hvordan kunne Gud la noe sånn skje? Hva med alle de nordvietnamesiske barna? Hva nå med deres hyggelige juleaften?" Jeg var 11 år og 5 måneder og prøvde å fatte det ufattelige. Dette var den siste julen hvor jeg trodde på at englenes budskap til hyrdene "fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i" virkelig gjaldt alle mennesker på hele jorden.
Dette var julen da jeg forstod at verden hverken er god, retferdig eller hel. Dette var julen da jeg mistet min barnetro.
