NRK Meny
Normal

Gerhard og Julie

Han fortale meg om sønnen som hadde søkt den ene utfordringen etter den andre og som stadig hadde søkt sin egen yttergrense.

Hardangervidda
Foto: Sondre Kvaal

Avsender for dette postkortet er Ernst Hamnvik fra Heer.

Hør postkortet her.

Gerard hadde nettopp fortalt meg om sin store sorg. Han hadde mistet sin eneste sønn i klatreulykke året før. Nå sto han alene igjen uten barn, uten håp og ba meg, en total fremmed om råd. Han fortalte om den tunge tiden etterpå og at han så vidt hadde begynt å fungere igjen.

Et åpent menneske

Her sto jeg da, midt på Vidda, og ble bedt om å gi et råd i et problem som lå langt utenfor min kompetanse og mitt erfaringsområde. Etter hvert forsto jeg at spørsmålet hans var ment som en innledning til en samtale. Han ville fortelle om den store sorgen han bar på og som han følte et brennende behov for å snakke om. Han ville dele sin sorg med meg, en tilfeldig venn fra Vidda.

Selvfølgelig ble jeg engasjert, men samtidig følte jeg meg fullstendig hjelpesløs. Jeg kunne ikke trøste han, og hadde ingen råd å gi.Han aksepterte det.

Han fortale meg om sønnen som hadde søkt den ene utfordringen etter den andre, syklet til Nepal og deretter klatret til toppen av Mt Everest- uten surstoff, for så å returnere på sykkel, besteget toppen av K2, forsøkt å nå Nordpolen. Han tegnet bildet av en gutt som om og om igjen hadde søkt å nå sin egen grense og som hadde funnet det i en enkel klatretur i Seattle.

En ny start

Noen ganger er gamle fraser og visdomsord gode å ty til. Denne gangen kom det kinesiske visdomsordet om det å tenne et lys fremfor å forbanne mørket frem i hukommelsen. Jeg spurte han derfor forsiktig om han hadde vurdert muligheten til å starte på ny? Hvis drømmen om å føre slekten videre var så sterk og brennende som han ga uttrykk for, kunne han jo prøve å finne seg en ny kvinne (han var skilt) og starte en ny familie. Alternativet var jo å møte alderdommen alene og leve med sorgen og savnet.

Han innrømmet at han hadde tenkt tanken og stemningen lettet og ble munter den neste timen da vi drøftet de forskjellige sidene med denne muligheten.

Gerard var svensk, 66 år og pensjonert jurist. Han var en glimrende forteller og historiene hans fortalte om en ressurssterk person som hadde opplevd mye og møtt mange utfordringer. Nå hentet han fram minnene fra livet sitt og delte de med oss. Nå fortalte han oss om klatreturer i Atlasfjellene som var 4000 meter høye og omkranset av ørken. Han hevdet at Lyngsalpene var det villeste og vakreste landskapet han hadde klatret i.

Den lille jenta

Julia kom som en virvelvind inn på Heinseter, krabbet opp og ned trapper og undersøkte alle kroker på hytta. Hun var 18 måneder og var godt uthvilt etter 4 timer i pulk over Vidda. Vi fant fort tonen. Hun fortalte meg lange historier, med riktig rytme og tonefall, men med fullstendig uforståelige ord. Hun aksepterte at jeg kun svarte ”hm” og ”aha”, det ga henne sjansen til å prate i vei.

Vi traff henne igjen på Rauhelleren. Foreldrene slapp henne løs påtunet og i løpet av kort tid var flere i gang med å rydde bort spader og andre ting som de ikke ønsket at Julia skulle komme bort i.

Hun akseptert umiddelbart Gerard og meg som sine venner. Vi satt på en benk i solveggen. Hun satt ved siden av meg og holdt hånden sin rundt pekefingeren min og fortalte meg en lang og uforståelig historie. Jeg satt musestille og håpet stunden skulle vare lengst mulig.

Et bilde jeg husker

Gerard bøyer ansiktet ned mot Julia mens hun ser opp mot han og forteller et eller annet. Han legger sine kraftige hender rundt overkroppen hennes og løfter henne forsiktig opp og inntil seg. Hun legger tillitsfullt armene rundt halsen hans og hodet i halsgropen hans. Det er hengivenhet og ømhet tvers over generasjonene, en ekte kjærlighetsscene som bare livet kan skape.