Denne anmelders påstand sies med smil om munn, men korps var definitivt ikke Tveitts spesialdistanse. Muligens ville han vært enig selv. I alle fall sa han i et radiointervju, første gang han prøvde seg i genren ; "Jeg tror jeg nok har litt bedre kjennskap til symfoniorkestret" .
Øvelse gjør mester
Likevel, øvelse gjør som kjent mester - det SISTE korpsverket Tveitt skrev - Sinfonia de Soffiatori - er hans beste. I første sats gis en litt blodfattig melodilinje ekstra farge ved hjelp av brutte harpeakkorder, fikse slagverkornamenter og ekstra kontrabasser i bånn. I sartere partier, når for eksempel hornet overtar melodien, orkestrerer Tveitt luftig. Den Kongelige Norske Marines Musikkorps - populært kalt Marinemusikken - spiller særdeles rent og følsomt. De løfter den litt karrige musikken til nye høyder.
Barsk humor og storband
Sinfonia di Soffiatori ble bestilt av det amerikanske St Olaf College Band som gjestet Festspillene i Bergen i 1974 . I de rytmiske sprellene i 2. satsen kjenner vi igjen Tveitts barske folklore-humor fra den norske fjellheimen.Og kanskje hadde Tveitt noe amerikansk storbandaktig i tankene i tredjesatsen . Den norske Marinemusikken i dag turnerer alle Tveitt-innfallene med en slags smilende perfeksjonisme - ikke stivt men alt på plass.
Jålete verktittel og variabelt teksthefte
Tekstheftet fra det internasjonale lavprisselskapet Naxos er som ofte kun på engelsk. Det er forsåvidt greit. Men biografidelen om Tveitt, signert David Gallagher, er litt rotetet og ufullstendig, og man klarer ikke helt å følge med i livsløp og verk-kronologi. Artiklene omkring verkene selv, derimot, er grundig men ikke altfor teknisk beskrevet av dirigenten og drivkraften bak prosjektet, Bjarte Engeset. Men han kunne gjerne ha forklart den litt jålete tittelen på to av verkene, Sinfonia/Sinfonietta di Soffiatori. Jeg har funnet ut at soffiatori må bety blåsere, men dette er ingen selvsagt kunnskap for folk flest.
Vant alt i 1962
I 1962 skrev Geirr Tveitt sine første ting for blåserensemble - til en konkurranse arrangert av Norges korpsforbund. Og det sier litt om standarden på norsk korpskomponering på den tiden, idet Tveitt stakk av med alle DE TRE FØRSTE PRISENE - bronse for Hymne til fridomen hvor jeg med min beste vilje ikke synes det svinger særlig selv om Marinemusikken gjør sitt ytterste . Tveitt fikk sølv for Det gamle kvernhuset; temmelig langtrukken og grå , mens han stakk av med gull for Sinfonietta di Soffiatori. Tross topp-plassering er dette et ganske trettende verk med tjukk orkestreringen, karrig melodikk og ganske uskjønn harmonikk. Men som sagt, øvelse gjør mester. Åpningsverket fra 1974 er Tveitts beste for korps. Til Marinemusikken og Bjarte Engeset er det bare å si: vel blåst!
