Avsender for dette postkortet er Frithjof Heitmann fra Alta.
Hendelsen jeg skal fortelle om skjedde under 2. verdenskrig. Representanter for den tyske Wehrmacht hadde etablert seg i Kåfjord i Alta.
De hadde beslaglagt Fred. Olsens passasjerskip "Black Watch", som var på 5000 brt. og bygget i 1938 for å trafikkere ruten Oslo - Newcastle. Nå var hun hovedkvarter for de tyske styrker i nord, Gebirgskorps Norwegen, med general Eduard Dietl som sjef. Skipet var ført innerst i den trange fjorden og lå ved kai bare noen hundre meter fra mitt barndomshjem.
Senere skulle fjorden, litt lenger ute, bli base for Hitlers Kriegsmarine, med Lützow, Scharnhorst og ikke minst kjempen Tirpitz, Tysklands største slagskip. Den lille fjorden langt mot nord kom i krigsmaktenes søkelys, og skulle bli rystet av kraftige angrep fra bombefly og dvergubåter, der Tirpitz var målet.
Unge gutter
Ikke langt fra "Black Watch" var ei lita bukt. Den var dannet mens kobbergruvene var i drift, ved at det ble laget en molo av slagg fra verkets smelteovner.
Min bror, jeg og nabogutten - som jeg vil kalle Tor, var i 9-10 års alderen.
Fulle av energi som unger i den alderen er, og nyfiken på alt nytt, og det fulgte mye nytt med okkupasjonsmakten. Det var blant annet mye byggevirksomhet, og det hendte at byggemateriale falt i sjøen under lossing.
Denne dagen fant vi en bunt materialer i sjøen på utsiden av moloen, i nærheten av "Black Watch". Og da Tor visste om en brakkelem som befant seg i bukta, la vi en plan. Vi ble enige om å foreta en "flåtemanøver". Min bror skulle seile på materialbunten, og Tor og jeg skulle ta oss av brakkelemmen.
En god idé
Vi skulle seile til vi møtte hverandre. Jeg syntes nok at brakkelemmen, eller kanskje det var en side av en embalasjekasse, var liten og spinkel til seilas, men Tor kunne berolige meg: "I går var vi fem mann på denne flåta".
Etter å ha tatt av sko og sokker, for at e ikke skulle bli våte, la vi ut fra land. Men vi kom ikke langt avgårde før vi så at flåta begynte å "ta inn vann", dvs. den greide ikke å bære oss to, men sank langsomt dypere. Den lå heller ikke stødig, og for å rette den opp hoppet vi begge til den høyeste siden. Dermed bikket flåta til den andre siden, og vi hoppet tilbake. Slik fortsatte det, alt mens vi ropte etter hjelp - vi var livvredde.
Og heldigvis var hjelpen ikke langt unna. Noen tyskere som drev på med arbeid like ved, så hva som skjedde. En av soldatene begynte å kle av seg, mes de andre forsøkte å berolige oss: 'Ruhig, ruhig, bitte!'. Vi syntes det tok tid før han fikk av seg klærne, og da han nærmet seg flåta for å berge oss - i to vendinger - hoppet vi begge på han.
Andre armer
Det siste jeg husker er at jeg hadde rakt en hånd opp mens jeg sank. Det var grønt rundt meg og det suste for ørene...
Jeg våknet i armene på en annen soldat. Han hadde kastet seg uti fullt påkledd og dermed klart å berge meg. Da vi begge to kastet oss mot dene første soldaten, hadde vi nære på gått under alle tre. For å berge seg sjøl, måtte han frigjøre seg fra en av oss to - og det ble meg.
Uvitende, og uavhengig av dramaet som foregikk i bukta innenfor, bestemte min bror seg for å ikke gjennomføre sin del av prosjektet. Han fikk betenkeligheter.
Tyskerne hevdet at de kom som redningsmen. De skulle redde Norge fra britene. Jeg vet i hvertfall at mitt liv ble reddet takket være en tysk soldat.
På den annen side så var det jo tyskerne som hadde bragt brakkelemmen til Kåfjord.
Det flotte skipet M/S Black Watch forlot oss høsten 1942 for å bli moderskip for ubåter. Hun hadde til da ikke vært utsatt for noe alliert angrep.
Men helt på slutten av krigen, 4. mai 1945, ble hun senket av torpedobombere fra Royal Navy i Kilbotn ved Harstad. En totalt uforståelig handling.
P.s: Jeg beklager at jeg ikke senere fikk kontakt med min redningsmann.
Tross forsøk har jeg ikke maktet å lære meg å svømme.
