Gjennom de siste årene har jeg sendt 2 semitrailere til Romania og 6 til Litauen. Sendingene har bestått av klær, leker, sportsutstyr, møbler som er gitt av folk i og omkring Trondheim. Jeg vil fortelle om et uutslettelig inntrykk en liten pike i Litauen ga meg, et smil jeg aldri vil glemme.
Kommer hjelpen frem?
De gangene jeg har ordnet disse hjelpesendingene, har jeg spurt om det er sikkert hjelpen kommer til de som virkelig har behov, og har hver gang fått beskjed om at det sørger hjelpeorganisasjonene for.
Da jeg likevel i 2007 skulle til Spania for å sykle den siste delen av Caminoen til Santiago de Compostela, ble jeg oppfordret av mine kontakter i Klaipeda til å legge turen om Litauen og bli med på en utdeling av lasten som kom dit fra Trondheim. Som pensjonist hadde jeg jo muligheter til dette og jeg bestemte meg for å besøke dem.
Det ble en uforglemmelig opplevelse, jeg fikk anledning til å sponse to skoleturer for barn og ungdom som ikke hadde noe sommertilbud. Det ble en leir på 9 dager med 19 ungdommer der vi overnattet i en gammel skole fra Russertiden, og en leir med 87 elever der vi lå i telt.
Tok varme klær
Under utdelingen av hjelpesendingen var det 30 varmegrader og det ble derfor nesten uutholdelig i lokalene. Jeg la der merke til at de som kom for å plukke klær, tok mest for seg av varme vinterklær. Det var tydelig at de tenkte mer på den kommende vinter med kulde som flere ganger kan synke til minus 25 grader, en på varmen utenfor.
En ettermiddag kom det inn en kvinne med et barn på 4 år, begge hadde loslitte klær men den lille piken var i tillegg meget skitten og hennes lange svarte hår hang i fete tjafser ned over skuldrene. Moren begynte å ta seg ut klær og den lille fulgte tett etter henne.
På en hylle lå en filledukke, den dukken husket jeg vi pakket i Trondheim. En av mine hjelpere kom med den til meg og spurte om vi skulle kaste den eller legge den ved sendingen. Jeg sa at vi skulle sende den da det var mulig at den kunne gjøre litt nytte for seg dit den kom.
Ville ikke ta imot
Jeg gikk og hentet dukken og prøvde å gi den til den lille, men hun snudde seg bare bort. Jeg sa da til Regina, min kontakt i Klaipeda, at hun måtte be jenta å ta imot dukken. Da hun fikk det på sitt eget språk tok hun imot dukken, satte seg på en plastsekk med klær som lå der og begynte studere den lille filledukka. Det slo meg da at dette var kanskje første gangen hun hadde en liten dukke for seg selv, for der hun satt var hun helt oppslukt.
Jeg tok fram kamera, men da jeg skulle ta et bilde av henne var det som en usynlig hånd stoppet meg: HVORFOR skal du ta bilde av dette loslitte lille mennesket, er det for å glede deg selv når du senere forteller om det? Jeg gikk utenfor lokalet og gråt over det lille jeg var i stand til å gjøre, jeg som har lyst til å gjøre så mye.
Moren med barnet ble der rundt en halv time og pakket ned to plastposer med det de hadde funnet. Da kom den lille bort til meg og ville levere tilbake filledukken hun hadde lekt med. Jeg måtte spørre via hjelperen min Regina, om den lille ikke ville ha dukken.
Smilet betalte for alt!
Da Regina fortalte at dukken var en gave fra meg til piken, gikk den en stund før jenta sa noen ord til moren, og deretter snudde hun seg mot meg og hennes lille månerunde, skitne ansikt åpnet seg i et stort smil som viste en rad av perlehvite tenner. Hun tok hånden min og kysset den . Dette smilet, betalte for alle mine personlige utlegg på turen og jeg er så glad for at jeg fortsatt kan utrette noe og spre litt glede i en alder av nesten 70 år.
En annen ting er at jeg ikke kan gjenfortelle denne historien uten å gråte, den står og vil for alltid stå som det største på hele reisen og jeg er utrolig takknemlig for at det ble til at jeg tok denne turen til Litauen fremfor en ego-trip til Santiago de Compostela . Den dagen flere finner ut hvor lite som skal til for å glede andre håper jeg er nær forestående.
Avsender for dette postkortet er Willy Mørch fra Trondheim.
Hør:
