Dette postkortet ble sendt inn av "Bella", Oslo
Hør:
Det er kaldt, som en skygge suser vi gjennom natten, du og jeg. Billysene er som kattøyne som blinker sterkt i mørket. Utenfor bilen lyser en stjerne, vi sier ikke så mye, berører hverandre så vidt når en cd må byttes, eller en av oss må ha noe å drikke. Vi er fremmede - hvem er vi, og hva er vi for hverandre? Jeg tørr ikke se på deg,lener hodet mot bilvinduet og leker som om jeg sover. Men ikke et eneste sted i kroppen er det noe som likner hvile. Det kribler overalt, men enda vet jeg ikke hva denne kriblingen skyldes, jeg vet bare at hver berøring er som en eksplosjon som brer seg til hele kroppen.
Godt med mørket
Landskapet suser forbi, men det er bare konturer jeg ser - det er godt med dette mørket. Godt at ingen kan se ansiktet mitt, beroligende at det er mørkt i bilen. Mørket lukker seg rundt oss, akkurat som det sier til oss at den vil holde noe hemmelig, at den vil beskytte oss. Til slutt er vi fremme, vi tenner på i peisen - fortsatt er vi fremmede for hverandre, fortsatt er vi kun to mennesker som har reist fra byen sammen. Det er kaldt ute og kaldt inne, men vi er likevel ikke kalde. Det prikker i kinnene, vi har begge kulderoser som til forveksling kan likne på blussende kinn. Fortsatt vet vi ingenting.
Skremmende følelser
Før du og jeg blir kjent, før vi skjønner hva som er i ferd med å skje, prøver vi å være to mennesker på tur. Vi prater, vi spiser, vi går tur - fortsatt fremmede, men likevel så nære. Det skremmer, det forundrer. Hvorfor føler vi slik, er ikke dette egentlig forbudt? Sneen stråler i solen, der vi glir bortover på ski over vidda. I det fjerne ser vi målet, en høyde der utsikten er enda bedre. Du går så lett der foran meg i løypa.
En gang i blant snur du deg kjapt, du ler og spørr om jeg henger med. Jeg har en mistanke om at du vet at jeg er alltid er like bak deg og at den egentlige grunnen til at du snur deg er fordi du vil se meg. Slik går vi i mange timer, jobber oss opp mot toppen, mot målet. Det er et helt kor inni meg av ulike tanker. Jeg prøver å sortere dem, men gir fort opp. Kanskje har du også det slik, tenker jeg, der jeg går bak deg og følger med på hver eneste bevegelse du gjør.
Skiene spraker i løypa og det er som om alt gnistrer. Himmelen har aldri vært mer klar og blå, solen aldri mer sterk og snøen har jeg aldri sett så hvit. Selv har jeg heller aldri følt slik som jeg føler nå. Alle tunge tanker har vi lagt igjen, vi vet det vil komme tidsnok, all tvil, all usikkerhet, alt. Det er en farlig vei vi velger å gå, men det er heller ingen vei tilbake - til det er dagen for fin og følelsene for sterke. Vi stopper ved en liten knaust for å spise, gulosten er god og brødet som egentlig er tørt smaker rett og slett utrolig godt,vi smiler til hverandre. Steinene lager naturlig bord og stol. Vi sitter der, skulder mot skulder - trenger egentlig ikke å si så mye. Det er ikke så mye som er blitt sagt enda, men vi vet - eller ihvertfall tror vi vet hva den andre tenker - det skremmer og inspirerer på samme tid.
Lek som kattunger
Tilbake i hytta tenner vi på nytt i peisen. Vi spøker og ler, ser en dårlig film på tv, drikker litt for mye vin. "Kom la oss gå ut igjen" sier du. Litt ør av vinen synes jeg det høres ut som en veldig bra ide. Vi kler på oss alt vi har av klær, åpner døren og trekker et langt pust. Luften er så kald at det svir på nesen, men den er så klar og så fantastisk deilig å puste inn. Vi forlater den varme hytta til fordel for måneskinn og høye brøytekanter. Vi tuller og ler. Jeg aner en litt mer anspent stemning enn tidligere på dagen, kanskje fordi det nesten har gått et døgn, hvor ingenting er blitt sagt, men så mye er blitt følt? Tilslutt er vi så kalde at vi må vende tilbake, månen skinner så klart at hodelykten er overflødig. Du dytter meg og tuller, jeg tuller tilbake. Vi leker som to kattunger som er blitt sluppet ut for første gang.
Følelsene tar natta
Vel inne i hytta igjen drikker vi mer vin og deler mange tanker. Men ikke den tanken vi begge har gått med siden vi satt i bilen dagen før. Den tanken blir delt senere på kvelden, først nølende, så mer prøvende, til vi ikke klarer mer noen av oss. Vi klarer ikke holde følelsene tilbake lenger og ønsker natten aldri vil gå over til dag igjen.
Dagen etter setter vi oss på nytt i bilen, men denne gangen er det tidlig på morgen. Solen er svak, slik den pleier å være så tidlig på morgen. Frostrøyken ligger over vannene vi passerer og det er et fantastisk lag rim langs bakken og i landskapet. Jeg føler det som om jeg kjører gjennom en eventyrdal, hvor ingen av oss er virkelige personer. Det kan ikke være sant det vi opplever, de følelsene vi kjenner, og det at de er gjengjeldt. Jeg føler det som om i en drøm, og jeg vet du føler det samme. Vi eksisterer i to parallelle verdener. En, der bare du og jeg finnes,der alt er trygt og godt, og en annen, der alle andre ønsker å vite hva som har skjedd og vi må stå til ansvar for det vi gjør og føler. Vi ønsker at veien aldri skal ta slutt, at vi kan sitte i denne bilen for alltid og høre den samme sangen om igjen og om igjen. At vi aldri må ta stilling til hva som har skjedd eller hva som vil skje. Jeg lener hodet mot vinduet igjen, men denne gangen tørr jeg å se mer på deg - og jeg vet at du vet jeg ser på deg. Du rødmer lett, smiler og holder litt fastere om rattet.
To jenter kan ikke snu
Til slutt ser vi byen fremfor oss, vi forlater eventyrdalen og det rimdekte landskapet. Det er ingenting vi kan gjøre, vi kan ikke snu, enda det er det eneste vi begge ønsker.
Bilen suser innover mot byen, og inni den sitter to jenter som ikke er så fremmede for hverandre lenger.
