En flyvende mare

Jeg lukket øynene og hinket bortover taket. Plutselig forsvant grunnen under meg!

Garasjevegg
Foto: Lien, Kyrre / SCANPIX

Hør: Postkort fra livet Flyvende Mare

Dette postkortet er sendt inn av Dagfinn Lassen, Nodeland

Første gang jeg fikk trøbbel med ryggen var i 1977. Jeg var 26 år gammel. Den kvelden det skjedde sto jeg og sang bass i et kor. Jeg kjente ikke noe før beina plutselig forsvant under meg. Ryggen bar meg ikke heller og jeg sank ned i knestående.

Det ble litt oppstyr omkring meg før jeg fikk lagt meg ned på en benk og ordnet tankene. ”Det er noe i ryggen”, fikk jeg sagt, mens smertene jaget gjennom kroppen ved den minste bevegelse.

Første pasient

Heldigvis var det flere medisinerstudenter i det samme koret. De kom til i en slags iver etter å få hjelpe og komme med råd. Kanskje var jeg deres første pasient? Men de kunne nok ikke så mye på det tidspunktet og følte nok på en viss maktesløshet. Etter en stund ble vi enige om at dette ikke var noe man kunne dø av, og da roet det seg ned.

Jeg lå der på benken mens sangøvelsen fortsatte og vi regnet vel med at det skulle gå over i løpet av kort tid. Jeg visste jo ikke da at dette skulle trekke ut i tid og komme igjen flere ganger til jeg var ca 50 år.

Båret på ei dør

Så var øvelsen slutt, og jeg merket at det lå et problem i lufta. Var jeg ikke snart såpass at jeg kunne reise meg og gå forsiktig hjem til hybelen? Nei, det viste seg å være umulig. Jeg kunne ikke røre meg uten at jeg fikk voldsomme smerter.

Da var det at en av de praktiske i koret kom med et forslag: Han gikk bort og hektet ei dør av hengslene. De fikk veltet meg forsiktig opp på den og bar meg ut og hjem.

Jeg tenkte at det var som fortellinga i fra bibelhistoria som jeg hadde lært på skolen. En syk mann ble båret inn i et hus på ei båre. Jesus gjorde ham frisk og han gikk sprudlende hjem. Jeg derimot, kom relativt sprudlende inn i huset, og ble båret syk hjem.

Skiveutglidning

Doktoren kunne konstantere en skiveutglidning, og en mulig skadet ryggvirvel. Visstnok nummer tre nedenfra.

Etter dette var jeg langt nede og jeg lå på sofaen på hybelen i nesten 14 dager og tenkte på årsaken til denne hendelsen. Hvordan skulle jeg som var rimelig godt trent og ikke hadde vært borte fra skolen mer enn det jeg kunne telle på to hender, plutselig bli liggende slik?

Jeg nøstet tilbake og kom til å huske på følgende historie fra barndommen:

Farlig lek

Da jeg gikk i tredje klasse lekte jeg sammen med en kamerat på et garasjetak. Vi var trygge på hverandre. I hvert fall trodde jeg det. Derfor kunne vi trygt utføre en farlig lek.

På framsida var det ca tre meter ned til bakken. Om de hadde lagt asfalt den gangen husker jeg ikke, men da jeg oppsøkte stedet mange år etterpå av nysgjerrighet, var det i hvert fall hard asfalt der.

På taket av garasjen var det tjærepapp og de var lagt slik at skjøtene dannet striper bortover taket. Først skulle kameraten min prøve. Han lukket øynene og hinket bortover taket. Viss han tro på en strek, var han ute. Det tok ikke så lang tid.

Grunnen forvant under føttene

Så var det min tur. Jeg lukket øynene og satte av gårde. I dag kan jeg svakt huske at jeg synes jeg var veldig god, og at jeg var stolt der jeg hoppet i vei.” Var det mulig å beregne så godt?” Plutselig forsvant grunnen under meg! Jeg hadde hoppet utfor taket i blinde, mens kameraten min sto og så på.

Jeg landet flatt ned på ryggen og jeg kjente hvordan hele kroppen ble lammet i det jeg traff det harde underlaget. Det minnet om da større gutter brukte oss som prøvekaniner og slengte oss hardt i bakken og kalte det for flyvende mare. Det var visst noe de hadde lært på brytetrening. Men dette var verre.

Etter å ha fått pusten tilbake, kom jeg meg på beina og gikk fortumlet og gråtende hjem. Jeg hadde en følelse av ulykkelighet og sinne der jeg lå på sofaen i stua og ventet på at mor skulle komme fra jobben.

Flyvende mare

I dag ser jeg på det som en slags flyvende mare i mitt liv. Om det var årsak til ryggproblemer senere i livet får jeg aldri vite, men jeg har hatt mye moro av det i voksen alder og ryggen har bare blitt bedre og bedre.

Jeg håper bare kameraten min kom fra det uten varig mèn han også.