Avsender for dette postkortet er Line Irene Staahl fra Nedenes.
Det er ikke lett å finne en gravstein til barnet sitt. Ingenting passer eller er riktig, utgangspunktet er helt galt.
Jeg har lest mye historie og europeisk kultur, og en drøm begynte å ta form. Derfor visste jeg at den hvite marmoren blir hentet ut av fjellene i Carrara i Italia, kirkegårdene i katolske land er også helt annerledes enn våre.
Min datter var en engel i livet og helt sikkert i himmelen - jeg ønsket en engel som kunne våke over henne og gjenspeile hennes minne.
Starten på reisen
Etter en stund fortalte min tante at hun kjente en kunster som jobbet med marmor fra Carrara. Jeg ringte Arne Måland, han skulle til Carrara i påsken og ville gjerne hjelpe oss.
Avtaler ble gjort, og snart skulle vi møtes i Italia og bo hos Barbara og Butros i deres kunstnerstudio Cro Arte.
Min mor og jeg tok flyet til Bergamo og videre med toget til Carrara. I en enkel kafé på stasjonen møtte vi Arne. Han er høy, flott mann med gråsprengt hår og glimt i øyet. Sammen med han og hans kunstnervenn gikk turen gikk opp i fjellene på trange veier i en liten bil.
Praten gikk livlig på norsk og engelsk, og vel fremme tok Butors godt i mot oss. Han viste oss rundt i studioet, vi fikk hilse på kunstnere som bodde der og elever som hadde sitt eget hus. Den natten kjente jeg at drømmen min kunne bli virkelighet.
Ikke alene
Den nye dagen i det nye landet startet med frokost hos den lille bakeren nede i gamlebyen. Oppe i åssiden kunne vi se marmoren ligge åpent i dagen som hvit snø.
Den kvelden samlet vi oss på en pub ved Teaterplassen. Det viste seg å være en samlingsplass for kunstnere og steinhuggere. Praten gikk livlig og vinen var deilig. Landsbyen var gammel og rustikk, husene var malt i Toscanas varme farger.
En åpen port
Kirken var stengt, men kirkegården var åpen. Den var omgitt av en høy mur og med en port. Da vi gikk igjennom den var det en åpenbaring i hvit marmor. det var så lyst og fredfylt og vakkert. Da brast det for meg og tårene strømmet.
Det var jo akkurat derfor jeg var kommet til Carrara for å finne en gravstein til min lille jente. Inne i landsbyen var det en annen kirke som var åpen. Jeg gikk inn ditt, satt meg sammen med de gamle konene og hørte dem messe Ave Maria.
Jeg kikket rundt i den gamle kirken og etterpå hadde jeg en lang samtale med Gud. Jeg lurte på hva som var meningen med alt dette.
Engelen
Den tredje dagen startet som vanlig nede på kafeen i Carraras gamle bydel. Dette skulle bli en viktig dag. Vi skulle besøke et steinhuggeri som blant annet hugget ut gravsteiner på bestilling. Vi ble tatt i mot av en herre i livets middagshøyde. Han var en meget hyggelig og høflig mann.
Vi ble tatt med inn i huggerenes steinstudio - og der sto engelen! Det var ikke tvil. Her var det jeg hadde drømt om.
En lang reise
Det tok steinstudioet tre måneder å hugge ut engelen til min datter. Den ble fraktet fra Carrara til et lokalt steinhuggeri i Grimstad. Det var en stor dag da trekassen med engelen kom. Den var så vakker!
Bildet av min lille jente, navet var hugget ut og innlagt i gull. Til sammen var den halvannen meter høy, men jobben var ikke ferdig. Den skulle forankres på en liten sokkel. Valget falt naturlig på Grimstad-granitt. Det skulle symbolisere at to kulturer kan føyes sammen og bli vakkert.
Nå står engelen og passer på min kjære. Jeg håper den kan våre til trøst og glede for andre som har sine der. Dette er historien om hvordan en italiensk marmorengel havnet på en traust kirkegård på Sørlandet.
