Hør postkortet her:
Dette postkortet er sendt inn av Anne Rød Moen, Lillesand
Sommeren 1983 dro jeg på ferie til Bulgaria sammen med en venninne. Vi var på rundreise med buss i landet, en meget interessant og lærerik tur.
En ettermiddag kom vi til en mindre by inne i landet, jeg husker ikke navnet. Vi sjekket inn på et fint hotell midt i byen. Min venninne følte seg ikke helt i form og ville slappe av litt på rommet. Men jeg hadde lyst på en liten spasertur i byen.
Vakte oppsikt med lyst hår
Det var søndag ettermiddag, været var fint, og det var mye folk i gatene. Mange satt utenfor husene sine. Det var særlig eldre mennesker. Andre spaserte rundt som jeg. Alle var pent kledd, og det var en behagelig søndags ettermiddags stemning. Selv vakte jeg litt oppsikt, men jeg er vant til det med mitt svært lyse hår, og her var det ikke mange andre turister. Men folk nikket og smilte, og jeg hilste blitt tilbake.
Plutselig var jeg i en gate med mange mennesker i en lang kø, voksne og barn. Jeg ble litt nysgjerrig og ville se hva de sto i kø for. Og det fant jeg fort ut. Foran køen stod en mann med et svært spann med iskrem. Isen ble øst opp i store kremmerhus av kjeks og lagt på vekta som avgjorde prisen. Jeg er ikke spesielt glad i iskrem, så i den forstand var det ingen grunn til at jeg skulle stille meg i køen.
Lengselsfulle, triste blikk
Men litt på siden fikk jeg øye på en liten pike i en litt for liten rosa kjole. Hun var mørk i huden med store svarte krøller og nydelige brune øyne. Jeg regner med at hun tilhørte Rom-folket. Alle som kom ut av køen med sine iskremer ble fulgt av lange og lengselsfulle blikk fra store og triste øyne.
Jeg gikk bort til henne, strakk ut den ene hånden og pekte med den andre på køen. Hun oppfatte med en gang situasjonen og grep tillitsfullt den utstrakte hånden min. Vi stilte oss i køen, men nå var det ikke bare blide smil og nikk å få. Jeg følte sterkt at mange mislikte det jeg gjorde. Men jeg klemte den lille neven, og vi smilte til hverandre etter hvert som vi langsomt nærmet oss isspannet.
Smak av lykke
Endelig ble det vår tur. Jeg viste med håndbevegelser at vi skulle ha en stor is, og det fikk vi. Jeg betalte de få ørene det kostet og rakte kremmerhuset til min lille venninne. Og det smilet og det tindrende blikket som da ble sendt meg har jeg aldri glemt. Jeg tror ikke helt det gikk opp for henne at hun virkelig skulle få smake herligheten før hun stod med den i hånda.
Blikkene som fulgte meg da jeg vinket adjø til henne, var av en helt annen karakter, men det betydde ingen ting for meg. En lykkelig liten pike i en altfor liten kjole stod gledestrålende og slikke på sin store iskrem.
