NRK Meny
Normal

DEN telefonsamtalen

Enkelte telefonsamtaler man tar får større betydning for livet enn andre telefonsamtaler.

Telefon, gammeldags

I en telefon, på andre siden av jorden, får noen et trist budskap.

Foto: RICK GUNN / AP

Avsender av dette postkortet er Margaret Haavik Sveen, Haugesund.

- Hei Margaret. Det er sykehuspresten i Haugesund som ringer.

Ordene i telefonen sier meg ingenting. Først tenker jeg at stemmen minner om ei gammel venninne. Jeg lurer på hvorfor hun ringer til meg. Hvordan i all verden hun i det hele tatt har funnet fram til mitt nummer. Men hun er jo ikke sykehusprest.

Stadig forundret

Det er snart syv år siden denne telefonoppringningen. Likevel blir jeg stadig forundret over de rare detaljene jeg husker fra de minuttene den varte. Samtidig som det er mange ting jeg overhode ikke husker.

- Jeg har et trist budskap å formidle deg.

Jeg stÃ¥r i et kjøkken, i ett leid hus, i en gate, nær en park, i en by, ved en vakker strand, i et fantastisk land. På andre siden av jordkloden.

Skikkelig forbannet

Hos meg er klokken ett om natten. Jeg har ennå ikke regnet ut hva tiden var i Norge akkurat da. Mine bare bein fryser plutselig. Jeg har bare på meg en hettejakke som jeg grep da det ble ropt at det var telefon.

- Moren din er død.

Tanken om at dette er noen helt andre enn en sykehusprest har ikke helt sluppet taker. Plutselig blir jeg skikkelig forbannet. Et lyn slår gjennom meg. Et voldsomt dunk kjennes i magen.

- Du tuller FAEN ikke med sånne ting? roper jeg inn i røret. Tenker at nå kommer det snart en eller annen dum latter, og forhåpentligvis en unnskyldning.

Et bilde dukker opp i tankene mine. Mamma. Der hun ett år tidligere stod på flyplassen og vinket meg av gårde. Vi hadde pratet litt i bilen på vei ut. Hun ville ikke kjøre igjen med en gang. Parkerte heller bilen og ble med inn. Noen minutter satt vi i kaféen. Jeg tok en kaffe, og mamma kjøpte et Se og Hør til meg. Vi lo. Hvordan skulle jeg klare meg i to og ett halvt år uten Se og Hør?

”Pass deg for guttene, nå da”

Det siste mamma sa til meg, i levende live, ansikt til ansikt var ”pass deg for guttene, nå da”. Vet egentlig ikke hva hun mente, kanskje det er en sånn ting som en mor bare føler hun må si til en datter som skal ut på lang tur.

- Jeg tuller ikke Margaret. Det er helt sant. Din mor var på apoteket i dag for å hente medisin mot lungebetennelse. Plutselig datt hun bare om. Hun døde momentant. Hun led ikke.

Jeg snakker med sykehuspresten en stund til. Men selv om jeg kan gjengi ordrett de første setningene mellom oss, har jeg ikke peiling på hva vi snakket om etterpå. Husker ikke at vi sa hadet. Det neste jeg husker er at jeg snur meg til de andre leietakerene og sier:

- Mamma er død.

Tårene kom ikke før flere timer senere. På flyet hjem. Hjem til resten av livet mitt. Uten mamma.