Avsender for dette postkortet er Anne-Lise Rustad fra Holmestrand.
Jeg var 10 år, full av forventning og skulle ut å reise på egenhånd. Det var sommerferie og jeg skulle ta den blå bussen for å besøke min voksne søster, jeg skulle på ferie til henne noen dager. Den røde ranselen var fylt med et norgesglass hermetiserte, gule moreller og noen klær.
En vei, ikke tilbake
Jeg gledet meg, for underveis skulle min tante og onkel komme på bussen og vi skulle en tur i byen før vi skulle reise til min søster sammen. Samtidig visste jeg også, skjønt ingen hadde fortalt meg det helt med rene ord, at når jeg skulle ta bussen tilbake var det et annet sted jeg skulle gå av.
Vi skulle flytte et annet sted, mamma og jeg. Hun var enke, og vi hadde bodd hos noen slektninger en stund. Når vi flyttet ville jeg komme til å miste lekekameraten min som bodde i samme hus. Hittil hadde livet mitt vært fullt av lek og mye frihet sammen med han. For meg var han nesten som en bror.
Nytt kapittel
Aldri har glede, forventning og sorg stått ved siden av hverandre på samme måte for meg. Fra den dagen jeg reiste med den blå bussen, var barndommens altoppslukende lek over. Lekekameraten min skulle jeg reise fra.
Jeg så at nå var leken et avsluttet kapittel, jeg skulle klare meg mer på egenhånd og det voksne livet nærmet seg fort.
Min melodi
Byturen med min onkel og tante ble en spesiell opplevelse, onkel kjøpte ”Blåveispiken” på grammofonplate og godterier attpå til. Vi reiste til min søster og spilte plata om og om igjen til vi hadde skrevet opp hele teksten og kunne synge den sammen. Vi sang og lo og hadde det hyggelig, spiste god mat og drakk brus.
Senere, da ferien var over, reiste jeg til det nye stedet vi skulle bo. Ingen spurte om jeg var lei meg eller savnet leikekameraten min, men alle spurte om jeg hadde hatt en fin ferie. Det var lett å svare på, ”Blåveispiken” var blitt min melodi.
