Anne Sofie von Otter er Sveriges mest kjente klassiske sanger i dag. Dette er hennes første soloplate med arier av Bach, til tross for at det var med altpartiet i Bachs Johannespasjonen hun sang offentlig for første gang i Stockholm for nærmere tretti år siden. I dag er hun særlig kjent fra operascenen, og som en sanger som har tøyd repertoaret helt over i populærmusikksfæren. Det er derfor med en viss spenning, nesten engstelse, jeg legger von Otters nye Bach-plate i spilleren.
Varmt og vakkert
Engstelsen viser seg å være på det nærmeste ubegrunnet, selv om ikke alt er like bra. Men til det som virkelig fungerer først; de langsomme ariene fra noen av barokkens største verk som Matteuspasjonen og H-moll-messen. I den berømte altarien "Erbarme Dich" fra Matteuspasjonen legger von Otter an en neddempet, nær og svært menneskelig tone. Et godt valg, for dette er nettopp et menneske i ytterste nød: Det er disiplen Peter som synger, rett etter at hanen har galt og det har gått opp for ham at han har fornektet Jesus av pur feighet. Peter synger " Forbarm deg over meg Herre - for mine bitre tårers skyld". Anne Sofie von Otter gjør bruk av sin gode pusteteknikk og tar de lange frasene helt ut. Melodien snor seg i vakkert vemod og hun faller aldri for fristelsen til å gi på for mye.
Ikke overjordisk
Hun gjør det samme med H-moll-messens vakre "Agnus dei-arie". Stemmeklangen er varm og inderlig og frasene føres sikkert fram til siste, nesten uhørlige utholdte tone. Anne Sofie von Otter gjør også denne arien jordisk og menneskelig, ikke overjordisk og klanglig sublim slik de beste kontratenorene kan makte.
Noen feilskjær
Litt mindre overbevisende er von Otter i det mer motstandsfylte stoffet. Hun kan bli litt diffus i tonetreff når hun, som i åpningskuttet "Widerstehe doch der Sünde", må kjempe mot orkestersatsen - meget spenstig ivaretatt av Danmarks fremste originalinstrument ensemble - Concerto Copenhagen. Her klinger det til tider litt innklemt i dybden og det virker som von Otter ikke føler seg helt hjemme i det harmoniske - eller det disharmoniske forløpet. Poenget er at solisten virkelig skal kjempe mot det instrumentale - ikke forsøke å få det til å klinge vakkert.
Flott ensemble
Concerto Copenhagen og lederen Lars Ulrik Mortensen er noen riktig djerve med- og motspillere. Det tøffe ensemblespillet truer av og til med å ta luven fra von Otters koloratur som ikke alltid sitter helt.
Duetter med unge stemmer
Noen innvendinger til tross - dette er ingen dårlig Bach-plate fra Anne Sofie von Otter. Et siste pluss er at hun har med seg flere yngre, og riktig gode sangerkolleger i duetter- som tenoren Anders Dahlin og sopranen Karin Roman.
