Herre jemini – for en opera

"Herre jemini" kunne han ha sagt, den franske komponisten Jean-Phillipe Rameau, etter at han hadde opplevd opera-suksessen Castor et Pollux i 1754, hvor det handler om tvillinger - på fransk "jumeaux" - om brødrene som er opphavet til både stjernetegnet Gemini og kraftuttrykket som finnes på flere språk.

Castor og Pollux

Fra 'Castor og Pollux' ved Den Nederlandske Opera

Foto: Clärchen & Matthias Baus

Homer forteller om at det reiste seg en forferdelig storm på reisen tilbake fra Troya. I baugen sto de to tvillingbrødrene Castor og Pollux med St.Elms ild rundt hodet – et fluoriserende lys som varsler om død, i følge gammel tro, noe som forekommer når det er høye spenninger i luften under uvær.

”Herre jemini for et vær”, er et uttrykk som vårt kulturelle minne i vesten har tatt vare på siden Homers tid.

Det er tordenvær i Rameaus opera også, helt på slutten, like før Jupiter plasserer dem på himmelhvelvingen som stjerner.

Tvillinger

Jupiter er far til Pollux, som har evig liv. Castor har en dødelig far, en Spartakonge. Men de er begge sønner av Leda, som Jupiter forførte omskapt til svane – opprinnelig Zevs i sin greske skikkelse . Selv om de har forskjellig far, så er de resultat av samme svangerskap, og er derfor tvillinger. Merkeligere ting skjer i verden, så det er ikke noe å henge seg fast ved, særlig ikke i disse dager med ny ekteskapslov. Historien handler om søskenkjærlighet.

For i operaen er begge forelsket i Telaire. Men Telaire elsker bare Castor. Så da han dør, vil hun ikke ha Pollux. Da viser søskenkjærligheten seg: Pollux er villig til å stille i dødsriket i stedet for Castor. Men det er ikke så enkelt når man tilfeldigvis er udødelig. Faren hans løser det ved å gjøre dem til stjerner. Så der står de og skinner og forteller all verden om broderskapets uløselige bånd. Den ene riktignok som en stjerne 35 lysår borte, og den andre omkring 50 lysår borte, så gudene må vite hvilken glede Telaire kunne ha av den løsningen.

Telaires sorg

Selv om Telaire har de vakreste melodiene i operaen, blekner hun fort og forsvinner ut av fortellingen uten å ha blitt en stjerne.

Denne Telaires arie, klagen hennes i annen akt som følger spartanerkoret som sørger over Castors død, har vært diskutert i 250 år.

Spartanerne synger i f-moll og koret kunne gjerne ha vært en del av et Requiem. Telaire følger opp i E-dur. I samtiden mente man at disse toneartene var fremmede for hverandre. Men Rameau lager en bro mellom dem med tre toner, F, A,E. Denne overgangen ble diskutert offentlig og beundret. ”Det er så enkelt, så enkelt som bare en genistrek kan være,” skrev komponisten Adolphe Adam.

Et sublimt øyeblikk

De færreste vil legge merke til overgangen i dag. Etter romantikkens bruk av musikalske effekter, er vi blitt immune overfor slike nyanser som begeistret det franske publikum på 1700-tallet. Men selv Balzaz skrev, langt ut på 1800-tallet at denne arien var et av de mest sublime øyeblikk i musikklitteraturen.

En av årsakene kan også være at folk på 1700-tallet måtte være musikalsk skolerte for å være med i det gode selskap. Det manglet heller ikke på kritikk. Noen mente at Rameau i denne operaen ofret melodiene til fordel for overraskende moduleringer og harmonier. Og Rameaus samtidige, Chabanon, skrev at denne arien for som en kald vind over publikum.

Forenklingens mester

Det er mulig at Rameaus musikk vil ha større appell til dagens publikum enn til romantikkens tilhengere. Handlingen minner om dagens fantasy-historier, og ligner mer på Harry Potter enn på Puccinis librettoer. Men med dagens sans for minimalisme, er det også lettere å gripe nyansene i den musikalske forenklingens mester, selv om de som er vant til romantikkens eksesser synes både minimalisme og Rameau er kjedelig