Bohemene får nytt liv i Bergen

La Bohème, opera av Giacomo Puccini. Tekst: Luigi Illica og Giuseppe Giacosa etter en roman av Henri Murgers. Uroppført i Torino i 1896.
Solister: Ann-Helen Moen (Mimi, sypike), Nina Gravrok (Musette, sanger), Serio Blazquez (Rodolfo, dikter), Mads Wighus (Marcello, maler), Thorbjørn Gulbrandsøy (Schaunard, musiker), Jakob Zethner (Colline, filosof), Stefanos Kroneos (Benoit, husvert og Alcindoro, byråd) og Håkon Matti Skrede (Parpignol, leketøyselger).
Den Nye Operas barnekor, KorVest og Bergen fiharmoniske kor. Kormester: Håkon Matti Skrede
Dansere: Lone Torvik, Gry Bech-Hanssen, Suzie Davies, Mattias Ekholm, Matias Rønningen, Magnus Eide Myhr.
Dirigent: Andrew Litton
Regi og koreografi: Dansdesign (Anne Grete Eriksen og Leif Hernes)
Scenografi og video: EPI (Mark Viktov og Lene Juhl, Danmark) Kostymer: Leiko Fuseya
Produsert av Den Nye Opera
Premiere i Grieghallen 6. november. Spilles til 12. november

Puccinis klassiske historie handler om seks unge og amorøse kunstnere. De lever sorgløst fra hånd til munn og drømmer om kunstnerisk gjennombrudd og berømmelse. Handlingen foregår midt på 1800-tallet, men Operaselskapet Den Nye Opera i Bergen gjør dramaet tidløst med moderne og til dels science fiction-aktige kostymer og en minimalistisk scenografi.

Store videoprojeksjoner og dansere skaper et overdådig scenebilde med sterke og rene farger, og med denne oppsetningen bekrefter Bergen sitt ry som et sentrum for operafornyelse.

Spektakulær

Det var et dristig valg av Den Nye Opera å gi regioppdraget til koreografene Anne Grete Eriksen og Leif Hernes. Med sitt kompani Dansdesign er de unike i sitt slag med avantgardistiske og spektakulære oppsetninger på scener innendørs og utendørs som ved OL i Lillehammer.

Deres kreative innspill til en fornyelse av operaformen gjorde sterkt inntrykk i Grieghallen lørdag, og publikum var begeistret med på den uvante sceniske innpakningen.

Bilderom

En stor sofa og noen snøfonner av bomull er den eneste scenografien, og man skulle tro det ville bli stusselig på Grieghallens store scene.

Men den perfekt avviklete videoprojiseringen på store skjermer skaper overdådige bilderom og meningsfulle assosiasjoner, enten det er abstraherte bylandskaper, vinflasker, blomster eller bølgende hav.

Som romantisk billedkunst

På samme måte som i 1800-tallets romantiske billedkunst bruker de danske videokunstnerne Lene Juhl og Mark Viktov naturen som en avspeiling av menneskets indre landskap.

Og når en lang arie kan bli statisk, skaper former og farger i langsom endring en spennende dynamikk.

Gjenklang

Sangernes personligheter får en ekstra gjenklang av seks dansere. Dansdesign er ikke de første som øker persongalleriet på scenen med figurer som viderefører og utvider stemningsregisteret. Det kan være forvirrende, men ikke her.

De fine danserne er nennsomt brukt og beriker dramaet. De kan også være fruktbare kontraster som når Rodolfo synger inderlig om sitt livs drømmer og en danser formidler hvordan det bobler inne i ham.

Futuristisk

I den store og frodige gatescenen gjorde store og små sangere i koret en flott innsats i sine futuristiske vinterdrakter.

Men leketøyselgeren bare hørte vi, og hans vanligvis kaotiske gatehandel var åpenbart stilisert bort.

Fulltonende

Bergen filharmoniske orkester med nitti musikere under en samlende Andrew Litton gjorde Puccini sjeldent fulltonende, men tok også av til luven fra sangerne på scenen.

Meksikanske Serio Blazquez i hovedrollen som dikteren Rodolfo var dessverre indisponert, men ga løfter om en glansfull tenor når basillene slipper taket.

Brystsvak

Derfor ble det kvinnene som sto sterkest sanglig, både Ann-Helen Moen som sypiken Mimi og Nina Gravrok som sangeren Musette, begge med vakre og slagkraftige sopraner.

Mimi var freidigere og mer moderne enn den tradisjonelle brystsvake sypiken, og det var befriende.

Poetisk rom

Sangerne virket bare i beskjeden grad som ofre for store koreografiske inngrep. De ble heller litt tilbakeholdne i forhold til dans og video rundt seg, og det var antakelig en fordel.

Slik balanserte de mot det store poetiske rommet med video og menneskelige bilder.

Friskt blod

Denne multimediale oppsetningen er en modernisering på verkets premisser, og den pumper friskt blod inn i operatradisjonen.

Samtidig er den en skjønnhetsopplevelse med publikumsappell.