NRK Meny
Normal

Bestemortrappen

Bestemorveien var mine første barneårs bulevard, veien mot livet, mot lykke og nederlag, mot solfylte dager og iskalde netter.

Veien til Bestemor
Foto: Lien, Kyrre / SCANPIX

Dette postkortet er sendt inn av Thora M. Kåsan

Den var ikke lang, veien til bestemors hus. Og for en treåring var den var lettgått.

Med erfaringens syn ser jeg veien som et brudeslør. Den strakte seg fra den lille stua der jeg bodde, langs grusveien og opp den store tretrappen, trappen til mitt livs første podium. Stigningen fra jorden og opp trappen var ikke stort høyere enn til en ung og slank midje. Og den veien gikk mor med en liten tyv ved hånden. Jeg hadde stjålet i bestemors hus!

Jeg ser for meg bestemorveien, med dype, drivkvite forer en iskald vinterdag, om våren, når den lille bekken i veikanten gikk over sine bredder og la grå silke i foldene, en varm sommerdag når østenvinden og Vår Herre strødde gullpaljetter over brokaden.

Lærte meg selv å kjenne

Bestemorveien var mine første barneårs bulevard, veien mot livet, mot lykke og nederlag, mot solfylte dager og iskalde netter. Langs veien – og i enden av den, lærte jeg meg selv og andre å kjenne. I den ene enden var det bølger av trygghet og glede. Så snevret veien seg inn mot bestemortrappen. Og på en slik ferd ble jeg rammet av mitt livs første brottsjø.

I favnen av mors unge og smekre midje og bestemors varme forklefavn, fikk jeg bekjenne min synd. Der fikk jeg også tilgivelse, og sammen gikk vi tre på brokaden hjem til vårt eget lille paradis.

Fristet til tyveri

Veien til bestemors hus ble for en dag forvandlet fra et brudeslør og til et Via Dolorosa, en vei til korset, til et sted der jeg trodde alle ville rope korsfest, korsfest. Min tro har sjelden vært sterkere. Over 60 år etter tildragelsen ser jeg for meg et ansikt mot det kittløse vinduet i skolestua. Jeg var sikker på at nabojenta så at jeg var en tyv, og aldri senere har jeg kunnet tenke på henne uten å tenke på min egen skam..

Da mor tok meg ved hånden og ledet meg mot mitt Golgata, ble den lettgåtte grusveien forvandlet til en lidelsens vei. Jeg gruet for hvert skritt som i barnesinnet var som smerteimpulser, selv om mor ikke hadde noen anklager og hånden var varm, trygg og kjærlig og retningen var kjent.

Med over 60 år gamle kvinneårbriller ser jeg alt. Jeg kjenner luktene, og jeg venter på dommen. Jeg var en tyv!

Tyvgodt fra bestemors skrin

Fra bestemors skrin over kjøkkenbenken hennes, hadde tre-åringen urettmessig og med stor rettferdighetssans tilrøvet seg sin del av bestemorarven: En stor brun kobberfemøring og et skrukket frimerke fra Amerika.

Tjuvgodset skulle nå leveres tilbake, og ved mors hånd skred jeg inn på scenen for å debutere i livet. Det var en dramatisk rolle, og jeg trodde at hele verden så meg. Hele mitt livs karriere sto på spill, hele mitt kvinneliv skulle få sin karakter i løpet av få, intense minutter. Jeg skulle tilstå, og jeg skulle få min dom.

Det ville bli suksess eller fiasko, og min forrige rolle, da jeg agerte alene på bestemorkjøkkenbenken, i en selvvalgt rolle som tyv, og uten publikum, skulle nå bedømmes.

Evig takknemlig

Mor hadde regien, og jeg gikk ut som stjerne. Mor og bestemor var publikum, kritikere, dommere. Bestemor klemte meg etter forestillingen og sa: ”Aldri mer, jenta mi, aldri mer, må du ta noe fra andre.” Jeg hadde levert fra meg kobbermynten og den glorete papirlappen. For rikdommen hørte meg ikke til.

Verken mor eller bestemor falt for fristelsen til å bagatellisere ugjerningen eller la meg beholde tjuvgodset, og jeg er dem evig takknemlig for det.

Langt senere forsto jeg hvorfor veien til bestemors hus ble så skjellsettende for mitt liv, for der og da lærte jeg noe jeg aldri senere har glemt. Og jeg har alltid, uten vanskelighet, hatt det klart for meg, gang etter gang, år etter år: Aldri ta noe fra andre. Ikke så mye som en krøllet papirlapp eller en ussel fem-øring.

Tilståelse og tilgivelse

Mor og bestemor er borte. Ingen husker lenger min sceneskrekk og min strålende debut. Ingen har visst om mitt livs Dolorosa og om mitt livs viktigste forestilling: Langs veien med mor ved hånden, opp bestemortrappen og til tilståelse og tilgivelse.

Den ble igjen så lettgått, bestemorveien, etter frifinnelsen og tilgivelsen. Igjen sprang jeg veien daglig på lette småpikeben, ubedt og med stor glede. Og så lenge bestemor levde, fanget hun meg inn i forkletryggheten sin. Tilgivelsen, formaningen og tryggheten er de eneste minnene jeg har om min milde og sterke og kloke bestemor.

I dag vet jeg med hele min aldrende kvinnekropp hvor kort – og hvor uendelig lang – bestemorveien kunne fortone seg. Veien ble mitt livs brudeslør, i kritthvite og nattsvarte livsdager, veien som startet ved mors trygge hånd og som senere førte meg ut på livets store scene og til så mange suksesser og fiaskoer, alltid betingelsesløst ærlig og med stor vegring mot arveoppgjør, mot mynter og frimerker.

Bærer livsarven med seg

Og med stor frimodighet bærer jeg livsarven med meg, en arv som aldri kan verdsettes høyt nok, minnearven etter mors og bestemors store klokskap og høye etiske standard. ”Du skal aldri stjele” ble til et levende bud! Et bud for livet.