Anmeldelse av konsert med Berliner Philharmoniker, dirigent Simon Rattle, i Den Norske Opera 8. mai 2008.
Fra første tone i ”Tragisk ouvertyre” av Brahms fikk vi bakoversveis, i hvert fall på femte rad, av en fulltonende, margfull og enhetlig klang.
Selv på slutten av en slitsom turne og rett fra Stockholm var det entusiasme som strålte ut fra de hundre musikerne på operascenen.
I de trettifem årene under Herbert von Karajan fram til 1989 ble perfeksjonen rendyrket. De mange plateinnspillingene har gitt dem en helt spesiell prestisje, og mange lurte sikkert på om de spiller like bra på direkten.
Det gjør de.
Valuta for pengene
De siste 1600-kroners billettene ble solgt like før konserten. Det er 200 kroner billigere enn ved Wienfilharmonikerne for ett år siden i Konserthuset. Og det er omtrent dobbelt så mye som billetter til høstens operaforestillinger koster.
Publikums ovasjonsartetede mottakelse tydet på at de fikk valuta for pengene.
Entusiasme
Simon Rattle har vært sjefsdirigent de siste seks årene, og han fører videre den perfeksjonistiske arven fra Karajan. Samtidig er han en energibunt med en smittende entusiasme, og det var nærmest rørende hvordan han gikk rundt i orkesteret til slutt og takket musikerne.
Med kroppen sin koreograferer han musikken, men det er meningsfylt og ikke poserende. Han har omsorg for hver frase, og han løfter den tematiske utviklingen fram som en samtale mellom instrumentene.
Fornyet
Rattle har fornyet orkesterets repertoar, og torsdagens konsert var imponerende variert med rikelig innslag av 1900-tall.
Seks orkesterstykker av Webern ble ikke som så ofte vanskelig tilgjengelig musikk, men fikk en herlig musikalsk flyt og med virtuose og presise solopartier.
Villstyrige rytmer
Berlinerne presenterte også Symfoni i tre satser av Stravinsky og med perfekt samspill i de villstyrige rytmene. Og til slutt ble det Beethovenfest med sjuende symfoni. Da ble ringen sluttet til konsertens åpning med Brahms.
Fulltonende
I begge disse 1800-tallsverkene sto klangen som fra ett, stort fulltonende instrument.
Det var en nyanseringsevne, samspill og et sug som gjorde dette til en av de store begivenhetene omkring åpningen av Bjørvikaoperaen og langt utover den.
