Avsender for dette postkortet er Tale Sømme fra Sandnes.
I 1971 giftet jeg med min ungdoms forelskelse, Henry. Fikk 3 barn på rappen og levde et godt liv. Vi levde livet, var mye på ferier med barna når de var små og alene når de ble store. Vi ville ikke vente med å nyte livet til vi ble pensjonister.
Mange minner
Da min mann fikk kreft for tre og et halvt år siden og fikk beskjed om at kreften var uhelbredelig ga han aldri opp å leve det livet han hadde igjen. Vi bodde for det meste på hytta hvor vedastablene vokste seg store, vedhugging var hans store lidenskap. På hytta hadde vi en fin tid hvor praten gikk omkring det vi hadde opplevd sammen og mange gode minner, og innimellom cellegiftbehandlingene reiste vi på sydenferier.
Da det lei mot slutten for Henry hadde jeg fremdeles mange ting jeg følte at jeg ikke hadde fått sagt til han, så jeg skrev disse tankene til ham slik at han fikk lese det selv. Jeg leste det på Sandnesdialekt i hans begravelse som var på hans 62. fødselsdag den 05. juli 2007.
En siste beskjed
- Aldri mer skal eg hørra deg sei god morgen, aldri mer skal eg hørra deg sei takk for maden det smakte godt, aldri mer skal eg få farvellkysset når du skal på jobb, aldri mer skal eg se det glimtet ditt i auene dine, aldri mer skal eg nyda godt av omsorgen din og aldri mer skal eg hørra deg sei "alt det du kan".
- Aldri mer skal du korrigera meg når eg seie någe tåbeligt, aldri mer skal eg se når du går å pusle med forskjellige ting i hyttå, aldri mer skal eg se koss det lyse i auene dine når vedhaugen vokse, aldri mer skal me sidda framfor peisen i hyttå å kosa osse, aldri mer skal me synga gamle sanger samen, aldri mer skal me reisa på ferie til ukjente mål, aldri mer skal eg se kor glade du blir når onga, svigerbarn og barnebarn komme på besøk, aldri mer skal du å eg vera i samen og aldri mer skal du sei at du elske meg aldri mer.
