Dette postkortet er sendt inn av Solveig Svendsen, Oslo.
Hør radioinnslaget:
Her forleden så jeg ”Herfra til evigheten” på svensk TV og var plutselig 55 år tilbake i tid. 21 år og herlig forelska i Gunnar, dro han og jeg til Oslo og så den filmen.Gunnar spilte i band, der han spilte var jeg. Danset med gutta, men så bare han der oppe på podiet.
En kveld ba han meg med til et vennepar, hvor vi satt og hygget oss. han ville ut og ta en røyk, der ute var det stjerneklart og stille. Jeg husker at han sto og holdt rundt meg, og jeg så opp mot stjernehimmelen og følte en slik lykke at jeg ønsket tiden skulle stå stille.
Ventet forgjeves
En kveld senhøstes han skulle spille, måtte jeg jobbe seint. Bestemte meg for å møte ham etter festens slutt. I pøsende regnvær sto jeg ute og ventet, men han kom ikke.
Kvelden etter stod jeg i kinokø, da han kom bort til meg og pratet litt. Sa han var trøtt, hadde festet med ”spillegutta” halve natten. Gikk så bort til guttegjengen han kom sammen med. Etter det kokte liksom alt bort. Tiden gikk, jeg forelsket meg på ny, om ikke så intenst som med Gunnar.
Ny venn på hybelen
En kveld jeg var på hybelen og hadde besøk av en ny venn, banket det på døra. Der stod Gunnar. Der og da lukket jeg døra til min forelskelse.
En tid senere søkte jeg meg til en jobb 45 mil vekk. Etter en tid der giftet jeg meg, fikk barn, ble skilt etter 20 års ekteskap.
I dag bor jeg alene i Oslo, 6 mil fra hjemstedet mitt. Det hender jeg reiser forbi stedet der Gunnar bodde, da kan jeg tenke: Hva om jeg ikke hadde hatt besøk på hybelen den kvelden?
Så tanken på Gunnar streifer meg ennå, 55 år etter ”Herfra til evigheten”.
