17.mai 2007

Mannen min som egentlig ikke liker feiring, reiser seg og sier at dette, dette er noe han virkelig setter pris på. Det blir en kveld med både tårer og smil.

Mange nordmenn drøymer om det gode liv i Toscana.
Foto: GRETCHEN HEEFNER / AP

Dette postkortet er sendt inn av en vestlending

17.mai 2007. Jeg våkner til et strålende vær, står opp og tar en rask sykkeltur for å handle nybakt brød og ferskvarer til frokost. Langbordet dekkes ute, under skyggefulle trær. Vi er i Italia, i vakre Umbria.

Min manns 60 års dag

Foranledningen er min manns 60 års dag. Han er ikke tilhenger av å feire store dager, så barna og jeg bestemte for et år siden at vi skulle "kidnappe" han med på tur. Etter mange søk og grundig vurdering fant jeg omsider "vårt" hus, med plass til både barn og voksne. Vi blir mange, i tillegg til min mann og jeg er det våre 2 flotte barn og 2 like flotte svigerbarn, 2 prinsesser på 3 1/2 år og en liten farfargutt på 9 måneder, pluss min søster med familie fra Sverige.

Det som senere skjedde og som gjorde denne turen så viktig for oss alle, var at min mann i februar 2007 fikk diagnosen ALS, en uhelbredelig sykdom, og vi forsto at vår tid sammen ville bli begrenset. Slik som den nye situasjoen ble for oss, delte jeg reiseplanene med min mann. Han ble, ikke uventet, ikke videre begeistret. Likevel fortsatte vi planleggingen.

Avhengig av legens godkjennelse

Vi var avhengig av legens godkjennelse, og 2-3 uker før planlagt avreise fikk vi ja og ønsker om en fin tur. Etterhvert begynte også mannen min å glede seg. Han var allerede preget av sykdommen og var blitt avhengig av rullestol. Vi to reiste ned dagen før de andre og ankom stedet på hans 60års dag.

Stedet hadde sett flott ut på bilder, men det vi så oversteg alle forventninger. Huset, en stor villa fra 1800-tallet var en del av en vingård. Det lå på en høyde ovenfor en koselig italiensk småby, med utsikt over hele det vakre landskapet. Innenfor portene hadde vi flere mål til egen disposisjon, inkludert et stort basseng. Dette var ideelt. Etterhvert som resten ankom neste dag var gledesutbruddene mange, og det var kun en oppfatning av eiendommen: Dette var det perfekte stedet for oss.

Premier til alle

17.mai bordet pyntes med norske flagg og ville blomster. Fra høytalerene lyder norsk musikk - Våren av Grieg. Vi sitter lenge ved frokostbordet og koser oss. Etterpå er det 17.mai-tog rundt på eiendommen. Alle deltar og vi synger kjente 17.maisanger, vifter med flagg og blåser i trompeter. Så er det tid for leker - sekkeløp og potetløp, ballongblåsing og mange forskjellig andre leker. Det er kamp mellom mødre og fedre, mellom Norge og Sverige og det er kamp mellom store og små.

Mannen min som ikke kunne delta aktivt selv er dommer. Selvsagt er det premier til alle. Og så griller vi pølser av alle slag og så meget is som noen kunne ønske. Tid til bading blir det og utover dagen, mens vi gleder oss og ser fram til den store festen. Det er i kveld min manns 60års dag skal feires.

Barn og barnebarn som kokker

Barn og svigerbarn hadde fått ansvar for å planlegge og lage maten, og det blir en opplevelse, der lokale produkter er hovedingredienser. Vinen trenger vi ikke gå langt for å få - det er gårdens egne produkter som er av en meget god klasse. Kransekake hadde jeg optimistisk bragt med fra Norge. Den var selvsagt gått i stykker, men ved felles anstrengelser sto den flott pyntet på festbordet.

De små hadde fått lov å pynte kakene, og det er ikke lett å se kakene under all pynten. Mannen min som egentlig ikke liker feiring, reiser seg og sier at dette, dette er noe han virkelig setter pris på. Det blir en kveld med både tårer og smil. Jeg tror vi alle kjenner på hvor godt det er å være sammen med alle dem som virkelig betyr noe for oss, og at samholdet gir oss styrke. Vi trenger det.

Det ble en fin ramme rundt dagen og et verdifullt minne som vi alle bærer med oss videre.

Finner å ta fram

Resten av ferien vår i Umbria ble like fin. Det var som om alt skulle legges til rette for oss denne gangen, vi skulle ikke måtte bruke tid og krefter på noe annet enn gleden ved å være sammen og gjøre dette til den meget spesielle turen den ble, og gi oss en rekke flotte minner å ta fram gang på gang.

Ut over sommeren utviklet min manns sykdom seg meget hurtig, alt gikk meget raskere enn noen hadde trodd. Han døde 3 1/2 måned etter vi kom hjem, og dette setter våre opplevelser i et meget spesielt lys og gjør minnene dyrebare.