Russland og Syria: Gamle venner, ny krig

Jeg vet ikke om det var av frykt for at han likevel snart skulle falle eller fordi den moralske kompassnålen pekte i andre retninger, men Russlands militære støtte ble den gang dysset ned i motsetning til den diplomatiske.

Det nærmeste jeg kom da jeg forsøkte å lage en sak om russernes marinebase i Tartous på den syriske middelhavskysten, var noen oversiktsbilder fra havneområdet og et intervju med havnedirektøren, som ved siden av bystene av far og sønn Assad også hadde et bilde av et russisk hangarskip ved det store skrivebordet sitt.

• Les: – Fred er umulig med Assad – og vanskelig uten

Jagerfly i Latakia

Jeg kom til å tenke på den historien da de første bildene av russiske jagerfly dukket opp. Nå skulle dette ikke lenger tildekkes, det skulle fortelles om og vises fram. Krigen er inne i en ny fase, og med det følger propagandaapparatet også.

Det russiske militæret viser, i amerikansk stil, sort-hvitt bilder av bombingen. Det er talsmenn for luftforsvaret som forklarer hvor vellykket dagens bombinger har vært, og russisk fjernsyn viser bilder av fly som letter og lander.

Jeg så til og med at fransk TV hadde sluppet inn på den nybygde flyplassen i Latakia, den andre store kystbyen, hvor Russland nå har minst 28 jagerfly og 14 helikopter, i tillegg til moderne luftvernskyts og stridsvogner.

• Kommentar: En menneskeskapt katastrofe

Gamle forbindelser

Hvordan tidene forandrer seg, og hvor mye ikke er ved det samme.

For det er vel bare hurtigheten i Vladimir Putins trekk som burde overraske; forholdet mellom Damaskus og Moskva har vært sterkt helt siden Hafez al-Assad tok makten i 1970, den gang Russland dominerte Sovjetunionen og det ikke var Putin som satt i Kreml, men Leonid Bresjnev. Og det har skapt dype og personlige bånd langt utenfor regjeringssirkler.

Da jeg bodde i Damaskus midt på 2000-tallet for å studere arabisk, var ofte taxisjåførenes første spørsmål om jeg var russer. I begynnelsen ble jeg overrasket. Etter hvert lærte jeg meg til å se på det som en god start på en samtale under kjøreturen mellom min hybel i Jisr Al-Abiad-bydelen for lokalkjente og ut til universitetet i Mezzeh.

Mange hadde en eller annen personlig forbindelse til Russland, for eksempel en slektning som hadde studert eller jobbet der, og ofte forelsket seg underveis og kom hjem med en russisk kone eller kjæreste.

Men det regimet som Russland støttet da, og det de støtter nå, er vidt forskjellig. Den gang støttet de et statsapparat som hadde full kontroll over et av Midtøstens viktigste land, med grenser til regionale stormakter som Tyrkia, Israel og Irak. Ingenting skjedde i Midtøsten uten at Syria og deres mange etterretningsorganisasjoner var involvert. Damaskus var lenge tilholdssted for palestinske grupper som Hamas og PFLP, grupper som i Vesten er stemplet som terrorgrupper, men som sikret både Damaskus og Moskva innflytelse i det maktpolitiske spillet.

Svekket Assad

Nå derimot, fire år etter de første fredelige demonstrasjoner, dernest et væpnet opprør, er det en betydelig svekket alliansepartner Russland går inn og støtter. Hans kritikere vil også mene at de holder ham i live.

Assads styrker har lidd betydelig nederlag i nord og vest, og delvis i sør og rundt Damaskus, uten at opprørerne har klart å gjøre et avgjørende gjennombrudd. Det som derimot er ganske klart for de fleste observatører her i Midtøsten, er at Assad aldri vil klare å regjere over hele Syria igjen, og at det kanskje ikke engang vil være noe Syria å regjere over når alt dette er over.

For Russland er nå bare den siste ankomne.

Ofte snakker vi om Assads regjeringsstyrker og opposisjonsstyrker, som om dette var sammenhengende størrelser, organisasjoner med tydelige kommandolinjer og tydelige prioriteringer. Slik er det ikke. Selv om det er betraktelig mer uoversiktlig på opprørssiden, jeg kommer til det om litt, så er det heller ikke slik at Assads styrker er en monolittisk gruppe.

I begynnelsen var det den syriske regjeringshæren som dominerte. Den er fortsatt aktiv, men er betraktelig svekket etter en lang krig og støttes nå opp av den sjiamuslimske gruppen Hizbollah fra nabolandet Libanon, iransk bistand og sjiamuslimske grupper fra Irak. Det har til og med kommet rapporter om sjiamuslimske fremmedkrigere fra Afghanistan. I tillegg til dette lener regimet seg mer og mer på lokale militser, den såkalte National Defence Force, i tillegg til de fryktede gjengene kjent i Syria som Shabiha, som ofte står for de verste ugjerningene.

• Les: – Iranske soldater på vei inn i Syria

Kaos

På opprørssiden er det enda mer uoversiktlig. Her er det ofte lokale organisasjoner som raskt endrer sin lojalitet og tilhørighet, ofte av praktiske grunner, fordi de sliter med å skaffe våpen og penger. Vi har hørt mye om IS det siste året, og de har tjent på å være den mest nådeløse og samtidig best organiserte gruppen. Det har gjort at de har kunnet befeste seg i et forholdsvis stort, men lite befolket territorium nordøst i landet.

• Les: Putin: Russiske fly bomber ikke sivile – McCain: Russland bomber CIA-trente opprørere

Men det er ikke her krigen kommer til å bli avgjort, og det er andre organisasjoner som er vel så viktige og innflytelsesrike. De som slåss i de mer befolkningstette områdene sentralt i Syria og særlig Aleppo. Nord i landet er det en allianse kalt Erobringshæren, Jaish al Fatteh. Den er trommet sammen av Tyrkia og Saudi-Arabia og inneholder islamistgruppen Ahrar al-Sham og Al Qaidas organisasjon Støttefronten, eller Jabhat an-Nusra og andre mer moderate grupper. De har gjort framskritt i Idlib-provinsen, men som nå kommer under press på grunn av den russiske intervensjonen. De slåss både mot regimet og mot IS.

I sør er det en egen opprørsallianse, det samme rundt Damaskus. I tillegg til dette slåss kurderne, først og fremst for seg selv, men som har vist seg å være de mest effektive bakkestyrkene i kampen mot IS.

Listen kunne godt vært lenger. De aller fleste gruppene får støtte i en eller annen form fra land som ønsker å fjerne Assad fra makten.

Stormaktene involvert

Og Russland er som kjent ikke den eneste militære stormakten som bomber aktivt i Syria. Det er ganske tett i det syriske luftrommet for tiden hvor den amerikanskledede koalisjonen bomber IS. Israel bomber når de finner det nødvendig. Oftest dreier det seg om våpenleveranser til Hizbollah. Like før Russland gikk inn, hadde Frankrike sine første bombetokt, da mot IS-mål nord i landet, for ikke å glemme Assads eget flyvåpen som utrettelig bomber sivile områder.

Forvirret? Du er ikke alene om det. Verken diplomater eller Syria-kjennere kan tilby noen tydelig vei ut av uføret, rett og slett fordi den ikke finnes.

• Les: Midtøsten-ekspert: - Dette er en veldig farlig situasjon

Flyktningene betaler prisen

For et par uker siden var jeg på et flyktningsenter i Kairo. Dette var et kvinnesenter hvor de fikk opplæring i alt fra matlaging til markedsføring på internett. Selv om dette ikke er de verst stilte av de syriske flyktningene; de tenkte alle på å dra videre mot Europa.

Da jeg satt utenfor senteret med avslått kamera kom noen av kvinnene bort til meg. Jeg husker særlig hvordan en av dem hadde en svart kåpe med en liten rift ved skulderen, en rift som fortalte meg at selv om de ikke bodde på gata, så var de i en vanskelig situasjon. Jeg kan ikke huske å ha sett en kvinne med rift i kåpa på den måten inne i Syria, uansett hvor fattige de har vært. De spurte om Norge, om det gikk an å gå til ambassaden for å få visum. Jeg måtte, som jeg har gjort utallige ganger de siste fire årene, kikke ned, riste på hodet og si at det nok ikke går. De fortalte at deres sønner enten stod på farten til å reise over Middelhavet eller planla å dra, vel vitende om at de kanskje ikke nådde den andre siden i live. Og hvis de gjorde det, ventet en lang og farlig ferd videre.

Flyktningsenteret ble drevet av Adla Attasi, en kvinne som selv er flyktning fra Homs. Uansett hvor mye hjelp hun kunne tilby, var ikke det nok fordi flyktningene nå hadde innsett at krigen i hjemlandet kom til å vare lenge, og at de kanskje aldri vil vende hjem igjen.

De måtte tenke i lenger tidsperspektiv, og da er det Europa som gjelder i søken etter stabilitet, kanskje et statsborgerskap og en framtid for barna deres. Her i Midtøsten vil de alltid være flyktninger. Og Attasi skjønte ikke hvorfor Europa brukte så mye tid på å løse flyktningkrisen, og så lite på å løse situasjonen i Syria slik at de kunne dra hjem igjen, slik de fleste egentlig vil. «La oss få slutt på krigen, slik at vi kan reise på besøk til Europa med verdigheten i behold», sa musiker Tarek Swedan.

Syrias framtid ligger ikke i Europas hender, men hun er inne på noe som jeg støter på ofte, nemlig den manglende forståelsen av hva det er Vestmaktene egentlig vil i Syria. Kjempe mot IS, ja vel, men IS er en nykommer i krigen, et resultat av krigen, men hva mer bortsett fra hule utspill om at Assad må gå av? I mangel av en tydelig Syria-strategi, og med et bakteppe av halvhjertet vestlig idealisme, har Russland lett spill, så langt. Selv sier de at bombingen skal vare i tre-fire måneder, men tenk på Afghanistan for russernes del eller Vietnam for amerikanerne: Det er lettere å gå inn i en krig enn å avslutte den.

Forverret situasjon

Framtidens historikere vil ha et tydeligere bilde og forhåpentligvis en bedre forståelse av hvorfor Russland handler som de gjør, og helt sikkert hva resultatet blir. For min del tror jeg den siste ukas hendelser, med mindre noe overraskende skjer, både kommer til å forlenge og forverre krigen, og også forsterke de sekteriske spenningene. Det siste Syria trengte nå var at den russisk-ortodokse kirken ga sin støtte til krigføringen og kalte det en hellig krig.

• Les: Lavrov: Samarbeider med Assad om hvem som skal bombes

Om ikke IS og dets like hadde nok rekrutteringsargumenter fra før, så har de det nå.

Alle kriger skal en gang ende, men akkurat nå virker det uendelig langt fram for Syria. Uansett er det ingen god ende som venter.