Fredsforhandlingene som formelt starter i Oslo i dag, er det fjerde offisielle fredsforsøket mellom den colombianske regjeringen og den venstreorienterte geriljaen FARC.
Det er de såkalte startsamtalene som skal foregå i Norge, siden skal forhandlingsdelegasjonene flytte seg til Cuba.
- Les:
- Les:
Siden februar har partene møttes regelmessig i den cubanske hovedstaden Havana hvor det har foregått samtaler om samtalene.
- Les:
Det er mange punkter regjeringen og geriljaen skal enes om, før man kan erklære fred i landet, som siden 1964 har vært herjet av en særdeles brutal konflikt.
FARC, som ble dannet for å kjempe for jordreformer og sosial rettferdighet, har i tidligere forhandlingsrunder forlangt radikale endringer av landets økonomiske og politiske modell. Dette er i denne runden visstnok lagt bort.
- Les også:
I et fire siders «dialogdokument», som ble utarbeidet under samtalene på Cuba, er kravene fra begge parter nedfelt.
Dokumentet lister opp temaene som man må finne svar på i forhandlingene: hvordan slutte krigen i praksis, fremtidig politisk deltakelse, ofre i konflikten og iverksettelse og oppfølging av freden. I tillegg kommer punkter som hvordan skape utvikling og hva gjør man med den ulovlige narkotikaproduksjonen.
- Colombiansk senator:
Her er de vanskeligste punktene å løse:
Jordfordeling
En av de mest betente og vanskelige punktene vil bli redistribuering av jord.
Colombia er et sterkt klassedelt samfunn, hvor kløften mellom fattige og rike er blant de største i verden.
På landsbygda går skillet mellom godseiere, som eier 80-85 prosent av jorda, og jordløse landarbeidere med en liten gruppe småbønder i midten. Utgangspunktet for borgerkrigen var FARCs mål om en rettferdig fordeling og sosial og økonomisk likhet for alle.
Gjennom krigen har eierforholdet blitt enda skjevere. Konflikten i landet har ført millioner på flukt og jorda som ble stående forlatt, er overtatt av illegale grupper.
Samtidig er jordeiendommer som myndighetene har konfiskert fra narkokartellene under sin offensiv de siste årene, i liten grad blitt gitt videre til jordløse eller ført tilbake til de opprinnelige eierne.
Men for at noen skal få må noen gi og hvordan jordreformene skal foregå, må partene enes om.
Amnesti
FARC ønsker at deres medlemmer skal kunne få delta i det politiske livet – hvis endelig fred blir realitet.
Gitt at flere FARC-kommandanter og FARC-medlemmer er etterlyst for forbrytelser både av den colombianske regjeringen og det internasjonale samfunnet, må forhandlingene klargjøre hvordan aktive FARC-folk skal og kan integreres i «det nye Colombia» og bli likeverdige borgere.
Forbrytelsene de beskyldes for spenner fra narkotikaproduksjon og narkotikasmugling til kidnappinger, bankran, tvangsrekruttering av barnesoldater og barnesexslaver og voldtekter.
Spørsmålet om amnesti blir et viktig punkt. Straffrihet er alltid et sentralt tema i Latin-Amerika når diktaturer og autoritære regimet avvikles og demokrati innføres. Det å se fremover er en betydelig tradisjon. Også i Colombia snakkes det om «impunidad», altså straffrihet.
Men det er ikke bare FARC-kommandanter som må svare for overgrep. Både militæret og paramilitære har begått massakrer, både mot FARC-medlemmer, FARC-sympatisører og sivile.
Hvem som skal gå fri, hvem som skal straffes og hvor grensen skal gå, blir trolig utfordrende å bli enige om.
Hvordan skal den væpnede konflikten formelt avsluttes?
President Juan Manuel Santos, som gav grønt lys for å snakke med FARC, nekter å inngå våpenhvile inntil en endelig fredsavtale er undertegnet.
Regjeringshæren har de siste årene hatt en voldsom offensiv for å knekke FARC militært. Santos var forsvarsminister da storaksjonen startet og han vil bruke det militære overtaket regjeringen har opparbeidet seg som pressmiddel.
Det er uansett ventet at FARC vil legge krav om våpenhvile under forhandlingene på bordet, kanskje allerede under starten her i Oslo. Spørsmålet blir hvordan Santos sin forhandlingsdelegasjon velger å svare.
Kontrollen over narkotikatrafikken
FARC har i større og større grad skaffet penger til sin ideologiske kamp gjennom bankran, bortføringer og narkotikaproduksjon og narkotikadistribusjon.
Rundt 60 prosent av all kokain produseres i verden, kommer fra Colombia. Store områder inne i den colombianske regnskogen anvendes til kokadyrking. For fattige bønder er dyrking av kokaplanten den mest lønnsomme virksomheten. Den videre prosessen tar narkokartellene og geriljaorganisasjonene seg av.
Selv om regjeringen gjennom en militæraksjon i 2010 fikk redusert områdene med kokadyrking med 15 prosent, så er det fortsatt en stor og lukrativ virksomhet.
Og selv om FARC-ledelsen innser at de må oppgi narkokriminaliteten for å kunne inkluderes i samfunnet, kan man ikke se bort i fra at det vil være enkelte FARC-kommandanter som velger å bli «private» narkobaroner.
