Fyllekjører glemt på cella i to år

Etter to års mareritt bak murene, fikk 58 år gamle Stephen Slevin denne uken kompensasjon for sitt møte med det amerikanske fengselsvesenet.

I august 2005 ble han arrestert i den amerikanske delstaten New Mexico, mistenkt for å kjøre en stjålet bil i påvirket tilstand. Slevin ble kasta på glattcelle, og der ble han sittende i to år uten å få prøvd saken sin for retten, skriver Daily Mail.

20 måneders delirium

Slevin har hatt mentale problemer, og ble ansett av fengselsledelsen for å være suicidal. Dermed ble han plassert på enecelle. Ifølge hans advokatmedhjelper Matthew Coyte var det her det store forfallet slo inn.

Slevin ble sittende på en to ganger tre meter stor celle med en murbenk som seng. Han skal ikke ha fått luftet eller dusjet seg på flere måneder, sier han.

– De kastet ham på enecelle og overlot ham til seg selv. Her falt inn i delirium, og depresjonen hans ble forverret av mangel på sosial omgang og medisinsk hjelp, sier Coyte.

Han sier at Slevin ikke fikk noen annen hjelp enn medisiner mot depresjoner. Mannen skal ha skrevet flere brev fra cellen for å be om hjelp, uten at den kom. Han ble blant annet nektet å besøke tannlegen, og måtte trekke ut en betent tann på egen hånd.

Gikk til sak

22 måneder senere, i juni 2007, ble Slevin endelig sluppet fri etter at en lokal dommer anså ham som ufarlig.

Bildene av en skjeggete og langhåret Slevin viser at mannen har vært gjennom store fysiske endinger på de to årene bak murene.

Slevin lider i dag av posttraumatisk stress etter det han beskriver om fysisk og psykisk mishandling i fengselet.

Han gikk til sak mot fengselet i Dona Ana County, og beskyldte dem for å ha krenket hans borgerrettigheter. Slevins advokat sier at hans klient har vært holdt urettmessig fengslet, blitt behandlet inhumant og blitt overlatt til å forfalle bak murene.

– Ingen hjalp meg

Nå er Slevin i en jury tilkjent erstatning på hele 22 millioner dollar, som tilsvarer 128 millioner kroner.

Etter rettssaken sa Slevin at pengene ikke var det viktige for ham, men å sende et signal om at man ikke kan behandle fanger på denne måten.

– Fengselsbetjenter gikk forbi meg daglig og så meg forfalle dag etter dag. De gjorde absolutt ingenting for å skaffe meg hjelp, sier han.